"De konservative som forsvant"

I februar 2008 skrev jeg en respons på en artikkel som Frank Rossavik skrev i Bergens Tidende. Rossavik etterlyste kristen-konservative røster i den offentlige debatt.

Jeg skrev:

Frank Rossavik etterlyser kristenkonservativ deltakelse i samfunnsdebatten (Bergens Tidende 17/1) og viser til den ene konservative kampsaken etter den andre som er gått tapt uten at de konservative selv i særlig grad har tatt til offentlig motmæle.

Rossavik har nok rett. Få kristne svømmer motstrøms. I hvertfall mens andre ser på. Den politiske korrekthet tar kvelertak på folk. Statskirken framstår mer og mer som en politisk bevegelse enn som et trossamfunn. I stedet for å søke Guds stemme i Skriften, leter man etter kompromisser. Kirken har f.eks. nå gjort det kunststykke å være både for og mot homofilt vigslede prester – samtidig.

Men om de liberale og folkekirkelige tier, hvorfor skulle de kristen-konservative gjøre det? Er det feighet? Kanskje. Er det lunkenhet? Kanskje det også. Det som i hvertfall er sikkert, er at stadig flere kvier seg for den latterliggjøring og harselas som følger i kjølvannet av en medieprofilering av ”sære minoritetsstandpunkter”. Faren for stigmatisering er stor. Står en f.eks. fram og hevder at homofilt samliv er synd, får man gjerne høre at kirken er uhelbredelig samlivsfokusert. Men er det virkelig sant at kirken er mer kropp- og sexfokusert enn ukeblader, nettaviser og reklame? Dreier det seg ikke først og fremst om det faktum at konservative kristne stiller høyere eller andre etiske krav enn kardemommeloven?

Kirken har utover egen feighet, lunkenhet og tilbakeholdenhet et annet problem. Det er faktisk eksempler på kristenkonservative som ukritisk stiller opp på nesten alt. De velger ikke hvilke kamper de skal utkjempe, men tenker at all PR er god PR. De gjør seg selv og sine meningsfrender en bjørnetjeneste. De fungerer som nyttige idioter og medieklovner som gir mediene den polarisering de er ute etter. Blir de lyttet til? Neppe. De har først og fremst underholdningsverdi.

Rossavik har rett. Vi trenger flere aktive kristenkonservative i samfunnsdebatten, men først og fremst folk som kjenner mediene og som lar bredden og dybden i det kristne budskap komme fram. Det er viktig å velge ut sine kampsaker, og det er like viktig å fronte saker en er for som de en er i mot. Her har også Rossavik &co. selv et ansvar. Det må gis rom for ”den grundige samtale”, og en må utrydde former for offentlig klappjakt som noen kristenledere er blitt utsatt for.


BILDE AV OLE HALLESBY: Professor ved Menighetsfakultetet, Ole Hallesby (1879-1961),var en av de mest energiske motstandere mot den liberale teologi i Norge. Han spilte en ledende rolle på det såkalte Calmeyergatemøtet i Calmeyergatens misjonshus i 1920, der sentrale representanter for norsk kirke- og organisasjonsliv avviste samarbeid med liberale teologer. Ole Hallesby var formann i Den norske Santalmisjon 1902-1906, og formann i Det norske lutherske Indremisjonsselskap fra 1923 til 1956. Han var også den sentrale person da Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag ble stiftet i 1924. Under 2. verdenskrig stiftet han sammen med biskop Eivind Berggrav og Ludvig Hope organisasjonen Kristent Samråd. Han var formann i Den midlertidige kirkeledelse fra våren 1942 og fram til han ble arrestert og sendt til Grini i mai 1943. Her satt han til krigen var over.

Ole Hallesby var en kjent og ettertraktet predikant, og hans kompromissløse forkynnelse utløste blant annet den såkalte helvetesdebatten, som ble utløst av en radiotale i januar 1953. Hallesby kom til debatt med biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, i spørsmålet om hvorvidt "helvetet hører hjemme i kjærlighetens religion" (sitat fra biskop Schjelderup). Hallesby etablerte seg gjennom denne striden som en av de kraftigste og mest etterspurte, men også omstridte, predikanter og kristne talere i Norge.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas