Misjonærbarndebatten: Sannhetens mange sider

Følgende innlegg ble postet på Verdidebatt.no etter en storm forårsaket av Hanne Nabintu Herlands innlegg om "Misjonærbarns selvmedlidenhet." Uten å ville ta Herland i forsvar mente jeg det var behov for "balanse i regnskapet."

---

Hanne Nabintu Herland



Internatbarndebatten er sammensatt. Den berører mange, og temperaturen blir naturlig nok høy. Noen har god kunnskap om dette saksfeltet eller har personlige livserfaringer med det som debatteres. "Forståsegpåere" med lite innblikk i temaet bør derfor etter min mening ligge lavt i terrenget. Man kan lett trå feil.

Nyansene uteblir fort i slike debatter. Delsannheter blir fort beskrevet som hele sannheten. Jeg tolker Hanne Nabintu Herlands artikkel i dette lys. Med sin flerkulturelle oppvekst er hun åpenbart trøtt av å høre om de negative sidene ved sin oppvekst. Hun har - i likhet med Espen Halvorsen - ikke opplevd oppveksten negativ. Hun har heller ikke behov for å angripe arbeidsgivere eller foreldre som gav henne en slik oppvekst. Hun peker også på de positive sidene som f.eks. norsk engasjement i Afrika har hatt.

Nabintu Herland gjør krav på at også hennes historie blir hørt. Hun er ikke alene om å ha det slik. Mange med flerkulturell oppvekst er som henne overveiende takknemlige for den barndom de fikk. Men går det an å si dette uten at det samtidig oppleves som et angrep på dem som har en annen og langt vanskeligere historie å fortelle? Jeg vil mene det. Herland bagatelliserer verken tilfeller av seksuelle krenkelser eller mobbing. Det er hun klar på. Hun løfter frem dimensjoner som er blitt borte i debatten. Hennes faglige bakgrunn og personlige erfaring som TCK-er (Third Culture Kid) gjør at ingen kan avfeie henne som kunnskapsløs eller "ikke-meningsberettiget."

Slagord og skyttegravsdebatt gagner ingen. Herland har en god penn. Hun skriver skarpt og har evnen til å provosere. I de fleste tilfelle er dette befriende. I denne sammenheng burde hun nok ha dempet uttrykket noe, ja vært mer varsom. Hun burde visst at hennes budskap kan ramme "dem som ligger nede" (TCK-ere med andre barndomsopplevelser enn henne) og ikke dem som burde rammes (personer som benytter anledningen til lettkjøpt kritikk av kirke og misjon). I sin iver etter å arrestere ensidig svartmaling av en flerkulturell oppvekst, kan hun lett angripes for det motsatte, en ensidig hvitmaling av en kompleks historie. Når dét er sagt, er det mange av debattantene i denne tråden som burde lest innlegget hennes nøye før de trakk frem våpnene.

Mediene - og kanskje også misjonsselskapene selv- har trukket fram de negative sidene ved en flerkulturell oppvekst. IRIS-rapporten kan, som Herland antyder, fortolkes i ulike retninger. Sannheten har mange sider, noe jeg tror også rapporten får frem. Rapporten, som er meget interessant, har derimot en rekke faglige metodiske problemstillinger heftet ved seg. Forskerne selv gir uttrykk for at de har problemer med å tolke informasjonen de har innhentet da de mangler gode sammenlikningsgrupper. Herland forstår dette. Hun angriper ikke rapporten, men ser ut til å utfordre dem som tolker rapportens tallmateriale langt mer negativt enn det forskerne selv kanskje står inne for?

Denne debatten er langt mer kompleks enn alle innleggene i Verdidebatt.no reflekterer. Jeg har selv lyttet til mange erfaringer fra mennesker med en flerkulturell oppvekst. Noen er positive, andre er negative mens andre beretter om et både-og.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!