Produktiv Fjellhaugforsker

Førsteamanuensis i nytestamentlig teologi ved FiH, Sigurd Grindheim, er en produktiv forfatter. Han har skrevet en rekke vitenskapelige artikler og bøker. Nå er hans tredje monografi på markedet:

I 2005 ble hans doktoravhandling publisert: The Crux of Election: Paul’s Critique of the Jewish Confidence in the Election of Israel (Wissenschaftliche Untersuchungen zum Neuen Testament II/202; Tübingen: Mohr Siebeck, 2005).

I 2011 kom: God’s Equal: What Can We Know About Jesus’ Self-Understanding? (Library of New Testament Studies 446; London: T & T Clark, 2011). Den handlet om Jesu selvforståelse i følge synoptikerne. En katolsk professor omtalte denne boka som “A Revolutionary New Study”.

Nå i 2012 er altså den tredje monografien på markedet. Den har tittelen: Christology in the Synoptic Gospels: God or God’s Servant? (London: T & T Clark, 2012). Som tittelen indikerer er dette en presentasjon av kristologien i de synoptiske evangelier. Boka har allerede rukket å få svært god omtale. Tre ulike anmeldere sier følgende:

• ‘This book is an ideal choice for serious students of the gospels or the life of Jesus. It is well organized, clearly written, and easily intelligible without being simplistic. Dr. Grindheim is abreast of the latest scholarship and interacts with it appreciatively, but takes his own carefully argued approach to the presentation in the synoptic gospels of Jesus’ relationship to God. The result is a book that introduces students to the basic issues in the field, and, at the same time, provides interesting and throught-provoking reading.’ – (Frank Thielman, Professor of Divinity, Beeson Divinity School, USA)

• ‘In this exceptionally rich, informative and rewarding study, Sigurd Grindheim explores the Christology of the Synoptic Gospels by first focusing on contemporary Jewish eschatological expectations. This sets the stage for the study of the individual Synoptics with a focus on their distinctive Christologies. The whole discussion is set fully in the first-century theological context by frequent reference to non-canonical literature. An ideal textbook for courses on the Synoptic Gospels.’ – Donald A. Hagner, George Eldon Ladd Professor Emeritus of New Testament, Fuller Theological Seminary, USA.

• ‘In this careful work, Dr. Grindheim has provided a refreshing study on the relationship between Christ and God the Father. Paying close attention to both the historical background of the various christological titles as well as the narrative contexts in which they are situated, he has demonstrated how the christological confessions articulated in the Nicene Creed find their roots in the earliest gospel witnesses. This will serve as a clear, informed, and reliable guide for those entering the field of New Testament Christology.’ – Dr. David W. Pao, Professor of New Testament and Chair of the New Testament Department, Trinity Evangelical Divinity School, USA.

Vi gratulerer Sigurd Grindheim med nok en spennende monografi!

Publikum forlater Lerkendal

 

Det knirker i RBK-maskineriet. Klubben med 22 seriemesterskap, 9 cupmesterskap og sterke Champions League-prestasjoner i en årrekke, sliter. Selv om bølgedaler nødvendigvis vil komme etter sterke prestasjoner, er nedturen større enn hva det kravstore trønderpublikumet aksepterer. Publikum rømmer Lerkendal. Merkevaren RBK er i ferd med å ødelegges.

Hver høst var det fest på Lerkendal. Europeiske storheter kom på besøk og fikk besøk. Rosenborg banket lag som Blackburn, Panathinaikos, AC Milan, Olympiakos, Porto, Real Madrid, Galatasaray, Atletico Bilbao, Borussia Dortmund, Paris St.Germain, Inter Bratislava, Celtic og Brøndby.  RBK spilte uavgjort mot Juventus, Feyenoord, Bayern München, Lyon, Inter Milan,  Ajax, Chelsea og Arsenal. 

Rosenborgs suksess var knyttet til suksesstreneren Nils Arne Eggen. "Go-fotteoriens far" skapte stemning med sin folkelige væremåte, sine saftige replikker, sin fotballfaglige kompetanse, sitt smittsomme humør og sin tydelige og samtidig svært krevende lederstil. Rosenborg, et lag helt uten økonomiske ressurser, tjente raskt penger på sin suksess og vant alles hjerter. Nå er pengene vekke og klubben er ikke lenger klubben i alle trønderes hjerte.

 

Like vanskelig som det var å hoppe etter Wirkola, like vanskelig var det å trene RBK etter Eggen. By Rise, Høgmo og Tørum ble veiet og funnet for lette. Publikum krever mye. Likevel er det flere grunner til at publikum forlater Lerkendal akkurat nå. Selv i sin storhetstid kunne RBK tape kamper, men de tapte med stil og innsats og uten at publikum forsvant. Akkurat nå mangler RBK en leder; en tydelig leder. Laget mangler også en spillestil. Spillerstallen er ikke dårligere enn før, men laget mangler selvtillit og spillemønster. Det er fryktelig og flaut å se på dem. Eggen vrir seg nok der han sitter i godstolen sin i Orkdalen. Hvor er lengderetningen, medløpene, bakrommet, innleggene og samhandlingsmønsteret?

Jeg er redd Jan Jönsons dager er talte. Han mangler totalt grep om dette laget. Han virker uinteressert, apatisk, svak og tiltaksløs. Skal publikum komme tilbake, må et nytt trenerteam på plass og det raskt. Selv om Nils Arne Eggen fortsatt har krefter og meningers mot, er nok hans dager over. Finnes det en norsk trener som kan føre Rosenborgs til topps igjen, eller må vi lete utenlands? Jeg har ikke den fulle oversikten, men jeg mener det finnes én som har det som skal til for kravstore trøndere. Han finnes på Gjemselunden i Kongsvinger og heter Tom Nordlie.  Nordlie har bevist at han kan. Mange syntes Nordlie var for krevende. I Trondheim tåler en tøffe trenere. De er vant med det. Tom Nordlie vil aldri bli mer krevende enn det Nils Arne Eggen var. Oppnår en gode resultater, er en fornøyd i Trondheim. Koste hva det koste vil! De vil tilbake til San Siro, Stamford Bridge og Santiago Bernabéu! 

 

Kan Hroar Stjernen vise at han er den stjernen som Rosenborg trenger? Har Hroar den handlekraft som “Hrosenborg” trenger? Akkurat nå er det svært mange trøndere som ikke orker å se på “de svarte kvite.”  Slik har det ikke vært før. Gjør ikke Stjernen noe med det raskt, kan han bli en fallende stjerne før han såvidt har kommet inn døren.

"17.mai er jeg så glad i"

Jeg husker det godt. Jeg var kanskje 7-8 år gammel. Jeg våknet tidlig om morgenen. Klokka var kanskje bare seks. Jeg kjente sitringen i kroppen. Kunne ikke mor og far snart våkne? Hvorfor skulle en “dra seg” om morgenen? Det er jo 17.mai! 

17.mai var og er barnas dag. Ingen kunne beskrive det bedre enn Margrethe Munthe:

17. mai er jeg så gla’ i,
moro jeg har fra morgen til kveld!
Da er det så du, om vi er små du,
er vi med likevel.
Jeg roper hurra dagen så lang,
synger for Norge mangen en sang.
Og jeg, jeg kan du elske mitt land du,
det skal du se en gang.

Pent lite flagg du, fikk jeg i dag du,
flagg med en stang så lang og så ny.
Nå skal jeg springe, løfte og svinge
flagget mitt høyt mot sky!
Ser du den sløyfen som jeg har på,
den er så gild, så rød, hvit og blå.
Jeg bare venter mor snart meg henter,
så skal vi sammen gå.

Far skal bli med du, tenk, vi skal se du,
barna som går i rekker og rad,
se flagg og faner i lange baner!
Å, du hvor jeg er glad!
Høre musikk, trommer og sang!
Å den som kunne bli med en gang.
- Kanskje jeg får du lov neste år du,
da er jeg stor og lang!

Det er mange gode grunner til å markere 17.mai; landets nasjonaldag. 17.mai 1814 ble medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll enige om den endelige versjonen av landets grunnlov. Forsamlingen valgte deretter enstemmig regenten, prins Christian Frederik, til konge av et uavhengig Norge. Grunnloven er i teksten datert 17. mai, men ble først signert og beseglet dagen etter, den 18. mai.

Dette innledet en kort periode for Norge som uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom Mossekonvensjonen. Denne avtalen innebar at Norge godtok en personalunion med Sverige, men beholdt Grunnloven med de endringer som unionsinngåelsen gjorde nødvendige. Det medførte blant annet at ordet «uafhængigt» i § 1 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 ble erstattet med ordet «selvstændigt». Innenfor unionen beholdt Norge selvstendighet og separate statlige institusjoner, bortsett fra kongen og utenrikstjenesten.

17. mai er en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen mer enn det som er vanlig for mange andre lands nasjonaldagsmarkeringer, blant annet med barnetog.

 

Om 17.mai først og fremst feires som markering av grunnlovsdagen i 1814 klinger to andre begivenheter med i feiringen:

• Oppløsningen av unionen (Unionsoppløsningen) mellom Norge og Sverige, erklært av Norge 7. juni 1905 og akseptert av Sverige 26. oktober samme år.

• Frigjøringsdagen den 8. mai 1945; dagen da tyske militære styrker kapitulerte etter fem år med okkupasjon.

Det gjør godt å synge Fedrelandssalmen, skrevet av Elias Blix:

Gud signe vårt dyre fedreland,
og lat det som hagen bløma.
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma.
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma. 

Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud du i nåde til oss såg,
Din kjærleik oss ikkje gløymde;
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
Og ljos over landet strøymde.

Og Noreg det ligg vel langt i nord,
Og vetteren varer lenge;
Men ljoset og livet i ditt ord
Det ingen kan setja stenge.
Um fjellet er høgt og dalen trong,
Ditt ord heve då sitt gjenge.

So blømde vårt land i ljos og fred,

Det grodde so grønt i lider,
Men atter seig natt på landet ned
Med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
Og du lyste opp omsider.

Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
Som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vårfridomsarv
Og honom i trengsla trygde.
Du varna vårt folk og gav oss fred
Og landet med lov me bygde.

Vil Gud ikkje vera byggningsmann,
Me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
Kan vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss Gud så me kan bu
I heimen med fred og hyggja.

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd
til groren eingong er mogen.

Norges nasjonalsang – “Ja, vi elsker” – er likevel den sang som er best kjent og mest sunget. Den er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson:

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, vejrbidt over vandet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tænker
på vor far og mor
og den saganat, som sænker
drømme på vår jord.

Dette landet Harald bjærged
med sin kæmperad,
dette landet Håkon værged,
medens Øjvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod.

Bønder sine økser brynte,
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod op og strede
som de vare mænd;
andre kunde bare græde;
men det kom igen!

Vistnok var vi ikke mange;
men vi strak dog til,
da vi prøvdes nogle gange,
og det stod på spil;
ti vi heller landet brænte,
end det kom til fald;
husker bare, hvad som hændte
ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døjet,
blev tilsidst forstødt;
men i værste nød blåøjet
frihed ble oss født.
Det gav faderkraft at bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære -
og det gav forlig.

Fienden sit våben kasted,
op visiret fór,
vi med undren mod ham hasted;
ti han var vår bror.
Drevne frem påstand av skammen
gik vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Norske mand i hus og hytte,
tak din store Gud!
landet vilde han beskytte,
skønt det mørkt så ud.
Alt, hvad fædrene har kæmpet,
mødrene har grædt,
har den Herre stille læmpet,
så vi vant vår ret.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, vejrbitt over vandet,
med de tusen hjem.
Og som fædres kamp har hævet
det af nød til sejr,
også vi, når det blir krævet,
for dets fred slår lejr.

Kvinner etterlyses!

 Følgende artikkel stå på trykk i "Rektors hjørne" i bladet Fjellhaug 1-2012:

Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH) etterlyser kvinnelige studenter – ikke bare mannlige! 

For mange er dette selvsagt. “Ingen høgskoler gjør da forskjell på kvinner og menn!” Alle som er kvalifisert, ønskes velkommen som student! 

Andre opplever det mindre selvsagt. Noen teologiske institusjoner er mannsdominerte. Kvinner er lite framtredende. Noen spør derfor: “Er det i det hele tatt plass for meg?”

NLM, FIH’s eier, har i alle år stått for en tjenestedelingsteologi. Mange kvinner – og menn – har strevet med å forstå hva dette betyr, i praksis. Mye kunne sikkert vært sagt om dette. La oss i denne sammenheng nøye oss med å konstatere følgende:

•     Nesten alle stillinger i NLM – og det øvrige misjons- og kirke-Norge – er åpne for kvinner!  

•    Vi trenger kvinner i undervisning, forkynnelse, sjelesorg og veiledning!    

•    NLM har i alle år hatt mange kvinnelige misjonærer. Disse har gjort en strålende innsats!       Uten dem ville misjons-Norge vært fattig!

Vi har likevel noen utfordringer:

  

•    Kvinner trenger å høre hva de kan brukes til. Ikke bare hva de ikke kan brukes til! Budskapet om muligheter har dessverre kommet i skyggen av budskapet om begrensninger. Slikt skaper motløshet! 

•   Det har blitt færre kvinnelige misjonærer i det siste. Vi må ha gjort noe galt! Unge kvinner står uten kvinnelige forbilder!

•   Flere dyktige kvinner med kall fra Gud og et solid ståsted forteller meg at de blir automatisk   stemplet som feminister og liberalere. Dette er urettferdig!

• Fjellhaug har få kvinnelige lærere. Det er vårt problem, ja mitt problem! Det har vi tenkt å gjøre noe med!

Det er opptakstid. Nye studenter skal snart tas opp. Jeg spør: Kvinner, hvor er dere? Vi trenger dere! Det er rektor som spør…

Fjellhaugforskning i Norges-toppen

 

Norge har til sammen ca. 25 private høgskoler/vitenskapelige høgskoler.  De fleste av dem er medlemmer av Nettverk for Private Høgskoler (NPH).

Både private høgskoler og private vitenskapelige høgskoler er forpliktet på å drive med undervisning, formidling, og forsknings- og utviklingsarbeid.

Et blikk på forskningsstatistikken for 2011 viser en gledelig statistikk for Fjellhaug Internasjonale Høgskoles (FiHs) vedkommende. Blant 17 private høgskoler som har registrert vitenskapelig publisering hos DBH (Database for statistikk om høgre utdanning) i 2011 har FiH inntatt en oppsiktsvekkende fjerdeplass m.h.t. registrerte publiseringspoeng:

1. Diakonhjemmet Høgskole 70,5
2. Norsk Lærerakademi  - 43,6
3. Dronning Mauds Minne Høgskole – 35,6
4. Fjellhaug Internasjonale Høgskole  – 21,5
5. Campus Christiania – Markedshøyskolen – 20,9
6. Lovisenberg Diakonale Høgskole –  15,4
7. Ansgar Teologiske Høgskole – 14,6
8. Norges Informasjonsteknologiske Høgskole – 13,1
9. Mediehøgskolen Gimlekollen – 7,2
10. Høgskolen for landbruk og bygdenæringar – 5,7
11. Høgskolen for ledelse og teologi – 5,5
12. Haraldsplass Diakonale Høgskole – 5,2
13. Norges Dansehøgskole- 4,4
14. Rudolf Steinerhøyskolen- 3,3
15. Høyskolen Diakonova – 2,2
16. Betanien Diakonale Høyskole – 1,7
17. Høgskolen i Staffeldtsgate – 1,7

Sett i lys av at Diakonhjemmet, NLA og Dronning Maud har studenttall på ca. 2100, 1400 og 1000, mot Fjellhaugs snaut 100, er dette oppsiktsvekkende tall.

Tallene er heller ikke dårlige sammenliknet med de private vitenskapelige høgskoler. Ser en bort fra BI med 217,6 publikasjonspoeng og over 14 000 studenter, og også MF med 126,7 publikasjonspoeng og over 1000 studenter, er Fjellhaug ikke langt bak Misjonshøgskolen i Stavanger som har 30,9 poeng  (og over 300 studenter).

Forskningsinnsatsen på Fjellhaug er ikke et blaff. Fra 1,0 publikasjonspoeng i 2009 har FiH hatt en kraftig stigning i både 2010 og 2011. Prognosene for 2012 viser en fortsatt vekst. Mye tyder på at institusjonen vil runde 30 publikasjonspoeng.

Med dette viser FiH at en ikke bare er en liten utdanningsinstitusjon med god undervisning og gode studentresultater, men også en institusjon som mener “business” i forhold til forskning.

 FiH ligger ikke bare høyt i antall publiseringspoeng. Høgskolen ligger faktisk også på 2.plass i antall publikasjonspoeng per faglig ansatt blant alle universiteter, vitenskapelig høgskoler og private høgskoler i landet; blant statlige så vel som private:

1. Menighetsfakultetet  – 2,09
2. Fjellhaug Internasjonale Høgskole – 1,64
   
3. Høgskolen for landbruk og bygdenæringar – 1,50
4. Misjonshøgskolen – 1,33
5. Universitetet i Oslo – 1,26
6. Norges Idrettshøgskole – 1,15
7. Ansgar Teologiske Høgskole – 1,05
8. Universitetet i Bergen – 1,02

Det gledelige for FiHs vedkommende er at det ikke er bare er en noen få, men relativt mange ansatte som bidrar til poengsankingen. Denne positive trenden vil øke i 2012. Enda flere ansatte vil bidra med forskning.

En skal ellers merke seg at private høgskoler og vitenskapelige høgskoler utmerker seg i denne sammenhengen. Menighetsfakultetet og Misjonshøgskolen har vært i Norges-toppen i flere år. Dette gir nok en gang grunnlag for å understreke at det ikke bare er statlige institusjoner som driver akademisk forskning i dette landet.

Konfirmasjon i bygd og by

Jeg hadde i dag gleden av å være med på konfirmasjonsfeiring i ei bygd her på Østlandet. Det ble en riktig fin og minnerik dag både for konfirmanten, konfirmantens foreldre, familie og venner.

Det kan sies mye om vår tids konfirmasjonsfeiring. Mange har løftet en pekefinger mot økt pengemas og en betydelig kommersialisering av en kristen høytid. Det er mye sant i denne kritikken. Men alt er ikke sagt med dette. Konfirmasjon kan likevel beskrives som en viktig begivenhet. Ungdommene, som engang ble båret fram til dåpen og døpt i den treenige Guds navn, avslutter nå ett år med sammenhengende undervisning i kristen tro!

Kvaliteten på undervisningen kan nok variere fra sted til sted. Ikke alle konfirmantlærere gir ungdommene det de bør få. Noen kirkelige ansatte snakker om alt annet enn kristendommens grunnsannheter. Det er beklagelig.  I dag derimot, møtte vi både en prest og en kateket som tydeligvis hadde gjort jobben sin. De framstod som godt voksne menn med tyngde, erfaring og troverdighet. De forklarte kort og konsist hva konfirmasjon går ut på og forklarer hva de har brukt tiden til sammen med de unge. Kontakten med ungdommene er strålende.

Det er tid for alt. Det er tid for både ros og ris. I dag vil jeg gi all honnør til trofaste arbeidere i bygd og by som på en god måte benytter seg av den enorme kontaktflate som den Norske kirke representerer i forhold til det brede lag av folket og til dem som presenter et klart og tydelig bibelsk budskap!

Kommunikasjonsutfordringer!

Ingen kommunikasjon mellom mennesker er forutsetningsfri. Vi møter alle våre medmennesker med tillærte begreper og kategorier, vår kulturelle referanseramme, vårt livssyn, våre livserfaringer, vår intellektuelle kapasitet, våre følelser, våre holdninger, fordommer og forventninger.

Noen ganger har vi kunnskap, andre ganger mangler vi kunnskap, eller har utilstrekkelig kunnskap. Noen ganger handler det om ulike perspektiver og innfallsvinkler. Andre ganger er det snakk om hva som er rett og galt.

Hva tenker vi om - eller hva forbinder vi med - begrepene lærer, ingeniør, sykepleier, psykiater, prest, fotballspiller, journalist, muslim, kristen, innvandrer, svenske, sigøyner, somalier, amerikaner, ung, gammel, kvinne, mann, Blitzer, østkantfolk, vestkantfolk, nordlending og bergenser? Hva tenker vi  om med de mennesker og kategorier mennesker vi møter? Vi kan tenke så mangt...

 Se vedlagte illustrasjon nedenfor. Se hvor forskjellig folk kan tenke om begrepet misjonær! (Klikk på bildet for å se forstørret versjon!)

Selvforakten og selvtilfredsheten

Selvforakten er skadelig. Den er direkte ukristelig. Alle har en verdi. Selv den verste blant mennesker. Alle er noe i seg selv og kan bidra med noe overfor andre. 

Mange sliter med «tung bagasje» og et ødelagt selvbilde. Lav selvfølelse går i mange tilfelle over i ren selvforakt. Selvforakten må bekjempes. Syndsbekjennelse og forsoning i Gudsrelasjonen er både nødvendig og sunt. Det samme er oppgjør i brutte eller konfliktfulle mellommenneskeskelige relasjoner. Selvforakten derimot, er direkte usunn.Selvforakten hjelper ingen. Den er direkte skadelig.

Selvtilfredsheten er også skadelig. Den selvtilfredse er stolt og uangripelig. Korrektiv, nødvendige innrømmelser og livslang læring er bra for oss alle.

Den selvtilfredse finnes i alle generasjoner. Den hører både ungdommen eller alderdommen til. I’m getting more and more stubborn as I age», innrømmet en eldre mann på et gamlehjem da han ble utfordret på sin ufattelige rigiditet og stahet. «Jeg er ikke ung nok til å forstå alt», sa Oscar Wilde ironisk i møte med ungdommens overdrevne tro på egne ferdigheter og kunnskaper. 

Vi middelaldrende er verken bedre eller verre enn de unge og gamle. Vi må lære å feie for egen dør! Men tenk hvilket potensiale det ville være å bruke sin «klokskap» rett!  Vi har nemlig levd lenge nok til å ha gått på noen trøkker i livet, og vi vet derfor meget godt at vi trenger andres råd, støtte og hjelp. Men vi har også levd lenge nok til å ha høstet noen viktige og dyrt kjøpte erfaringer som er verdifulle og som kan være til hjelp både for oss selv og andre. Kort sagt: Tenk om vi kunne holde fast ved at vi har levd lenge nok til forstå at vi trenger råd og at vi selv faktisk er i stand til å gi ett og annet råd!

Selvtilfredsheten må også bekjempes. «Den dyktigste av alle er etter min mening den som kaller seg selv en tosk minst engang i måneden», sa Fjodor Dostojevski treffende. Men «uvesenet» skjer ikke i et tomrom. Flokkmentaliteten, majoritetstyranniet og sammenlikningssyken kan skape selvtilfredse og oppblåste personligheter. Noen blir aldri mette på seg selv. Og enda verre blir det om man har en stor heiagjeng rundt seg. «Når du befinner deg på majoritetens side, er det tid for å stoppe opp og reflektere», påpekte Mark Twain. Så sant. Så må vi lære å vekselsvis tenke, lytte og handle. «Mot er hva som kreves for å stå opp og tale; mot er også hva som kreves for å sitte ned og lytte», utfordret statsmannen Sir Winston Churchill. Men å tilfredsstille oss selv og våre kritikere vil vi aldri makte. I hvertfall ikke om vi er ærlige mot oss selv. «Jeg har ikke oppskriften på suksess, men oppskriften på fiasko er å prøve å gjøre alle til lags», understreket komikeren Bill Cosby. Alt dette er kloke utsagn.

La oss vokte oss for både selvforakten og selvtilfredsheten.

«Var alt bedre før?»

Jeg skrev i går et blogginnlegg ( «Nye prester og nye liturgier?» ) 

Det store antall treff på bloggen samt tilbakemeldinger på e-post, SMS, sosiale medier og muntlige kommentarer tyder på at mange har lest innlegget og at det har skapt engasjement. Det synes jeg er flott. Har noen fått noe å tenke på er målsetningen egentlig oppnådd. 

Tilbakemeldingene er forskjellige. Mens de fleste er begeistret, er andre lunkne. Noen svært få sier rett ut at de er blitt provosert. Alt dette lever jeg veldig godt med. La det være sagt at jeg verken skriver for å glede eller å tråkke på noen. Jeg vil heller ikke noen noe ondt, og er forøvrig ikke av den typen som lever av heiarop fra heiagjenger på synlige eller usynlige gallerier. Jeg er ingen kristen-narsissist som følger med strømmen og som til stadighet pleier sine forsyningslinjer. Jeg sier det jeg har behov for å si. Så lar jeg andre få lov til å mene det de vil!

Stikker en nesa fram, vil en raskt bli plassert i bås. Jeg vil sikkert betraktes som en av dem som hevder at «alt var bedre før» og som hører hjemme i navngitte bygder eller strøk av landet hvor NN og XX bor (de som alt er stemplet som «spedalske» eller «helt håpløse»). Vel, en må gjerne mene at jeg lever med ryggen mot framtiden, men da kjenner de meg ikke. De har ikke lest eller hørt grundig etter hva jeg har sagt og skrevet i andre sammenhenger. De kjenner heller ikke min personlige eller faglige bakgrunn. For meg er ingen av de mange menneskelige kulturer jeg har møtt i min levetid hellige. Ingen generasjon, folkegruppe, menighet, misjonsorganisasjon eller samfunnssegmenter bør unndra seg kritikk. Det bør heller ikke de som lar seg provosere av saker og ting, og som har forskanset seg i skyttergravene.  Det bør heller ikke du og jeg.

Nei da. Jeg mener slett ikke at «alt var bedre før». Jeg mener heller ikke at «alt er bedre nå». Hvis vi tror det alt stadig blir bedre, vil vi i så fall indirekte hevde at vi er x% klokere enn våre foreldre og besteforeldre. Det ville være ufattelig arrogant! Noe kan utvikle seg til det bedre, mens andre ting kan utvikle seg til det verre. Mine erfaringer fra en etiopisk kultur hvor seniority ble vektlagt, har lært meg å lytte med respekt til dem som er eldre enn meg. Slik er det ikke hos oss. Vi dyrker det unge og umodne framfor det modne og erfarne. Men vi har også mye flott i vårt land. Mitt arbeid med ungdom i mange år har også lært meg å lytte til ungdom. Det er også viktig for meg.

La oss gå tilbake til bedehuskulturen som var utgangspunktet for gårsdagens innlegg. Det beste i den gamle bedehuskulturen var godt. Det beste i dagens bedehuskultur er også godt. Men betyr dette at vi ikke kan snakke om det problematiske? Det verste i den gamle bedehuskulturen var trangt og klamt! Noen opplevde at det var høye murer og vinduer hvor en verken kunne se ut eller inn gjennom. Men det handlet ikke bare om struktur og innhold, men også mye om de mange enkeltmennesker en møtte på ens vei. Jeg for min del møtte mye omsorg, kjærlighet, klokskap og forståelse. Mens noen av mine gode kristne venner (i andre bygder) sitter igjen med mange sår og skrammer på kroppen p.g.a. enkeltlederes ukloke atferd, opplevde jeg teologisk substans, åndelig glede og personlig livsutfoldelse. Både min og mine venners historie er gyldige.

Det verste i dagens bedehuskultur er nok verken bedre eller verre. Mange har gode opplevelser, mens andre opplever noe annet. La oss også lytte til de kritiske røstene. Jeg kjenner for eksempel kristne ungdommer som kanskje har litt «barskere» bakgrunn enn de fleste og som har flere skrammer på kroppen enn andre. Disse ungdommene betyr mye for meg. Jeg vil gjerne lytte til «outsiderne», dem som faller utenfor eller som ikke finner seg til rette. Når disse og andre kategorier ungdommer forteller meg at de opplever at «prektighetsnivået» på bedehuset er for høyt, at det er for liten plass for både refleksjon, ettertanke, sårbarhet og stillhet, at den internkulturelle kodex og selvjustis er for stram, at prekenene er for tynne, eller at sanger og kulturelle ytringsformer blir for monotone eller lite varierte, da lytter jeg til det. Det er ikke sikkert de har rett, men det kan være at de har det. Kanskje jeg av og til opplever litt av det samme selv også, uten at dette definerer meg som en «outsider». Noen yngre og middelaldrende kjenner seg også igjen i det katolikken Arnfinn Haram omtaler som gladkristendom. Mennesker som sitter med slike opplevelser, leter raskt etter andre  sammenhenger for å overleve som kristne. Folk reagerer forskjellig. Helt klart. Det ene behøver ikke å være mer rett enn det andre. Men det må være lov å komme med kritiske innvendinger uten at folk blir alt for såre på tærne. En kan diskutere fakta og være enig eller uenig om hva som er rett og galt, men våre personlige opplevelser kan ingen ta fra oss. Det vi selv opplever i konkrete sammenhenger, det opplever vi. Det er en ingen fiksjon, det er vår erfaring. Punktum.

Noen avfeier kritikk med å si at kritikere mangler substans eller kjennskap til det de snakker om. Det er selvsagt mulig. Det kan skje. En skal helst vite hva en snakker om. Det gjør vi slett ikke alltid. Men kjennskap kan være så mangt. Det går på perspektiv og styrke. Det går f.eks. an å betrakte ett og samme fenomen, enten fra et fugleperspektiv eller et mikroskop-perspektiv. Noen har evne til å lage seg et godt overblikk fra kort eller lang avstand, mens andre er så tett på at de mister helhetsbildet og oversikten for bare detaljer. De blir for nærsynte og er så oppslukt av det de selv driver på med. Kritikk kan også komme fra grupper som er plassert på forskjellige steder. Vi tror vel at alle, enten det er personen på galleriet, han på prekestolen, hun på første eller bakerste benk, eller han som kommer «direkte inn fra gata», kan ha nyttige perspektiver vi bør lytte til? Kan ikke f.eks. en innvandrer som kommer til Norge for første gang, eller som har vært her en kortere eller lengre tid, si oss noe viktig om Norge og nordmenn som vi selv ikke har sett? Kan ikke på samme måte en som er sjelden eller aldri på bedehuset  fortelle dem på «innsiden» noe som de kan ha godt av å vite? 

Både «utenfraperspektivet» og «innefraperspektivet« gir oss nyttig innsikt. Blir lederskapet i dagens bedehus-Norge så «selvtilfreds» at det ikke er i stand til, eller engang villig til, å lytte til hvordan både mennesker på kort eller lang avstand opplever disse fellesskapene, har de sviktet sitt kall. Da bygges det flere murer enn broer. Om en skulle være uenig i den kritikk som en person kommer med på ett enkeltpunkt, er vi så dumme at vi avskriver samme person på alle andre punkter? Stigmatisering og båsplassering er noe som både du, jeg og mange andre har kjent på kroppen. Det er en effektiv, men stygg måte å marginalisere «brysomme personer» på. Vi blir kvitt dem som ikke er 100% enig med oss i alt!

Jeg skrev i går om prekestolens plassering, om former, ytre framtoning, ledelsesstil osv. Noen vil sikkert hevde at det er usaklig å snakke om slikt. Det er jeg ikke enig i. Selv om jeg mener at både forankring og forandring fryder, og at former i seg selv ikke er hellige, er det totale skille mellom innhold og form en farlig postmodernistisk tankegang. Det visuelle uttrykk en f.eks. blir møtt med når en kommer inn i en kirke eller et bedehus, er ikke uvesentlig. Det er ikke en nøytral side av livet. De som kommer inn i rommet erfarer et «budskap». Den som har studert et minimum av kommunikasjonsteori eller semiotikk («tegnlære») vet at verbale så vel som non-verbale symboler og tegn er bestandeler av et «språk»; dette språk formidler et intendert budskap som kan være forskjellig fra et oppfattet budskap. Det er derfor ikke nødvendigvis uvesentlig at sentrum for begivenhetene i et bedehus foregår på en opphøyet plattform, eller at kunst, prekestol, bilder, malerier eller andre visuelle bilder eventuelt blir ryddet vekk til fordel for noe annet. Det er heller ikke uvesentlig at noen personer dominerer for mye eller tar for stor plass på bekostning av andre. I hvertfall er det lov å spørre hva dette kan bety og hvordan noen opplever at det betyr. Noen av mine overdrevne «sleivspark» må forstås i lys av dette.

En av mine lærere i samfunnsvitenskapelig metode, Ted Ward, fortalte oss engang da vi var på en feltøvelse om hvorfor et konkret kjøpesenter i Chicago var konstruert som det var. Han kjente historien. Arkitekt og eiere hadde et budskap de ville formidle. Alt var gjennomtenkt til den minste detalj basert på hva en trodde enkeltpersoner (kunder) ville oppleve når de kom på besøk. Arkitekten og eierne hadde også bestemt seg for hva de ville at de besøkende burde oppleve når de kom på besøk. Burde ikke et moderne bedehus være minst like bevisst på sin virksomhet? Visuelle uttrykk som utsmykning, frontparti, prekestolens plassering, ulike aktøreres opptreden og budskap, aktørenes relasjon til hverandre og tilhørerne osv. er ikke uvesentlig, selv om de fleste av oss fortsatt vil hevde sterkt at det som serveres fra prekestolen er aller viktigst (!).

Men det er også noe annet å si. Like lite som en kan argumentere for et totalt skille mellom symbol/tegn og innhold, like lite kan en argumentere for et totalt samsvar mellom form og innhold. Formene kan være kulturelt betingede, og ulike former kan gi et budskap som avhenger av den kontekst de formidles i og av dem som «leser» budskapet. Det betyr at både presentasjonsformer, visuelle inntrykk og begreper kan endres over tid uten at det nødvendigvis går på bekostning av budskapet. Men dette er likevel ikke ensbetydende med en invitasjon til ukritisk likegyldighet. Tanker av typen «det som er bra for meg, behøver ikke å være bra for deg» holder ikke mål i Guds menighet. Det visjonære blikk, den læremessige substans, den lekne kreativitet og den kritiske sans hører sammen.

Min gode venn og tidligere lærer Paul Hiebert er et menneske jeg aldri glemmer. Han var et kristenmenneske med stor integritet som kombinerte et solid teologisk fundament med sterk faglig tyngde og ekstrem kulturell årvåkenhet. Jeg glemmer ikke hans svar da en av mine asiatiske medstudenter spurte (i fullt alvor!) om kulturkritikk var nødvendig i «det kristne Amerika». «Selvsagt er det det», sa Paul noe forskrekket. «Underholdningskulturen og selvopptattheten er i ferd med å kvele våre menigheter slik at Ordet ikke får lyde i sin skarphet. Uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra må vi alltid være kritiske til egen kultur». Critical Contextualization var for øvrig et av Hieberts kjerneuttrykk. Han advarte både mot både fullstendig avvisning og fullstendig aksept av den rådende kultur når budskapet skulle kontekstualiseres, men oppfordret til et kontinuerlig kritisk blikk på kulturen i lys av det bibelske budskap. Bibelen er ufeilbarlig, men vår tjeneste med den er ikke det.  «Den kristelige kultur»  som den kristne kirke omsluttes av, er like mye menneskeverk som det liv som leves i den verden som leves utenfor murene.

Nye prester og nye liturgier?

Jeg har visst alltid hatt en sosialantropolog i magen. Jeg graver og spør; jeg observerer og analyserer både mennesker, situasjoner og ting rundt meg. Noen vil kalle meg en plagsom person. Og det er sikkert sant! Samtidig som jeg kan la meg begeistre av kulturelle ytringsformer, kan jeg være svært kulturkritisk! Jeg stiller spørsmål ved det meste. Det kan være plagsomt å ha det sånn.

Jeg har tenkt litt på begrepene presteskap og liturgier. I mine ungdomsår og i min yrkeshverdag har jeg vært tett knyttet opp til lekmannsbevegelsen, eller bedehuset om du vil. I dette miljøet har en tradisjonelt vært prestekritisk. Dette har vært både teologisk og kulturelt betinget. Vi har aldri likt pompøse og eneveldige prester, som opptrer som om det alminnelige prestedømme var ensbetydende med det prestelige pavedømme. I stedet for å dyrke presten, har vi ønsket å løfte fram de nådegaver som Gud har utstyrt sin menighet med. Vi har også mislikt stive liturgier, som stenger for det spontane eller det noen vil kalle det livsnære.

Nå har jeg lyst til å være litt selvkritisk. Jeg har lyst til å ta på meg antropologbrillene et lite øyeblikk. Når jeg besøker enkelte av dagens bedehusforsamlinger, lurer jeg på om vi preste- og liturgikritiske i realiteten har gitt rom for nye presteskap og nye liturgier. Har tomrommet etterlatt seg et vakuum, som er blitt fylt av noe annet?

La oss starte med forkynnelsen. Prekestolen som i gamle norske kirker hang høyt på veggen, markerte to motsetningsfulle budskap. På den ene siden ble forkynnelsen (og forkynnerens!) opphøyethet demonstrert; dette på godt og ondt. På den andre siden opplevde en forkynnelsen som høy hevet over menneskers liv og hverdag. Etter hvert som tiden er gått, er prekestolen kommet nærmere bakken og forhåpentligvis også nærmere mennesker. I bedehusbevegelsen har prekestolen hatt stor plass. Der kirken har satt alteret i sentrum, der har bedehuset tradisjonelt– og i god luthersk tradisjon – gitt størst plass for prekestolen. 

Men hva skjer i dagens bedehus? Mange steder tar en helt vekk prekestolen eller flytter den fram og tilbake som om dens tilstedeværelse var gjenstand for debatt. En dag jeg skulle preke på et møte var prekestolen fjernet og erstattet med to småbord og to barkrakker! En skal ikke overfortolke betydningen av dette, men jeg lurer på om bedehusets prekestol nå er i ferd med å bli erstattet av notestativet, mixepulten, mikrofonene, lyskasterne, strømkablene og trommesettet! Alt dette finner du i stadig flere bedehus. Dette preger hele bedehusets frontparti! Men gis det plass for prekestolen? Det er slett ikke sikkert! Noen steder kan en få inntrykk av at en er livredd for sammenhengende bibelutleggelse enten det forekommer i proklamatorisk eller apologetisk form. Dialogen er in! Monologen er out! Herolden er erstattet av småprat og småjabbing mellom to eller flere mennesker.

 Møtelederne framstår nå som talkshow-verter. "TV2-formatet" har inntatt bedehuset. To møteledere (eller er det “programledere”?) står og jabber med hverandre, vitser og fjaser. De bruker laaaaaaaaang tid på å prate med hverandre. De "opptrer". Forsamlingen er deres publikum! Alt ser løst og ledig ut, men du får en anelse av at ethvert skuldertrekk og enhver ansiktsbevegelse er innøvd til minste detalj. Er dette mindre formelt enn den gamle høymesseliturgien? Tja, jeg vet sannelig ikke. Det har i hvert fall sin form. Alt er hipt og kult. Taleren bes for, introduseres gjerne i lange baner, men får på forhånd streng beskjed om at han ikke må preke for lenge. Møteledelse er in og forkynnelse er out.

Men tro ikke at møtelederne er det nye presteskap. De nye bedehusprestene er forsangere. Mens hele scenen er ryddet for prekestol, alter, krusifikser og malerier, er det god plass for lerretet, powerpointpresentasjonen, sangmikrofonene og de “deilige” forsangerne. Mens de nærmest svelger mikrofonene synger de sine lovsanger, eller er det “love songs?” Forskjellen på lovsanger og “lovesongs” er liten. Putter man inn Jesu-navnet der man fra før av har et jentenavn, opplever man egentlig det samme. Det hele er sukkersøtt, klissete, tynt og hyperemosjonelt. Det snakkes også mye mellom sangene. En møteleder står ikke alltid fritt til å velge fellessanger selv ut fra det som passer i forhold til program og tale. Nei, dette er lovsangspresteskapets oppgave må vite.

Er jeg så kritisk som jeg her gir uttrykk for? Nei! Overhode ikke! Jeg overdriver veldig - for å få fram et poeng! Jeg tenker: Hvorfor hører kulturkritikken bare hjemme på misjonsmarken? Bør vi ikke ha et selvkritisk blikk på det vi driver på med her hjemme også? Det er like stort behov for kritisk kontekstualisering i Norge som f.eks. i Etiopia. Og burde ikke vi som kritiserer statskirkemenigheter, frikirkemenigheter og andre trossamfunn også kaste et kritisk blikk på det vi selv driver med også? Vi må gjerne kritisere presten, men hvilke alternative prester tar hans plass? Har vi ikke plass for prekestolen, hva tar da plassen? Lerretet eller mikrofonstativene? Har vi ikke tid og rom for prekenen, hva har vi tid og rom for da? Har den postmoderne underholdningskultur overtatt hovedplassen oss? Neil Postmans uttrykk lyder ransakende i bakhodet: “Vi morer oss til døde”!

Bedehuset ble engang kalt “bedehus”. Er det bønnens hus i dag? De kristne ble gjerne kalt “lesere”. Er vi lesere av Guds ord i dag? Bedehuset var også et stillhetens hus, et sted for bønn, forkynnelse, refleksjon, ettertanke og stillhet. Har vi plass for stillhet i dag? Er det rom for stillhet mellom lysarkene, sangene, vitsene, de stadig kortere prekenene og de stramme og heseblesende kjøreplanene hvor alt er definert ned til minste minutt?

Nei da, jeg er ikke sur og grinete! Jeg synes bare det er helt ok om vi er kulturkritiske! For bare da kan vi gi plass for nødvendig kulturell og åndelig fornyelse av vår virksomhet. Bare da kan vi besinne oss på hva som er det kristelige sentrum av vår virksomhet.  “Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss”…Kulturen må berøres, men det er Ordet som skal berørere den. Slik tenker en misjonær og teolog, som har en antropolog i magen…

Når prinsippfaste Foss blir prinsippløs

Per Kristian Foss (H) er en dyktig og erfaren politiker. Enten en er enig eller uenig med han i enkeltsaker, har han vært kjent som en ryddig og prinsipiell debattant. Dette til tross for at han ikke er fremmed for en ironisk snert der det trengs. Selv om Foss har fremstått offentlig som homifilt samlevende, har han aldri vært å betrakte som en "homopolitiker". Det har han selv gitt uttrykk for at han heller ikke ønsker å være. Han har heller aldri blandet seg bort i interne anliggender i kirken (et trossamfunn) når det gjelder dens synspunkter på "samkjønnet ekteskap", ekteskapslovgivning og ekteskapsinngåelse. I et oppslag i Vårt Land blir den ellers prinsippfaste Per Kristian Foss plutselig prinsippløs. Han gjør kirkens homofilisyn avgjørende for den fremtidige relasjon mellom stat-kirke. Dette er både uprofesjonelt, prinsippløst og uryddig. Han må gjerne hevde at Kvarmes homofilisyn er "vemmelig", og han må også gjerne hevde at ekteskapsinngåelse må foregå andre steder enn i kirken. Dette har han full rett til å hevde. Men å forsøke å diktere eller tvinge et trossamfunn i kne på den måte som han her tydeligvis forsøker, er ikke en politiker av Foss' format verdig. Hans kommentar om at "kirken alltid er noen år etter" er også respektløst. Et evolusjonshistorisk eller populistisk perspektiv på et trossamfunns indre liv er meningsløst. En kirke med respekt for seg selv snur nemlig ikke kappa etter vinden, men fremmer det den selv mener er et kristent perspektiv på tro, lære og liv uavhengig av hva andre trosretninger måtte mene. Til sammenlikning: Forlater Foss sin Høyre-politikk fordi om Stortingsflertallet er rødgrønt? Ville han likt at vi omtalte Høyre som et parti "som alltid er noen år etter"?

Festskrift til misjonslederen Egil Grandhagen

Førstelektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole – og tidligere generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband – Egil Grandhagen, fyller 65 år 20. september 2012. Jubilanten hedres i denne anledning med et allsidig og innholdsrikt festskrift

.

Einar Gelius – mannen som aldri blir trøtt av seg selv

De fleste av oss ville nok satt pris på om mediene fant andre sannhetsvitner enn Einar Gelius når de vil ha rede på hva kristendommens grunnsannheter består i.

Einar Gelius titulerer seg selv som prest og forfatter. Dette er ikke helt uproblematisk. Praktiserende prest er han nemlig ikke lenger. Han måtte som kjent forlate Vålerenga menighet i fjor etter at biskop Kvarme – forståelig nok – hadde gått trøtt av hans klovnestreker og umettelige PR-kåthet. Det er nemlig på de fleste arbeidsplasser grenser for hva folk kan ha lov til «å gjøre på jobben». Gelius’ forfatterskap er vel heller ikke all verden. Noen teologisk sakkyndig kan han i alle fall neppe sies å være. Like fullt uttaler han seg stadig vekk med stort patos og med en grenseløs arroganse når han kommer til orde. Og det gjør han svært ofte.

Mediene opptrer til stadighet som Gelius’ mikrofonstativ. Deres servilitet er nesten grenseløs. En kan gjerne spørre hvorfor det er slik. For verken den konservative eller den liberale fløy av den norske kristenhet tar vel lenger Gelius helt på alvor. Det er nesten like dumt å hente inn Gelius som TV-ekspertkommentator på kristen tro, som det ville vært å kalle inn en Al Qaida-leder for å redegjøre for demokratiets betydning for verdensfreden. VG gir likevel Gelius kronikkplass i selveste påskeuken (04.04) til å svare på det viktige spørsmålet om hvorfor Jesus måtte dø. Som om ikke dette var nok, slipper han til på NRKs «Dagsnytt 18» samme kveld. Jeg må virkelig si jeg beundret Menighetsfakultetets Jan Olav Henriksen i samme program for hans evne til å ivareta et visst saklighetsnivå i møte med en ilter Gelius som serverte den ene usakligheten etter den andre. Henriksen, som heller ikke kan betraktes som en hovedfigurant for klassisk teologi i alle spørsmål, viste her en tålmodighet som svært få gjør ham etter.

Den svært marginale Gelius forsøker å marginalisere den store skare av norske og utenlandske teologer som i likhet med Bibelen selv og majoriteten av medlemmene i den store verdenskirken hevder at «det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere» (1 Tim 1,15). Gelius protesterer mot det gudsbilde som andre teologer (bl.a. Per Arne Dahl) forfekter. Han siterer Lukas 17,21 («Guds rike er inni dere») og pakker det inn i Helge Hognestads New Age lignende spekulasjoner. Har den samme Gelius for eksempel lest slutten av samme evangelium? «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag,og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.» (Lukas 24,45f). Har Gelius lest bredden av bibeltekster i evangeliene og hos Paulus om betydningen av Jesu liv, død og oppstandelse? Har han studert tekster om urkirkens misjon og forkynnelse? Kjenner han til kirkens prekenhistorie? At for eksempel frigjøringsteologer i Sør-Amerika og Sør-Afrika, og «Minjung-teologer» i Sør-Korea, hentet politisk motivasjon i Jesu forkynnelse er ikke vanskelig å forstå, på samme måte som noen av dem kanskje hentet vel så mye motivasjon fra marxismen. Men å omtolke kjernen i budskapet om Kristi inkarnasjon, forkynnelse, liv, død og oppstandelse, på den måten han gjør i VG har ikke Gelius snev av dekning for. I hvertfall ikke om han ønsker å være en kristen teolog.

Gelius tar flere sannhetsvitner som «belegg» for sitt syn. Jeg tviler på om frigjøringsteologene i andre verdensdeler ville satt pris på å bli koblet til Gelius’ lettvinte populisme. Jeg tviler også på om reformatoren Marin Luther (som spurte «Wie bekomme ich einen gnädigen Gott?») ville fått eksistensiell sjelefred ved å bli koblet til Gelius’ anti-forsoningsteologi. Hva Jacob Jervell tenker om «sin disippel » Einar Gelius vet jeg ikke. De fleste av oss ville nok imidlertid satt pris på om mediene fant andre sannhetsvitner enn Gelius når de vil ha rede på hva kristendommens grunnsannheter består i.