Kristen tro - en privatsak?

Alle har en tro. Flere og flere vil også innrømme at de har det. Det er ikke lenger like problematisk å være «religiøs». «Gud er død», hevdet Nietzsche. Mens Nietzsche for lengst er død, lever den personlige gudstro fortsatt.

Å tro er greit, men er det så nøye hva en tror på? «Det er godt for mennesker å noe å tro på», hørte jeg nylig. Vedkommende som sa dette sa ikke noe om troens innhold, retning eller begrunnelse.




Jeg har sluttet å bli imponert over at mennesker tror. For hvem gjør ikke det? Mennesker tror på mange ting og er «troende til litt av hvert». Hva med kristendommen? Kristen tro er mer enn varme følelser, glitter, stas og stjernedryss ved festlige anledninger. Bibelen framstiller Kristustroen som forutsetning for det gode liv, frelse og den dypeste «mening». Troen er den tomme hånd som klamrer seg til den trygge og uforanderlige klippe.

Det postmoderne og allmenreligiøse menneske vil gjerne tro, men vil nok ikke kjempe for sin tro eller formidle den videre til andre. For finnes det ikke trosretninger som er like sanne for den som tror? Holder det ikke om den troende selv holder noe for sant?

Bibelen ser annerledes på saken. Tro på Kristus framstilles som tro på sannheten, den eneste sannhet eller frelsesvei. Kirkehistorien viser eksempler på mennesker som har tatt dette på alvor ved å kjempe for sin tro, formidle den videre, ja, noen har til og med dødd for den!

Hva tenker norske kristne om sin kristne tro?

«Kristen tro er en privatsak», sier enkelte kristenkjendiser. De vil ikke snakke om troen sin. De er redde for å heise flagg. Dette er neppe vel gjennomtenkt, for de vet nok ikke helt hva de – bevisst eller ubevisst- signaliserer gjennom dette. Evangeliet er «for meg», men det er samtidig «for alle». Å holde Jesus for seg selv er tyveri av verste sort. «Han er soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2). Privatsak? Nei, en høyst personlig sak som ikke bør unndras offentligheten.

Møter med kristne fra «den tredje verden» har gjort meg skamfull. Jeg hørte om sangevangelisten Tesfaye i kommunisttidens Etiopia som ble fengslet pga sitt svært frimodige vitnesbyrd. Vitnesbyrdet stoppet ikke innenfor murene. Han vitnet for sine medfanger, og folk kom til tro. Han ble omplassert til et annet fengsel, og det samme skjedde der. Hvorfor? Evangeliet måtte deles! Og Ånden ledsaget Ordets forkynnelse!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas