Advarer mot misjonærpress

Følgende artikkel stod på trykk sommeren 2008 som en respons på misjonsdirektør i LVF, Kjell Nordstokkes, kritikk mot norske misjonærers teologiske press på de unge kirker:

----
Misjonsdirektør i LVF, Kjell Nordstokke, har fått bekymringsmeldinger om at norske misjonærer sår splid i afrikanske kirker (VL 3/7). Trusler om økonomiske sanksjoner mot kirker som ikke deler misjonærenes teologi, er sakens kjerne.

Nordstokkes anliggende er viktig. Bruk av rå økonomisk makt eller trusler for å trekke mennesker til seg eller støte dem fra seg er svært problematisk. Overtramp av denne type er imidlertid ikke et moderne fenomen. Kirkehistorien kjenner dessverre flere eksempler på slike, og det er langt fra bare norske misjonærer som har begått urett. Dette faktum bør likevel ikke bli en sovepute.

Norske misjonsorganisasjoner gjør klokt i å lytte til disse signalene. Samtidig er det vanskelig å kunne forholde seg til noe som omtales som ”hint”. Konkret dokumentasjon må på bordet. Udokumenterte beskyldninger er aldri gode å forholde seg til enten de kommer fra afrikanske kirkeledere, norske misjonærer eller fra byråkrater i Genève.

Jeg kjenner problemstilingen godt. Jeg har egen misjonærerfaring fra Afrika, har forsket på forholdet mellom kirke og misjon i Etiopia, og har også hatt administrativt ansvar for misjonærer som ble sendt til både Øst og Vest-Afrika. Jeg har også deltatt i fora hvor nasjonale kirkeledere har møtt norske og andre utenlandske misjons- og kirkeledere regelmessig. På dette grunnlag våger jeg å si at norske misjonærer langt fra er de minst kultursensitive i møte med nasjonale kirker, selv om det selvsagt finnes flere unntak fra hovedregelen. En må skjelne mellom en organisasjons policy og enkeltmisjonærers utsagn og handlinger.

Nordstokke retter et kritisk søkelys på misjonsorganisasjonene. Det har jeg ingen problemer med. Jeg tror imidlertid han gjør klokt i å utvide fokuset. Personlig er det knapt noe jeg opplever mer ”paternalistisk” og ”ovenfra-og-ned” enn økumeniske organer. Hvor mange afrikanske kirker kan ikke i sitt stille sinn ha følt seg presset av ”politisk korrekt” eller vestlig teologi (inkl.spørsmået om kvinners prestetjeneste) aggressivt kommunisert av representanter fra ”pengesterke” organer som LVF, KV osv.?

Nordstokke hevder å ha fått spørsmål om det er slik at DNK hefter for misjonsorganisasjoners eller enkeltmisjonærers syn på konkrete spørsmål. Dette er i og for seg greit, selv om organisasjoner som for eksempel NLM og Normisjon alltid har argumentert for sin selvstendighet overfor biskoper og kirkelig rådsstruktur. Men er Nordstokke og andre klar over at norske misjonsorganisasjoner på sin side lett kan få tilsvarende spørsmål om hvorvidt de deler DNKs syn på ulike spørsmål? Kan en forstå at misjonærer fra det sekulære Europa lett kan bli stilt i forlegenhet av dypsindige spørsmål fra kirker i sør som er opptatt av hva som er bibelsk sant? Kan for eksempel DNKs holdninger i de siste måneders samlivsdebatt bidra til at norsk misjon får problemer i sitt internasjonale arbeid?

Sistnevnte spørsmål er ikke av hypotetisk karakter. Jon Magne Lund skrev (VL 20.09.2007) en meget lesverdig og tankevekkende artikkel om den svenske erkebiskop Anders Wejryd som ikke var velkommen til et kirkemøte i den store Mekane Yesus Kirken i Etiopia på grunn av beslutningen om å åpne for velsignelse av partnerskap mellom mennesker av samme kjønn. Dette er et godt eksempel på at de lokale kirkene er i god stand til å stå opp for seg selv, uten vår hjelp. Men er økumenikkens talsmenn og frontkjempere – og norske misjonærer for den saks skyld- villige til å lytte der de unge kirkene utfordrer tilbake? Eller tenker de på paternalistisk vis: “Når de får tid på seg, tar de til fornuft, og tenker som oss”….? Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, er nok en av dem som har forstått at slike holdninger ikke fører fram. Det er ikke lenger nok å være hvit.































Mekane Yesus-kirkens presidenter fra 1959:
Emanuel Gebreselassie (1959-1963)
Emanuel Abraham (1963-1985)
Francis Stephanos (1985-1993)
Yadessa Daba (1993-2001)
Iteffa Gobena (2001-2009)
Wakseyom Idossa (2009- )

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!