Mediedebatt og mediedekning om Midtøsten - august 2006

Jeg hadde følgende sak på trykk i august 2006:

Jeg var nok ikke den eneste som satte kaffen i vrangstrupen da Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten ble lest (”Guds utvalgte folk”, 5. august). Reaksjonene har da heller ikke uteblitt. Selv ikke forfatterkjendisens forklaringer på ”hva han egentlig mente”, har maktet å roe gemyttene.



Det er flere spørsmål som det burde være grunn til å se nærmere på i tiden framover:

Hvor var Aftenposten da kronikken kom på trykk? Ble Gaarders bidrag unndratt ethvert kritisk blikk? Eller fikk forfatterkjendisen - i kraft av sin status - lov til å leve i sin egen opphøyde idéverden, hvor elementære krav til språkbruk, saklig argumentasjon og konsekvensetiske vurderinger ikke gjelder?

Hvor var Gaarder selv? Burde ikke en anerkjent profesjonell ordkunstner forstå rekkevidden og konsekvensene ved språkets makt? Han har såret mange gjennom ordvalg, sammenligninger, sjanger og gjennom det som måtte finnes av saklig argumentasjon. Ingen har grunn til å motsette seg en kritisk-analytisk vurdering av Israels rolle i Midtøsten, men kritikken framstår her som en amatørmessig, populistisk og vulgær presentasjon av jødisk historie og selvforståelse, som jødene selv og staten Israels mangfoldige venner og fiender har grunn til å riste oppgitt på hodet over. Gaarders kronikk er nå oversatt til flere språk. Noen kan nøye seg med å si at det å skrive artikkelen var dumt og uklokt, mens noen vil gå enda lenger. Gaarder oppfattes av disse som krenkende, stigmatiserende, polariserende og krigshissende. Ethvert overtramp i avisspaltene er alvorlig nok, men en anerkjent forfatters betydelige rolle som meningsdanner gjør dette ekstra alvorlig.

Hvor har norske medier vært i Midtøstendebatten? Det blir rett og slett for dumt når noen av dem som har forsvart nasjonalstaten Israels rettigheter stemples ved hjelp av samlebetegnelsen ”kristen-fundamentalister”, en vanskelig identifiserbar og ”spedalsk” gruppe hvis synspunkter det ikke er verdt å lytte til. Hva skal man til sammenligning si om mange norske medier som –bevisst eller ubevisst –gjennom stoffmengde, vinklinger og språkbruk faktisk imøtekommer den ene part og som ikke engang evner å stille kritiske spørsmål til verken Hizbollah eller Hamas` ideologi, rolle og mandat. For å følge samme logikk: Bør medier av denne type settes på sidelinjen og stemples og identifiseres som sympatisører av islamistisk terror og fundamentalisme? All honnør til Lars Gule, Mona Levin og redaktøren av Dagen som på ulik måte og fra ulikt verdimessig ståsted utfordrer denne stigmatiseringen. Ingen av dem ønsker å hindre en saklig kritikk av verken staten Israel eller andre, og ingen av dem ønsker å plassere alle jøder og arabere i hver sin bås. Både nasjonalt og internasjonalt trenger vi en balansert og saklig Midtøsten-dekning. Er mediedekningen skjev, vil den informasjon som folkeopinionen bygger sine oppfatinger på også bli skjev. Så alvorlig er dette.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!