Når motstandere omtales som djevelen


I oktober 2006 publiserte jeg følgende:

Fiendebildene florerer i vår tid. Retorikken er skarp. Djevlebilder er på mote. Sist ute var Venezuelas president Hugo Chávez, som omtalte George W. Bush som diablo (”djevel”). Men Chávez er i godt selskap. Osama Bin Laden sparte heller ikke på kruttet da han harselerte med ”Satans amerikanske tropper”. Og Bush selv definerte Iran, Irak og Nord-Korea som ”Ondskapens akse” – som antyder et djevelsk territorium i motsetning til Guds domene. Mange har hevdet at kampen mot terror egentlig ikke
har noe med religion å gjøre. Men hva hjelper det å si dette når mange tar religiøse metaforer i bruk og med dette understreker betydningen av den religiøse dimensjon?



I en artikkel i International Herald Tribune (01.10.), hører vi om vekkelsespredikanten Jerry Falwell, som også refererer til djevelen. Ikke som merkelapp på ”fundamentalistiske islamister”, men på politiske meningsmotstandere i USA. Tidligere First Lady Hillary Clinton gis tilnavnet Lucifer, som er en fallen engel, identifisert med djevelen. Djevelretorikken brukes m.a.o. nå på hjemmebane. En ondskapens akse i egen hage?

En kan spørre hvem som har rett til å bruke slike begreper, og hva denne type retorikk gjenspeiler og fører til. Djevelen er – i teologisk forstand – Guds personifiserte motstander. Brukes dette begrepet av kristne eller muslimer, kan vel ikke dette oppfattes som noe annet en oppfordring til ”korstog” eller ”hellig krig” i en eller annen betydning?



Jeg er lite komfortabel med den slags retorikk. Teokratisk språkbruk i offentlig debatt er uheldig. For øvrig er det en vesensforskjell på ”menighetens arena” og på ”politikkens arena”.

Likevel har livssynsdimensjonen – rett forstått og anvendt – sin rettmessige plass på alle områder. Styresmakten ”fører krig etter retten”, men kan ikke utøve vold i Guds navn, eller utpeke noen som djevler.

Djevelens eksistens og ondskapens realiteter er alvorlig nok. Men mennesker i diktaturstater er ikke mer onde enn oss, fordi de tilfeldigvis ledes av tyranniske statsledere. Vest er heller ikke alltid best.

Djevelbegrepet bør forbeholdes djevelen selv. Skal denne verden bli et bedre sted å leve, må djevelretorikkens talsmenn ikke få vinne kampen om språket. Språket kan nemlig ha en uønsket agendasettende funksjon.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!