Kulhetens tyranni

Mediene speiler virkeligheten, blir det sagt. Er dette alltid sant? Hvilken virkelighet er det som speiles? Forholder vi oss ikke like ofte til en konstruert eller redigert virkelighet, unnfanget i mediehoder? Mediene har nemlig en agendasettende funksjon. De presenterer, velger ut og vektlegger den del av virkeligheten, eller de oppfatninger av virkeligheten, som de mener fortjener folks oppmerksomhet. Resten lar de med god samvittighet ligge.

Det må nødvendigvis bli slik. Vi står alltid overfor ”slices of reality”, biter av virkeligheten. Problemer oppstår når alle tenker likt og når enkelte perspektiver og tanker kommer til orde uten at andre blir hørt. Virkelighetsbeskrivelsen blir endimensjonal, og meningsmangfoldet snevres inn. Det store bildet og de lange linjer blir fraværende. Helhetsbildet blir ubalansert.

Den greske myten om Narsissos handler om han som døde som følge av sin betatthet av egen skjønnhet. Står mediehusene overfor samme fare? Sitter de foran speilet og beundrer ukritisk det de ser? Den narsissistiske egentilfredshet ligger faretruende nær den som først og fremst er opptatt av høye opplagstall, god økonomi, en blankpolert fasade og fornøyde eiere.

Her deler vi ikke ut karakterer. Vi snakker heller ikke om ”bestått” eller ”ikke bestått”. Det vi snakker om er en mulig fare. Mediene avgjør hva og hvem som bør få positiv eller negativ oppmerksomhet. Men de kan også havne i den situasjon at de er mer opptatt av selv å få oppmerksomhet enn å henlede folks oppmerksomhet på ”det vesentlige”. Mediene kan fristes til å dra lesere og lyttere til seg ved å ri på en lønnsom populistisk stemningsbølge.

Den ”fjerde statsmakt” er nemlig ikke bare opptatt nyhetsformidling, kritisk journalistikk og å gjøre folk klokere. Medienes rolle som verdiformidler i bred forstand har fått liten oppmerksomhet. Mediehusenes usunne kobling til f.eks.underholdning, kjendiseri, markedskrefter, reklamebransje o.l., er både et press fra en populistisk ego-kultur og et ledd i egen-promotering og sikring av egen eksistens. Den seriøse journalist må kjempe seg fram i en skog av mangfoldige medieaktører som ”misjonerer” for verdier som egentlig strider med journalistiske verdier.

Mediene bidrar sterkt til å skape idoler og til å holde dem i live. De bestemmer ofte hvem som bør defineres som ”kul” eller ”ukul”. Dette skjer ikke bare gjennom f.eks. reklame, men kan også skje ved valg av saker og intervjuobjekter og på meningsplass. De kule løftes høyere opp på stjernehimmelen, mens de ukule skyves ut i taushetens mørke eller utsettes for offentlig mobbing. ”Et kulhetens tyranni” sprer seg i alle krinker og kroker av vårt samfunn. ”Det e fali det”!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!