Misjonsbegrepet i endring?

Følgende artikkel stod på trykk i januar 2009:

----



Betydningen av begreper endres. Gamle ord får nytt innhold. Språk forteller oss hva folk tenker. Hva tenker norske kristne om misjon? Tenk over følgende:

1. Blir ikke alt kristenheten sier og gjør omtalt som misjon? Er alt misjon, hva er da misjon? Det snakkes ofte om ”den misjonale kirke,” som i videste forstand involveres i Guds handlinger i verden. Det er noe rett i dette, men er det ikke forskjell på kirkens hovedoppgave og ethvert menneskes samfunnsansvar? Utfører ikke Guds frelste eiendomsfolk et misjonsoppdrag som ingen andre kan utføre? Hvem andre kan ”forkynne hans storhet (1 Pet 2,9)?” Selv om Guds folk skal forkynne både lov og evangelium, er det neppe riktig å omtale alt samfunnsengasjement som misjon. At den kristne kirkes misjonsoppdrag inkluderer både evangelisering og sosialt arbeid (diakoni) er derimot noe helt annet.

2. Blir ikke det verdslige og det åndelige regimente sammensauset? Selv om begge regimenter er Guds, og Guds Ord har et budskap til begge, kan ikke den kristne menighet påberope seg ufeilbarlige løsninger på alle tenkelige politiske og samfunnsmessige spørsmål. Både den norske kirkes lederskap som nylig refset Israel (på Guds vegne?) for dets rolle i den pågående i Midtøsten-konflikten, og enkelte Israelsvenner som forsvarer staten Israels politiske lederskap i ett og alt, strekker strikken for langt. Bibelen gir oss etiske normer for eget liv og for samfunnet, men den er likevel ingen kokebok i praktisk politikk! Luthersk toregimentslære kan, rett forstått, hjelpe oss til å holde styr på dette.

3. Blir ikke forholdet mellom indre og ytre misjon fullstendig utvisket? Det er sant at misjonsverdenen er endret, at kristendommens tyngdepunkt er flyttet, at hedninger kommer til oss gjennom innvandring, og at det er like mye hedenskap i Norge som andre steder. Men er det alt som er å si? Har ungdommen skjønt behovet for verdensmisjon? Ikke glem dem som er helt utenfor evangeliets rekkevidde! At mennesker i en drabantby i Oslo ikke har hørt Guds ord, skyldes ikke dette først og fremst slappe lokalmenigheter? For mennesker i mange andre områder er situasjonen annerledes. Der er det trolig ingen som kan gi dem Guds ord! Bør ikke disse vies særlig oppmerksomhet når ytremisjonsorganisasjonene utformer sine strategier, diskuterer sin kirkepolitiske plassering og vurderer ressursforholdet mellom arbeidet ”heime og ute?”

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!