Mangler vi kritisk sans?

Våren 2010 skrev jeg følgende:

Lekmannsbevegelsen har betydd mye for norsk kristenliv. Det alminnelige prestedømme, forkynnelse, foreninger, institusjoner, kristent samfunnsansvar og internasjonal misjon var viktige forgreininger ut til folket. Lekmannsbevegelsen var også læremessig bevisst. Den kjempet mot liberal teologi og vrang lære, kalte egne medarbeidere med omhu, og vurderte potensielle samarbeidspartnere nøye. Calmeyergatelinjen innebar både avvisning av vranglære og en bevisstgjøring på rett plattform for eget arbeid.

Hvordan ser landskapet ut i dag? Det eksperimenteres på mange plan. For det første: Samlet sett representerer ikke lekmannsbevegelsen lenger en like tydelig mellomposisjon mellom statskirkeligheten på den ene siden og frikirkeligheten på den andre. Ulike former for ”kirkeliggjøring” utprøves. For det andre: Parallelt med spørsmål om formell kirketilhørighet foregår andre organisatoriske eksperimenteringer. Mangeartede husmenigheter, fellesskap, forsamlinger, nettverk og grupper med svært løs tilknytning til både offisielle kirkesamfunn og etablerte misjonsorganisasjoner vokser fram. For det tredje: Institusjoner opprettet på ideologisk grunnlag vurderer organisasjonsendringer, fusjoner og nye samarbeidsallianser uten ideologiske drøftelser. For det fjerde: Personlige nettverk på kryss og tvers av konfesjonsgrenser og arbeidslag flyter fritt. Lutherske bedehusfolk, lavkirkelige ”dispensasjonalister”, frikirkefolk, karismatikere og evangelikale statskirkestormere repeterer de samme lovsangene, dyrker de samme kirkevekst og -ledelsesfilosofiene, preker likt, ledes likt og oppsøker de samme seminarene. Strukturer, rammer og teologi er tydeligvis mindre viktig.

Er den ideologiske refleksjonen og den kritiske sansen på plass i endringsprosessene? Hva med den kritiske etterprøvelsen, åndelige veiledningen og lærebevisstheten? På misjonsmarken lærte jeg betydningen av å forstå kulturen og at kristendommen kan leves ut gjennom ulike uttrykksformer og strukturer. Men jeg lærte også at det er noe en ikke kan eksperimentere med. Kritisk sans og teologisk substans er viktig i kristent arbeid. Alt er ikke like bra.

De fleste kulturer består av mye godt, men også av mye som bør utfordres. Hvem våger å utfordre den overflatiske underholdningskulturen som margspiser vårt folk og som kristenheten lett kan fristes til å gi etter for? Hvem gjør det på en måte som ivaretar menneskene, Guds ords autoritet og kallet vi fikk til å bringe evangeliet til jordens ender? Ingen av oss bør gå med ryggen mot framtiden, men mister vi ”de store linjer” av syne og mangler grunn under føttene kan mye gå galt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!