Hvilken stat? Hvilken kirke?

I desember 2006 skrev jeg følgende artikkel om statskirken og dens fremtid.


Stranda kirke i Vanvikan i Trøndelag, min egen hjembygd, er her avbildet.

---

Det pågår en frisk debatt om statskirkens framtid, innhold og funksjon i et pluralistisk samfunn. Dypest sett handler debatten om følgende: Hvilken kirke ønsker man? Og hvilken stat?

Politisk verdikontroll og romslighetsgaranti
Flere profilerte politikere tar nåværende statskirkeordning i forsvar. Det er neppe omsorgen for kirkens vesen og budskap som driver dem. Det er nok heller ønsket om at kirken skal være et instrument for definerte politiske mål. En romslig kirke uten golv, tak og vegger er det de vil ha. Den ideelle kirke framstår som et speilbilde av Trond Giskes verdisyn.

For at ikke kirken skal falle for kristenfundamentalismens grep, bør staten sikre seg full kontroll over ratt, brems og gass. Romsligheten måles ut i fra bestemte kriterier med antall homosympatisører i bispekollegium og presteskap som det mest dagsaktuelle. Ved sin sterke politiske retorikk begrenser Giske & co. det mangfold de selv hevder å være garantister for. De som ikke deler deres definisjon av politisk korrekthet, forsøkes røyket ut.

En snakker aldri om kirkens (livssynssamfunnets) oppdrag og budskap, men om de passive døpte kirkegjengere og deres eierforhold til en kirke hvis dørterskler de så langt ikke har funnet noen som helst grunn til å slite ned. De aktive kirkegjengere derimot, som er villige til å påta seg ansvar i menigheten, fremstår som totalt uinteressante. De aktive er, for å henvise til Einar Gelius' idèverden, en farlig maktelite som ikke er opptatt av annet enn å ta kirken vekk fra folket.

Totalitarisme eller religionsfrihet?
Det er sterke totalitære undertoner i Giskes budskap. Staten vet alltid best. Hvilken plass har religionsfriheten i statskirkedebatten? Den har liten plass, om noen. En møter en religionsfrihet med påholden penn. Staten har definisjonsmakten og setter grenser for religiøs ytringsfrihet og trosutøvelse. I Giskes kirke er statsråden selv Gud, pave, biskop og bibel. Det er en gåte at politikerne ikke gjennomskuer sin egen politiske sensur av et livssynssamfunn.

Giske og hans sympatisører beskytter dem som sjelden eller aldri går i kirke og har lite til overs for de trofaste benkeslitere. De som bygger sin kristne overbevisning på Bibelens budskap og som engasjerer seg i gudstjenesteliv, bedehusvirksomhet, misjon og diakoni, blir nærmest uglesett. Giskes kirke kan sammenlignes med en idrettsklubb som bygger opp hele virksomheten rundt passive medlemmer, mens de som er opptatt av idrett eller mosjon skyves i bakgrunnen. Gjennom statsrådens opptreden blir flere statskirkemedlemmer — mot sin vilje — skeptisk til statskirkens framtid. Jeg er en av dem.

Statskirkelig lekkasje
Styringskåte politikere, populistiske biskoper, og moteriktige prester innbiller seg at de bidrar til å fylle kirkebenkene. Det er ikke tilfelle. Kirken opplever derimot en jevn lekkasje. Hvorfor? Folk forventer «å få noe» når de går til kirke! De regner med at kirken kan gi dem svar på krevende eksistensielle spørsmål, og at kirkens svar er langt mer enn summen av skiftende ideologier og tankebygninger.

Mange brennende kristne, som er engasjert av kristendommens innholdsside, tusler nå ut bakdøra; de aller fleste i stillhet. De blir hjemløse. Mens noen forblir hjemløse, søker andre nye fellesskap. Noen finner et godt alternativ på bedehuset eller i frikirkeligheten. Andre kaster lutherdommen på båten og blir katolikker i en eller annen form. Det finnes både gode og dårlige alternativer.

Det er likevel alvorlig at Den norske kirke ikke bryr seg særlig om dem som er opptatt av at kirken skal være kirke. Den viser minimal interesse for dem som forsvarer kirkens klassiske lære og verdier. Kirkens rolle som kritisk røst og motkultur i samfunnet blir derfor betydelig redusert. Dens rolle som seremonimester og glitter ved høytidelige anledninger er derimot fortsatt intakt.


Kirkedemokratiet ingen sannhetsgarantist
Ingen av oss tror vel at problemene er løst ved at «kirken selv» styrer skuta. Et kirkelig demokrati er, uansett form, ingen garanti for et godt menighetsliv. Alt avhenger egentlig av hvordan kirkens ledere og medlemmer forvalter kirkens lære i tro, tanke og liv.

Kirken må i enhver generasjon være i stand til å bygge bro mellom Bibelens uforanderlige tekst og de stadig foranderlige samfunnskontekster. Kirken må til enhver tid arbeide med spørsmål som berører de evige sannheter og menneskers opplevelse av budskapets relevans. Den må være utadvendt og misjonerende, ikke innadvendt og sekulariserende. Kirken må kalle til oppgjør og tilgivelse, ikke til forsvar av private livsløgner. Den skal være sannhetssøkende, ikke sannhetstilslørende.

Blir kirken sensurert og dirigert av styringskåte politikere, er dette et kraftig angrep på religionsfriheten. Politikerne har derimot et ansvar for å tenke rett om statens oppgave. Og hvilken stat ønsker man egentlig? Og hvordan bør staten ivareta religionsfriheten?

Trosfrihet og trosutøvelse — en menneskerettighetssak
Enhetskulturen er passè. Staten må derfor ta på alvor at Norge består av ulike kulturer og livssyn. Jeg har stor respekt for noen synspunkter som Human-Etisk Forbunds Jens Bruun Pedersen gav uttrykk for i en fjernsynsdebatt nylig. Han talte ikke bare minoritetenes sak, men egentlig også kirkens sak. Minoritetene må få lov til å være minoriteter, og kirken kirke! Slik oppsummerte jeg hans anliggende.

Trosfrihet og retten til trosøvelse er menneskerettigheter som er blitt lite holdt fram, ikke bare på den internasjonale arena, men også nasjonalt. Det snakkes varmt om toleranse i flere sammenhenger, men er ikke «det tolerante Norge» blitt utilbørlig intolerant? Minoriteter utsettes for stort press. Politikere og andre forsøker å begrense enkelte livssynsuttrykk ved lovendringsforslag eller negativ offentlig omtale.

Dette gjelder ikke-kristne livssyn, men også kristne, i og utenfor statskirken, som legger klassisk kristen tro og etikk til grunn for sin virksomhet i menighet, institusjon eller organisasjon. Viktige demokratiske og livssynsmessige rettigheter trues. Det bør være opp til enkeltmennesket selv, og ikke staten, om det vil slutte seg til det livssyn og den livssynsutfoldelse som disse virksomheter legger opp til.

Staten, som bør sikre alle borgere et godt liv ved politiske og demokratiske virkemidler, må ikke utøve trostvang. Men er det ikke dette staten gjør når kirken styres ved at biskoper utnevnes etter partiboka? Et pluralistisk samfunn bør sikre alle mennesker rett til å tro og til å leve ut sin tro. Det ville være dobbeltmoral om Norge skulle forvente andre spilleregler hjemme enn utenlands. Er det rimelig å forvente at kristne i Irak skal behandles bedre enn muslimer i Norge? Det vil også være dobbeltmoral om man i vårt eget land skulle opptre mer lempelig overfor «eksotiske» innvandreres religion enn norske kristnes.

Pluralistisk samfunn og sekulærstat?
At Norge er blitt et pluralistisk samfunn betyr ikke dermed at norske borgere ønsker en sekulærstat. Det går an å ivareta både minoritetenes og majoritetens rettigheter. Selv om vi lever i et pluralistisk samfunn, må vi ta på alvor at ca. 85 prosent av Norges befolkning pr. i dag faktisk ønsker å tilhøre kirken. Gjennom dette signaliserer en stor del av folket at de ikke er tilfreds med sekulære verdier alene, men at de også ser behovet for en åndelig dimensjon av kristen type.

Under noe tvil tror jeg Gjønnes-modellen er en brukbar mellomløsning. Den gjør et forsøk på å komme til rette med de ulike roller som kirken og staten skal ha, og den legger opp til å ta vare på både minoritetenes og majoritetens rettigheter. Skulle det vise seg at løsningen ikke duger i praksis, er et fullstendig brudd mellom kirke og stat løsningen. Dette vil resultere i en flora av uavhengige lutherske kirkesamfunn, menigheter og forsamlinger i Norge som forholder seg til hverandre på en helt annen måte enn de gjør i dag.

Når det kommer til stykket, er kristendommen ingen norsk stammereligion. Den har universell adresse. Kristendommen verken kan eller må la seg begrense av verken makter, lover eller landegrenser. Ordet er fritt! Den kristne kirke vokste i det pluralistiske romerriket og i sterk forfølgelse i for eksempel Kina og Etiopia. Det endelige resultat av statskirkedebatten vil uansett ikke rokke ved den sannhet om Jesus universelle kirke som uttrykkes i Ronald Fangens salme: «Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår»!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!