Kristent fagpersonell og utfordringen fra Islam

Jeg skrev følgende artikkel for ca. ti år siden. Jeg mener den fortsatt er aktuell:

Kristen verdensmisjon er i endring. En intens og betydningsfull misjonsperiode er tilbakelagt. Utallige folkeslag har hørt evangeliet. Nasjonale kristne bærer nå budskapet videre til sine egne og til nabofolk; gjerne sammen med internasjonale støttespillere. Men fortsatt finnes det mange folkegrupper som lever isolert fra et kristent vitnesbyrd. Disse fortjener vår oppmerksomhet. Flere av dem er muslimske. Disse kan nås igjennom tilgrensende ”Gateway-peoples”, eller igjennom kristent fagpersonell fra ulike verdensdeler. Jeg vil nå nevne noen av de utfordringer som jeg mener NLM står overfor i dag. La meg begynne med en refleksjon omkring to begreper som står sentralt i dagens misjonsdebatt: ”Kristent fagpersonell” og ”islam.”

KRISTENT FAGPERSONELL
Det snakkes mye om teltmakertjeneste. På mange måter er denne benevnelsen misvisende. Ordet inkluderer – i klassisk forstand- økonomisk selvunderholdte utsendinger med referanse til deres yrkesutøvelse og kristne vitnesbyrd i en gitt kontekst. Svært få norske ”teltmakere” kvalifiserer fullt ut for denne definisjonen.

På leting etter et bedre alternativ foretrekker jeg arbeidstittelen kristent fagpersonell. Dette uttrykket er både fleksibelt og saksvarende. Det kan brukes i ”åpne land”, så vel som i ”lukkede land”. Og det kan brukes om de mange land som befinner seg midt i mellom disse to ytterpunktene. Kvalitativt og funksjonelt er det ingen stor forskjell mellom en misjonærtjeneste som lege på et sykehus i Tanzania og et arbeid som prosjektarbeider i Mongolia. Vi snakker i begge tilfelle om kristent fagpersonell som mottar underhold gjennom NLM og NORAD og som får arbeidstillatelse i kraft av sin yrkesutøvelse. De er begge et kristent eksempel igjennom sitt arbeid og de er på forskjellig vis med i menighetsarbeid i fritiden. Hovedforskjellen mellom disse to består i at de ytre rammer for deres tjeneste er noe ulike. Dette skyldes bestemte kulturelle, sosiale, økonomiske, politiske, religiøse og geografiske forhold i vertslandet.

Det blir feilaktig å skjelne altfor sterkt mellom ”åpne” og ”lukkede” land og å bruke begreper som lager vanntette skott mellom tjenestetyper. Det finnes for eksempel åpenbart nyanser og grader m.h.t. ”lukkethet” i et land. Og hva innebærer en evt. lukkethet eller åpenhet? Ingen land er for eksempel åpne for hva som helst, ei heller ikke lukket for hva som helst. Alle virksomheter har rammer som en må operere innenfor. Videre er det viktig å skjelne mellom juridiske og reelle restriksjoner. Enkelte land i Sentral-Asia har lovverk som vanskeliggjør eller umuliggjør direkte kristen forkynnelse, men som gjør det mulig for hvem som helst - også kristne- å drive bistandsarbeid. Samtidig er det eksempler på at man i stor grad tolererer at kristen forkynnelse forekommer. Ja, man kan nærmest få inntrykk av at man oppmuntrer kristne til å operere ”på kant av loven”. Bakgrunnen for et restriktivt lovverk m.h.t. religiøs virksomhet kan også være sammensatt. Restriksjoner innebærer ikke nødvendigvis kristendomsfiendtlighet, men kanskje et ønske om å ivareta ro og orden og å gardere seg mot voldelige konfrontasjoner mellom religiøse grupperinger. Dette er spesielt synlig i ”muslimske land” (se nedenfor) som er redd for en dreining imot ”ekstremistisk islam” og jihad-virksomhet. Slike land er derfor ikke å betrakte som hundre prosent lukket, men har en selvpålagt og kanskje tidsbetinget ”pragmatisk begrunnet lukkethet” Det vil likevel derfor være nødvendig å vurdere hvilke former for kristen aktivitet som er klokt å satse på til enhver tid. Vekkelsesmøter og karismatiske torgmøter kan være umulig, men er et land å betrakte som ”lukket” av den grunn? Evangelieformidling bør alltid skje igjennom de kanaler som er mest hensiktsmessig i enhver kultur og ikke nødvendigvis gjennom de former som misjonæren er vant med fra sitt hjemland!
Nesten alle land i verden gir rom for ulike former for kombinasjon av evangelisering og diakoni/sosialt arbeid. Tyngdepunkt og framtoning vil likevel variere i de ulike situasjoner. I noen sammenhenger må man være ekstremt forsiktig med hva man gjør. Men i alle land må misjonærer arbeide med å skape en velegnet plattform for kristen tilstedeværelse, forkynnelse og diakoni. Tillit og vennskapsbånd må gradvis bygges opp og kursen må justeres underveis. Misjonærrollen er derfor aldri statisk; den må forholde seg til de muligheter som til enhver tid finnes . Dette vil også gjelde for NLM`s arbeid i tiden som ligger foran. Dette er ikke en motsetning til systematisk langtidstenkning, men en påminnelse om at fleksibilitet burde være et nøkkelord både for misjonærer og misjonsledere. Verdenssituasjonen endres raskt og med den mulighetene og vilkårene for verdensmisjon.

ISLAM
Det snakkes også mye om muslimske folkegrupper og utfordringen fra Islam. Hva mener vi når vi snakker om muslimske folkegrupper? Hva er et muslimsk samfunn? Dette er meget spørsmål som vi gjør vel i å reflektere over. La oss først understreke at NLM ikke er uten erfaring fra arbeid blant muslimer. Digoene i Kenya og Mahou-folket i Elfenbenskysten er eksempler på slik satsing. Vi ville gjøre klokt i å systematisere noen av de erfaringer som misjonærer har gjort seg i de ulike landene. For her finnes folk som sitter inne med betydelig kunnskap.
Så tilbake til spørsmålet om hva vi tenker om de ulike folkegruppers muslimske identitet. Det finnes et bredt spekter av trosoppfatninger, trospraksis og livsvandel blant mennesker som selv ønsker å bli identifisert som ”muslim” eller som av andre blir kategorisert under denne gruppen. Dette umuliggjør ikke bare vårt behov for forenkling og oversikt, men det problematiserer også tanken om en enhetlig misjonsstrategi i møte med islam. Skal et samfunns muslimske ”seriøsitet” for eksempel vurderes ut i fra forholdet til de grunnleggende troslæresteningene i Koranen, reglene for religiøs atferd og de fem pilarene? Kan vi snakke om sekulariserte muslimer, eller om synkretistiske muslimer? Disse spørsmålene viser meg hvor viktig det er både å kjenne til grunnelementene i klassisk islam og de folkereligiøse strømdrag som finnes blant de ulike folkegrupper. Dette må tas hensyn til i undervisning, planlegging og praktisk misjonsarbeid. Vi må vite hva folk faktisk tror på!
Bl.a. noen turer til Elfenbenskysten har vist meg nødvendigheten ved dette. Etter å ha lyttet til enkeltmenneskers skildringer, nasjonale så vel som misjonærer, har jeg stilt spørsmålet: I hvilken grad har Islam reell innflytelse blant folket og på hvilken måte? Islam har, utvilsomt, gjennom århundreders påvirkning satt sitt preg på samfunnsstruktur, religiøse skikker, høytider og kulturelle verdier. En får så absolutt følelsen av å ”vandre i muslimske korridorer.” Samtidig er folk i stor grad opptatt av tradisjonelle folkereligiøse problemstillinger som man bl.a. finner i Afrika, Sør-Amerika og Sør-Øst Asia. Sykdom, fruktbarhet, magi, besettelse og onde åndsmakter er viktige elementer i folks bevissthet og hverdag. Grad og type muslimsk ortodoksi synes også å variere. Uansett hva som er den religiøse drivkraft- islamsk lære eller tradisjonell folkereligiøsitet- har islam en sterk samfunnsmessig og sosial innflytelse. Religionen innebærer en sterk ”kulturell etikett” som folk må respektere eller bære konsekvensene av å neglisjere. Islam er infiltrert i familerelasjoner og former for mellommenneskelig samhandling. Kristne utbrytere kan lett bli ensomme, ja utstøtt og betraktet som kulturelle lepra (spedalske). Den nye religiøse lære behøver ikke nødvendigvis å være det mest problematiske å akseptere for lokalbefolkningen, men derimot konsekvensene av brudd på sosiale skikker og atferdsmønstre som er sterkt infiltrert av islam.


Islam fremtrer i ulike former. Å være muslim er derfor ikke en og samme sak.


NOEN UTFORDRINGER
Mitt møte med både kristent fagpersonell og utfordringen fra islam har hjulpet meg til å
identifisere enkelte områder som utsendingene og misjonen trenger å reflektere over:

1. En teltmakeridentitet må utvikles
I utgangspunktet er alle kristne ”teltmakere”. Vi er hans etterfølgere, og Jesus er Herre over hverdag, arbeid, fritid og familie. Vi er ”Guds eiendom for at (vi) skal forkynne hans storverk” (1: Pet.2:9). Denne åndelige sannhet er vanskelig tilgjengelig for oss som er vokst opp i en sekularisert verden hvor man ”sektoriserer” virkeligheten mellom ”offentlig” og ”privat,” ”åndelig” og ”verdslig” osv. Rett forstått, en holistisk livsstil må utvikles hvor Gudstroen gjennomsyrer personligheten. En som ikke har utviklet en teltmakeridentitet i sitt eget hjemland vil heller ikke makte å bli en teltmaker i et fremmed land hvor bl.a. språk og kultur kommer inn som kompliserende faktorer. Denne gaven utstedes ikke i passkontrollen på Gardermoen! I et møte med for eksempel muslimsk teokrati og islams sterke bånd mellom religion og kulturell uttrykksform, vil en ”vestlig sektorkristendom” oppleves irrelevant og tannløs. Når dette er sagt, må man representere en type holisme som er forskjellig fra muslimenes!

2. Forholdet mellom evangelisering og sosialt ansvar må klargjøres
Som alt nevnt, vil ytre forhold og rammer være avgjørende for mange strategiske valg. Likevel er det viktig at misjonærene reflekterer over den rette sammenhengen mellom ”Evangelism and Social Responsibility.” For min egen del er det naturlig å hevde at forkynnelse av evangeliet i alle situasjoner må ledsages av en genuin omsorg og kjærlighet for det folk som man forkynner til. Dette kan bl.a. resultere i ulike sosiale eller diakonale tiltak. Samtidig er det naturlig å tro at enhver evangelisk kristen vil søke og benytte muligheter til å formidle et kristent vitnesbyrd også i ord. Nådegaver og ytre forhold vil imidlertid være bestemmende for tyngdepunkt og veivalg i den konkrete situasjon. Selv om sosialt arbeid har en ”egenverdi,” er det rett å si at NLM- ut i fra sin identitet som misjonsorganisasjon - først og fremst vil spisse sin oppmerksomhet (også ”teltmakervirksomhet” og ”muslimmisjon”) imot områder hvor evangeliet ikke er kjent. Og omfang og form for sosialt engasjement vil bli vurdert ut i fra reelle behov som finnes i de områdene man finner det strategisk å arbeide.

3. Misjonærens åndelige, fysiske og psykiske liv må ivaretas
Et misjonærliv kan være svært krevende. En tjeneste i en fremmed kultur innebærer at man kanskje kan oppnå 70% av den effektivitet som man er i stand til å oppnå i kjente og hjemlige omgivelser. Diverse tiltak som går på de ulike sider ved misjonærenes liv, trivsel og effektivitet er derfor nødvendige. En misjonær har behov for åndelig påfyll i enhver situasjon, men dette behovet blir ikke mindre i en situasjon hvor man har mindre tilgang på god litteratur, forkynnelse og kristent fellesskap. Misjonærens fysiske helse er også viktig. Mosjon, hvile og rekreasjon er minst like viktig ute som hjemme. Gymtimene på misjonsskolen bør ikke være salderingspost, men en faktor som bevirker utvikling av gode helsevaner. Den psykiske helse må også ivaretas. Selv om misjonskandidatene kommer fra et land som opererer på verdenstoppen i levestandard, rapporteres det også at 1/3 av Norges befolkning sliter med psykiske lidelser som gjør hverdagen vanskelig å leve. Det er bl. a. fra en slik virkelighet at våre misjonærer rekrutteres! God ”screening” er viktig i rekrutteringsfasen. Samtidig må man ikke gi uttrykk for at man kun er på utkikk etter ”Rambo-misjonærer.” Misjonærer er også mennesker med kjøtt og blod og med naturlige iboende begrensninger.

4. Effektiv misjonstjeneste forutsetter teambygging og ryddige arbeidsrammer
Det er uhyre viktig at man sender ut personer som ikke bare er i stand til å ta vare på seg selv, men som også kan arbeide godt sammen med andre. Hensynsløse solister (som lett kan bruke teltmakeroppgaven som en attraktiv lekegrind) og folk med dårlig kjennskap til seg selv og egne begrensninger bør holdes hjemme. Respekt for andre og for fellesskapets mål og strategi er viktig. Gode arbeidsforhold og gjennomdrøftede rammer for arbeidet kan også være med på å forhindre at konflikter skapes. Dette er viktig i alle sammenhenger, men ikke minst i land hvor ”uryddighet” og stort ytre press er ”en del av gamet.” Usikkerhet omkring oppdragets innhold og ansvarsforhold er svært uheldig.

5. Teologisk kunnskap er viktig
Kristent fagpersonell blir ofte veiledere for nye kristne. Mange spørsmål av komplisert teologisk art dukker fort opp. Det er derfor viktig å forhindre en ”avteologisering” av
misjonærforberedende kurs for kristent fagpersonell. Enhver misjonær må kunne være i stand til å gi nye kristne en innføring i kristendommens grunnsannheter og til å gi veiledning i viktige spørsmål. I muslimske områder kan man i enkelte tilfelle møte reflekterte muslimer som har sterke synspunkter på hva kristendom er. Man må være forberedt på ”læresamtaler” av ulik slag. Folk som er vant med respekt for boken (Koranen) forventer at vi har respekt for vår Bok (Bibelen).

6. Misjonærutdannelsen må være missiologisk og holdningsskapende
Behovet for et sterkt teologisk tyngdepunkt er alt understreket. Dette er ingen motsetning til et ønske om en sterk missiologisk profil i misjonærutdanningen. Hva mener jeg med dette? Svaret henger nøye sammen med definisjonen av ordet ”missiologi.” Missiologi er først og fremst et fag som tar sikte på å drøfte viktige problemstillinger omkring formidlingen av det bibelske åpenbaringsbudskap i lys av kontekstuelle spørsmål (fenomenologi). Systematisk teologi i europeisk forstand har gitt liten hjelp til dette, og missiologifaget har blitt praktisert som ”misjonsvitenskap” med fokus på misjonshistorie og lignende, eller som en kunstig blindtarm til praktisk teologi. I tillegg til kunnskap om de store verdensreligionene (islam. Buddhisme) osv. må studentene få informasjon om hvordan man skal tilegne seg kunnskap om folks religion og kultur i felt. Misjonærutdanningen må muligens dreie fokus fra ”undervisning” til ”læring.” Den ballast som misjonærene trenger, gis ikke bare fra kateteret, men kan tilegnes igjennom ”prosesser” som også omfatter praksis, gruppearbeid, selvstudium osv. En skolert fagperson må også gjennomtenke de kulturelle implikasjoner som er involvert i å utøve sitt yrke i en fremmed kontekst. ”Holdninger” er et viktig element i den sammenhengen.

7. Behovet for oppfølging og kontinuitet er stort
Et slagkraftig misjonsarbeid forutsetter målrettet satsning over tid. Dette problematiseres ved at man i vår tid opplever en kraftig reduksjon i effektiv tjenestetid for hver enkelt misjonær. Mye har vært gjort for å motvirke denne tendensen. Likevel må man arbeide for å sikre god kontinuitet både i ledelsen hjemme og arbeidet ute. NLM har alltid lagt vekt på en desentralisert ledelsstruktur hva ytremisjonsarbeidets konkrete utforming angår. Mangel på kontinuitet ute og begrensede økonomiske ressurser totalt sett vil muligens kreve at hjemmeledelsen legger sterkere føringer for hovedretningslinjene i arbeidet og at det i tillegg etableres en tettere kontakt mellom feltledelse og hjemmeledelse når detaljene i strategien skal diskuteres. Få misjonærer, spredt på ulike arbeidsoppgaver, vil også innebære en større grad av oppfølging overfor den enkelte misjonær. Behovet for utveksling av erfaringer og kunnskap over feltgrenser vil nok også øke i omfang. Workshops og konsultasjoner med faglig og åndelig innhold vil muligens være en nyttig arbeidsmåte.

8. Prosessen for framtidig organisering av lokale kristne, menighetsdannelse og kirkekonstellasjoner må gjennomtenkes.
Det er for naivt å tro at kristent fagpersonell kommer utenom denne problemstillingen. I hvilken grad er og på hvilken måte skal misjonærer engasjere seg i menighetsbyggende arbeid? Dette må man ha et forhold til enten man arbeider i ”lukkede land” eller annetsteds. Spørsmålet berører ikke bare struktur og profil på arbeidet, men tanker om konkret oppfølging av de personer som velger å ta i mot den kristne tro.

9. Det er viktig å se for seg ulike samarbeidsmønstre
Arbeid i ”lukkede land” eller i land med diverse restriksjoner vil lede oss inn i diskusjonen om valg av samarbeidsforhold og samarbeidsmønstre. Hvem kan vi arbeide sammen med? Og hvem har mål som er identisk med vårt og som vi kan dra i spann med?
Det vil gå for langt å konkretisere de mange muligheter som finnes her. I Øst-Afrika har man diskutert hvorvidt man bør satse som organisasjon, som samarbeidende organisasjon med eksisterende nasjonale kirker, eller om man bør etablere en ny organisasjon med tanke på enkelte satsningsområder. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Men lokale kirker må uansett være med i planleggingen!

10. Strategien må være målrettet og tydelig
Alle typer misjonsvirksomhet byr på overraskelser. Alt går ikke som vi hadde tenkt. Fleksibilitet er derfor uhyre viktig. Likevel må man ha en plan for arbeidet. Målrettethet har til tider manglet. Eller kanskje det har vært for lang vei fra de store visjoner og planer til de operasjonaliserte delmål. Hva innebærer plan A? Hvilke indikatorer har man lagt til grunn for å vurdere om plan A har vært vellykket eller mislykket? Hvilke konkrete tiltak er blitt gjort med tanke på oppfølging? Dette berører alt misjonsarbeid, men er – om mulig- enda viktigere i planlegging av ”teltmakerarbeid.” Av og til er en fornøyd med å få fotfeste i et land. Men bør en være det? Er det nok at en skokk misjonærer får visum? Er det uvesentlig hva de gjør? Hvilke planer har man for den totale virksomhet? Mange spørsmål av lignende type krever avklaring. Mål, målgruppe og samarbeidsforhold er viktige. Rent bistandsfaglig bør man tenke på å gå inn i viktige sosiale behov i befolkningen, og med tanke på evangelisering og opplæring bør man søke oppgaver som gir best mulig inngang og innflytelse.

Sluttreplikk
Vi har sett på noen av de utfordringer som venter oss med tanke på kristent fagpersonell og muslimmisjon. Flere kunne vært nevnt. Det er viktig at man samtaler grundig om disse tingene. Spørsmålet berører misjonærutdanning, hjemmeledelse og misjonærer. Misjonsfolket må også forberedes på at man nå går inn i oppgaver som er forskjellig fra tidligere med tanke på profil, publisitet og resultater.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!