De brennende hjerters sak!

«Misjon er de brennende hjerters sak», sa de gamle. Uttrykket ble forbundet med lekmannsbevegelsen; det trofaste arbeid innenfor de frivillige kristelige organisasjoner hvor nådegavenes utfoldelse, de frivillige hender og evangeliets frie løp ble vektlagt og hvor verdensmisjonen stod i sentrum. Misjonsengasjementet var tuftet på en sterk og evangelisk forkynnelse til omvendelse og nytt liv. Hjerter satt i brann satte andre i brann!

«Misjon er de brennende hjerters sak». For noen tiår siden stod dette uttrykket ofte i kontrast til dem som ofte omtalte misjonen som «hele menighetens sak». Selv om det rent teologisk er sant at misjon er noe alle kristne, ja hele Guds menighet, bør engasjere seg i, var ikke dette bedehusfolkets erfaring. Prestekirken, rådskirken, og frikirkeligheten hadde også syn for evangeliets utbredelse, men ytremisjonen ble gjerne redusert til noe «ekstra», et tillegg til det daglige. Gløden for hedningenes frelse ble fort borte i gudstjenesteliv, innsamling til nytt orgel, messetoner, liturgi, menighetsrådsmøter, ja den daglige dont. Det var derfor behov for noen som løftet misjonsoppdraget høyest!


Carl Fr. Wisløff (1908-2004) var en av dem som ofte omtalte misjonen som de brennende hjerters sak


Mens noen organisasjoner åpnet opp for et «samboerskap» mellom kirkemisjon og bedehusmisjon, forble den radikale fløy av lekmannsbevegelsen skeptisk til en slik samtenkning. Det er god grunn til å fastholde en slik skepsis. Misjons og – kirkehistorien har vist oss flere eksempler på at sentral-kirkelige eller frikirkelige misjonsinitiativ har manglet den slagkraft og effektivitet som de frivillige organisasjoner har hatt innenfor protestantisk misjon. Der misjon og kirke smeltet sammen, ble ytremisjonen den tapende part. Jeg vet at dette muligens strider mot vår tids prat om «den missionale kirke». Likevel: Jeg er ikke så sikker på det! Det alminnelige prestedømme og Guds folks iver etter å bringe evangeliet videre, må ikke begrenses av kirkestrukturer, embete og enkeltmedlemmers behov. En trenger noen som har et særskilt kall å se utover «murene», utover kultur og – landegrenser og ut til dem som ingen bryr seg om. Dem som ikke har noen muligheter til å høre!

Det er bl.a. på dette grunnlag jeg har vært skeptisk til den «kirkeliggjøring» av lekmannsbevegelsen som nå er i emning. Vi bør ikke framstå som et teologisk gatekjøkken som dekker alle behov. De unåddes behov er viktigere enn bygninger, lydanlegg, kirkeregistre og lønnede «lekmannspastorer». De frivillige brennende hjerter må få albuerom!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!