Kompetanse

Høsten 2009 skrev jeg følgende:

Kompetanse er et mye brukt ord. Ordet handler om dyktighet og kvalifikasjon til å utføre konkrete oppdrag eller om forutsetninger for å uttale seg om bestemte saker. En skjelner gjerne mellom ulike kompetanseområder eller mellom formalkompetanse og realkompetanse. Formalkompetanse har den som har gått gjennom et formelt kvalifikasjonsløp og som kan dokumentere sin kompetanse. Realkompetanse er noe en har fått på annet vis.

Ingen vil betvile nødvendigheten av kompetanse. Hvem vil spørre en økonom, rørlegger, eiendomsmegler, kirurg eller en tannlege om tjenester om en ikke var rimelig sikker på at de kunne sitt fag? Hvem ville våget å kjøre over bruer eller inn i tuneller om en ikke stolte på ingeniørene og arbeiderne som bygget dem?



Kompetanse er nødvendig på de fleste områder


Så langt er vi nok enige. Men hvordan er det på teologiens og misjonens område? Spør man etter kompetanse her? Jeg er ofte svært forbauset over hvor liten respekt medkristne, ja også enkelte kristenledere, kan ha for nødvendigheten av kunnskap på dette feltet og for mennesker som besitter slik kunnskap. En får f.eks. inntrykk av at en ikke har bruk for teologisk kunnskap, kulturforståelse, samtidsanalyse og misjonsstrategisk kunnskap, for å nevne noe. Nei, dette handler ene og alene om nådegaver, sier en gjerne. La oss røre litt i dette landskapet. Her er nemlig flere kortslutninger.

Nådegavebegrepet er bibelsk. Nådegavene reflekterer den åndsutrustning som Den Hellige Ånd har utrustet enkeltkristne med til konkrete enkeltoppgaver; ikke for egen oppbyggelse, men med tanke på hva som gagner Guds menighet. Det er likevel en kortslutning å tenke at gudgitte nådegaver framstår som ferdigutviklede produkter. Jeg for min del betrakter nådegavene som små planter med en lys framtid, men som bl.a. må stelles, vannes og beskjæres for at de skal utvikle seg til det de var tenkt. Ser jeg en ungdom som har nådegave til noe, vil jeg personlig svært gjerne bidra til at denne nådegaven videreutvikles. Dette kan gjøres på mange måter. God utdannelse er en av dem. Utdannelse og kompetanseutvikling står ikke i kontrast til nådegaveutvikling. En som har nådegave til noe, kan utvikle sin nådegave.

Det finnes gode og dårlige teologer, misjonærer og misjonsvitere. Men hvorfor behandles de gode som om alle var dårlige? Finnes det ikke gode og dårlige elektrikere også? Før eller siden vil treet kjennes på fruktene. Det må vi alle regne med. Jeg skulle ønske at studentene som går ut fra Fjellhaug ble møtt med respekt! På samme måte som andre kan noe som de ikke kan, kan de kanskje noe som andre ikke kan? Dersom deres kompetanse og nådegave ikke blir vektlagt når viktige stillinger skal bekles, forakter vi deres kunnskap, og vi undergraver betydningen av utdanningen vi har gitt dem. Ville du like at noen ignorerte eller bagatelliserte den kompetanse du har?

Jeg snakker litt av erfaring. Hvor mange ganger har jeg ikke ”meldt meg litt ut av” samtalen rundt kaffebordene når noen snakker om husbygging, kirurgi, jakt eller næringslivsspørsmål. Det har jeg gjort, ikke fordi jeg ikke er interessert i mine venners livsverden, men fordi dette er områder hvor jeg selv har fint lite å bidra med. I slike tilfelle er jeg det naturlig at andre fører ordet. Jeg mener det ville være ufattelig dumt å late som om jeg var ekspert på områder hvor jeg kan null og niks. Men hvor ofte har jeg ikke møtte ukyndige mennesker som med stor selvtillit invaderer mine fagområder og som kanskje ikke bryr seg om å lytte til det jeg har å si? Med stor fare for å bli misforstått våger jeg å nevne dette. Vi bør alle øve oss i å framstå med større ydmykhet. Det er mange områder jeg ikke er god på. Men er det så farlig når jeg vet at mange av mine kolleger behersker akkurat disse? Kan vi ikke glede oss over hverandres kompetanse og løfte hverandre fram?

Hvorfor sier jeg alt dette? Jeg sier det fordi jeg ønsker at studentene som går ut fra Fjellhaug skal ha frimodighet til å tenke at de kan noe som ikke alle andre nødvendigvis kan! Det er bruk for dem! Samtidig ønsker jeg at de skal lære å respektere alle de mennesker de møter og som kan mye som de selv ikke kan. Der naturgaver, nådegaver og kompetanse smeltes sammen på rett måte, der vokser Guds menighet. Vi trenger hverandre. Verken mer eller mindre.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!