Misjonsorganisasjoner i støpeskjeen

Følgende artikkel ble publisert i april 2010:

---













NMS har hatt ekstraordinær generalforsamling. Det er første gang i den 168 år gamle misjonsorganisasjonens historie at dette har skjedd. Administrative forenklinger var hovedingrediens i medisinen som generalforsamlingen fikk forelagt for å få en skakkjørt organisasjonsøkonomi på rett kjøl. Endringsprosesser er ofte krevende, og motreaksjoner uteblir sjelden. Derfor kan det være klokt å bevilge seg litt omstillingstid før alle tiltak iverksettes.

Jeg kjenner ikke NMS godt nok til verken å kunne diagnostisere organisasjonens helsetilstand eller til å rekvirere den nødvendige medisin. Jeg tror likevel ikke jeg tar feil om jeg hevder at også andre norske misjonsorganisasjoner bør forvente krevende omstillingsprosesser. La meg nevne noen punkter som kan være aktuelle å gjennomtenke.

Økonomien var bakteppe for diskusjonen i NMS. En må spørre: Hva er det som egentlig styrer arbeidet? Er det de til enhver tid tilgjengelige økonomiske ressurser, eller er det den visjon som var grunnlaget for organisasjonenes opprettelse? Begge deler, ville nok de fleste si. Jeg er ikke så sikker på om det er slik! Kunne en f.eks. tenke seg en misjonsorganisasjon som kalte inn til en ekstraordinær generalforsamling fordi ledelsen innså at den ikke hadde nådd de strategiske mål som var satt for arbeidet? Mye av norsk kristenliv er pengestyrt! Tenker en tilbake i tid vil en innse at ingen norsk misjonsorganisasjon ble opprettet på grunnlag av en økonomisk ressursbase, men fordi noen hadde en visjon. Kallet ble videreformidlet, hjerter ble satt i brann og ideer, penger og nådegaver ble utløst.

Kanskje tiden er kommet for å gjennomtenke mer enn ressursbruken? Hva med å blankpusse visjonene for arbeidet? Dersom ”budsjettmessig balanse” og ”et jevnt godt år” er viktigere enn identitetsknaggene (Hvem er vi? Hvor vil vi? Hvordan når vi dit vi vil?), går mye galt. Mens begeistring setter folk i bevegelse, skaper mismot stagnasjon og kanskje forverret misjonsøkonomi.

Kanskje tiden også er kommet for å blankpusse organisasjonenes egenart som frivillige grasrotsbevegelser i kirke og samfunn? Har byråkratiet overtatt? Er frivilligheten død? Har noen ytremisjonsorganisasjoner mistet sin egenart og selvstendighet ved å legge seg for tett opp til statskirkeligheten? Har andre brukt for mye ressurser og krefter på å reparere på statskirkens navngitte mangler ved å etablere alternativer? Er det fortsatt plass for spenstige selvstendige lekmannsinitiativ i norsk kirkevirkelighet? Er vi som lever i verdens rikeste land rike på mye, men fattige på det meste? Ser vi i det hele tatt behov for misjon?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!