Kirke og misjon - som modalitet og sodalitet

To begreper
Begrepet modalitet (modality) reflekterer i protestantisk og katolsk teologi den lokale og universelle kirkes struktur og organisasjon. I katolsk teologi er modalitet egentlig den universelle katolske kirke. I protestantisk teologi er modalitet forskjellig beskrevet, enten som universell kirke (d.v.s. alle troende) eller som lokal, regional, nasjonal menighet eller kirkeorganisasjon.

I kontrast til dette beskrives para-kirkelige organisasjoner som sodalitet (sodality). Disse kan for eksempel inkludere misjonsorganisasjoner og humanitære organisasjoner og er ikke nødvendigvis forbundet med særskilte menigheter, trossamfunn eller kirkesamfunn. Noen vil også inkludere ulike konfesjoner, teologiske utdanningsinstitusjoner og flerkirkelige samarbeidstiltak i denne kategorien. Blant katolikkene vil sodalitet inkludere ordener, munkevesen, klostre og lignende.

Hva er rett kirkeorganisering/-tenkning?
I kristne kretser har det opp igjennom historien vært diskutert hvorvidt para-kirkelige organisasjoner kan innlemmes i en rett bibelsk modell for kirketenkning. Noen har i praksis hevdet at modalitet er den ene rette modell for kristen menighetstenkning og at kristne organisasjoner i høyden er et ”nødsprinsipp”. De identifiserer ofte begrepet kirke med den lokale menighet (modalitet)og det lokale lederskap eller prest. En har også i praksis diskutert om Paulus`misjonsreiser er uttrykk for modalitet eller sodalitet.
I noen tilfeller har en tenkt svært praktisk om saken uten å la den få dyptpløyende ekklesiologiske konsekvenser. Arbeidet med f.eks. bibeloversettelse kan være vanskelig å organisere og finansiere ved lokale menigheter, men kan derimot være tjent med en samlet innsats av mange gjennom en organisasjon.

Hvordan bør vi tenke?
Jeg mener at misjonsorganisasjonene er en gave til det norske folk, til frikirkene, til Den norske kirke, og til verdensmisjonen. Uten disse frittstående tverrstrukturene i den norske kristenhet hadde ikke verdensmisjonen fått det fokus og den slagkraft som den fortjener og uten disse hadde det lokale kristenliv også vært langt fattigere. Bedehus, foreninger og frivillighet har vært kraftstasjoner i norsk kristenliv. Jeg mener dette kan stå i fare for å forkludres og svekkes om misjonsorganisasjonene går i retning av kirkelige strukturer og arbeidsmåter eller blir "oppslukt" av disse.

Lokale menigheter, både nasjonalt og internasjonalt, fristes ofte til ikke å se lenger enn seg selv. Det finnes det mange eksempler på. Det interessante er at de unge kirker i andre verdensdeler også er i ferd med å oppdage dette. De etablerer nå nasjonale og internasjonale organisasjoner og nettverk innenfor de bestående kirker eller på tvers av kirkesamfunn for å utføre sitt utadrette misjonsoppdrag. Både i Afrika, Sør-Amerika og Asia er det mange slike organisasjoner og nettverk.

De norske misjonsorganisasjoner (sodaliteter) bør ikke omformes til kirker/kirkesamfunn (modaliteter). De bør etter min mening ivareta sin selvstendighet og samle seg om sitt spesialoppdrag og samtidig indirekte fungere som en vitamininnsprøytning og styrking av de eksisterende modaliteter (kirkesamfunn), ja kanskje dra disse med seg i oppdraget i evangelisering og verdensmisjon.

Ralph D. Winter
Amerikaneren Ralph D. Winter (1924-2009) har skrevet en del om forholdet mellom ”modalitet” og ”sodality” i kristen misjon. En av hans tidligere artikler er gjengitt på følgende lenke:

http://resources.campusforchrist.org/images/4/48/The_Parachruch.pdf

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!