NLM i kirkebildet

Jeg har blitt spurt om jeg kan legge ut mine artikler i aviser og misjonsblader om "NLM i kirkebildet". Jeg har ikke tenkt å etterkomme dette. For det vil i så fall bli mange artikler. Jeg vil derimot legge ved den mest omfattende artikkelen, publisert i Innsyn våren 2009.

--
Misjonsorganisasjon og/eller kirkesamfunn?
Av Hans Aage Gravaas, rektor ved Fjellhaug Misjonshøgskole



Rådsmøtet i NLM oppfordrer sommerens generalforsamling til å fatte vedtak om å legge til rette for en kirkerettslig registrering i organisasjonen for misjonsvenner som ikke lenger ønsker å stå som medlemmer av Den norske kirke. Rådet er godt ment, men bør ikke uten videre omfavnes av generalforsamlingen. Saken er neppe tilstrekkelig utredet og gjennomtenkt. Forslagets underliggende premisser og mulige konsekvenser er ikke blitt drøftet skikkelig. For ikke å gjøre forslagsstilleren urett, er det riktig å si at det er stor avstand mellom forslagsstillerens forsiktige og balanserte framstilling, og de varierte fortolkninger av vedtaket som verserer ute i misjonsfolket. Mens forslagsstilleren avgrenset seg i flere retninger, betrakter andre – enten med begeistring eller bekymring – forslaget som et første steg mot en ytterligere «kirkeliggjøring» av Misjonssambandet. Dette er ikke uten grunn. For noen har faktisk i ettertid tatt til orde for enda mer radikale tanker enn rådsmøtets. Det er derfor viktig å ta den tid som en trenger for å utrede dette grundig slik at alle misjonsvenner vet hva de er med på.

La oss se på hva denne saken handler om.

En selvstendig og uavhengig misjonsorganisasjon
NLM ble etablert i 1891 som en selvstendig og uavhengig misjonsorganisasjon innen Den norske kirke. Organisasjonens hovedfokus og spesialoppdrag var misjon blant unådde folkeslag. Heimearbeidet har helt fra starten av hatt en egenverdi, men har aldri vært en endestasjon. Arbeidet i Norge inngikk i organisasjonens overordnede internasjonale visjon, ikke motsatt. Slik må det fortsatt være.

NLMs arbeidsmåte har helt fra starten av hatt visse kjennetegn. For det første: «Kinafolket» valgte å være en del av det selvstendige lekmannsarbeidet i landet vårt. De var en del av vennesamfunnet på bedehuset, et hjem for mennesker med ulik organisasjonstilknytning. For det andre: NLM var en selvstendig organisasjon som arbeidet for et bestemt formål som var noe annerledes enn de andre organisasjoners. Der andre hadde et snevrere indremisjonsfokus, opprettet NLM egne lokale foreninger med «Kinas sak» for øye. Pengestrømmen som ble kanalisert fra lokalt til sentralt nivå, ble derfor i hovedsak brukt på arbeid utenfor Norges og Europas grenser. For det tredje: NLM var en interesseorganisasjon for misjon i det norske kirkelandskapet, ikke et kirkesamfunn. Mens andre mennesker i landet utnyttet de pågående demokratiseringsprosessene i samfunnet til å opprette frivillige sammenslutninger som mållag, sanitetsforeninger, avholdslag, idrettsklubber og lignende, ble Kinamisjonsforbundet (nå NLM) opprettet fordi noen hadde et kall til å nå kineserne med evangeliet. Ytremisjonskallet var limstoffet som bandt misjonsvenner med ulik bakgrunn sammen i en organisasjon innenfor frivillig sektor av det norske samfunn.

Verdensmisjonen – NLM’s hovedfokus
Verdensmisjonen har også hatt hovedfokus i tiden etter andre verdenskrig. Kina ble stengt, men dører til nye misjonsmarker ble åpnet. Misjonsunderet i Etiopia skulle få en særlig betydning for misjonsfolket. Ytremisjonstanken er og blir hovedpulsåren i Misjonssambandets identitet, ja kjerneelementet i organisasjonens selvforståelse.
Organisasjonen ble strukturert ut i fra hva en mente tjente kallet for verdensmisjonen best. Skulle andre tanker enn denne styre NLMs kirkepolitiske og strategiske veivalg i tiden framover, vil organisasjonens kirkepolitiske kurs og strategiske veivalg endres dramatisk. Skulle dette skje, vil ikke NLM lenger være misjonssamband (samband om misjon), men bli noe helt annet. Skulle dette skje, vil en ikke uten videre være tro verken mot intensjonen i organisasjonens grunnregler eller organisasjonens grunnleggere som fikk kallet til å opprette dette arbeidslaget i kristen-Norge. En står i fare for ikke bare å gjøre NLM til noe «annet», men også til noe «mer» enn det organisasjonen hadde som mål å være.

«I kyrkja, men ikkje under kyrkja»
Kinamisjonens grunnleggere var lavkirkelige. De lot seg ikke styre verken av prest eller embete, men var i god haugiansk ånd opptatt av det allmenne prestedømme, evangeliets frie løp, forkynnelse og kristent samfunnsansvar. Lekfolk, nådegaver, dugnad og frivillighet stod i sterk kontrast til embetsvelde, selvhøytidelighet, kappe og krage. NLM var en del av en kristelig folkebevegelse som igjen var en del av en større demokratisk og sosial utviklingsprosess i det norske samfunn. Selv om det fantes reformerte innslag blant vennene, var organisasjonens læregrunnlag evangelisk-luthersk. Bibelsynet var konservativt. De fleste av misjonsvennene var statskirkemedlemmer. Deres statskirkemedlemsskap og organisasjonens kirkepolitiske selvstendighet og plassering var utgangspunkt for det historiske uttrykket «i kyrkja, men ikkje under kyrkja». NLM stod for lekmannslinja, en tredje linje i norsk kirkepolitikk; en linje som mange nå ser ut til å ha glemt hva går ut på.

NLMs kirkepolitiske ståsted vanskeliggjorde på ingen måte at også mennesker med annen kirketilknytning enn statskirken kunne være en naturlig del av arbeidsfellesskapet. Organisasjonen var opptatt av sitt læregrunnlag, men blandet seg aldri borti medlemmenes kirkemedlemskap. Dette ordnet de opp i selv. Både passive og aktive statskirkemedlemmer, frikirkefolk og folk uten formell kirketilknytning, hadde full adgang til å være med i organisasjonen og å engasjere seg for misjonens store sak. Denne friheten og muligheten eksisterer fortsatt. Misjonsvennene står helt fritt i valget av kirkemedlemskap og bør ikke gjøre seg avhengig av organisasjonen NLM for å kunne ordne opp i et høyst personlig veivalg, som egentlig er organisasjonen uvedkommende. NLM skyver heller ingen misjonsvenner vekk om organisasjonen velger å ikke bli formelt kirkeregisert/ trossamfunn/ kirkesamfunn for disse. Skulle noen forlate NLM og lete etter andre fellesskap som følge av dette, har de ikke med dette gitt uttrykk for at en ny kirkerettslig tilhørighet er viktigere for dem enn samlingen om kallet til misjon, ja viktigere enn NLMs grunnregelfestede visjon? Ordet «misjonsvenn» vil kunne få en litt annen betydning enn tidligere.

Rådsmøtets forslag – En kirkepolitisk kursendring
Oppretter NLM nå et eget trossamfunn for bl.a. å imøtekomme frustrerte statskirkemedlemmer, er dette en helt ny kirkepolitisk kurs. Organisasjonen er ikke lenger bare en organisasjon, men også et kirkesamfunn. Ved å gjøre dette, oppretter organisasjonen et kirkerettslig substitutt for det kirkesamfunn som enkeltpersoner helt og holdent av egen fri vilje har meldt seg ut av. Spørsmålet er altså om dette er organisasjonens oppgave. Tar en steget med å melde seg ut av en sammenheng, enten som en samvittighetssak eller som en protesthandling, er det ikke rimelig å forvente at en selv vurderer andre alternativer? Bør en ikke føre det personlige resonnementet til endes og ta ansvar for egne valg? Er det rimelig å forvente at det
samlede misjonsfellesskap skal være villig til å bli et kirkesamfunn for å løse akkurat mine behov? Organisasjonens kirkepolitiske kurs må kun endres dersom dette er tjenlig ut i fra organisasjonens grunnregelfestede formål. Jeg kan ikke se at dette spørsmålet så langt er blitt vurdert ut i fra en slik synsvinkel. Enkeltpersoners «behov» og andre hensyn er blitt satt i førersetet i denne debatten. Det er viktig at organisasjonens oppdrag og egne behov settes først.

Organisasjon og Kirkesamfunn – En prinsipiell forskjell
Det er en prinsipiell forskjell mellom på den ene siden å være et arbeidslag opprettet med tanke på evangelisering og misjon, og på den annen side å være et trossamfunn med det fokus og de forpliktelser som dette fører med seg.

Begrepsbruken i de siste måneders interne debatt i NLM har vært uklar, villedende og misvisende. Det er nemlig ingen saklig dekning for å skjelne mellom disse tre begrepene: a) et offentlig medlemsregister, b) et trossamfunn og c) et kirkesamfunn. Dette er én og samme sak. En kirkepolitisk nykonstruksjon av den type som nå er blitt foreslått i organisasjonen, innebærer rent juridisk at en på samme tid får et register, blir et trossamfunn, blir et kirkesamfunn og at man innordner seg «Lov om trudomssamfunn og ymist anna».

Et offentlig register er mer enn installasjon av et dataprogram på hovedkontoret. Et slikt medlemsregister vil bli et offentlig register for et helt nytt kirkesamfunn. Når dét er sagt, er jeg, som alt nevnt, fullt klar over at misjonsvenner som er positive til dette forslaget, legger ulikt innhold i forslaget og lar det få ulik betydning. Mens mange vil være fornøyd med å opprette et formelt register, vil andre se på dette som et steg på veien mot enda større kirkepolitiske endringer i organisasjonen. Hovedstyret har – kanskje med dette som bakteppe – reservert seg mot forslaget om å la frimenigheter få grunnregelfestet rett til å melde seg inn i organisasjonen. Spørsmålet er likevel om en ikke tar for lett på de drivkrefter som finnes i organisasjonen som presser på for å få dette til på sikt og som vil innebære en gradvis dreining og dramatisk endring i organisasjonens selvforståelse. Det vil nok derfor være viktig at rammene for vedtaket blir tydeligere. Mange er nok usikre på om dette er et første steg i retning av noe de ikke ønsker. Videre vil det være rart om NLM skulle oppfordre noen til å melde seg inn i «et trossamfunn light», som ikke er mer enn en formalitet, og som slett ikke gjør medlemmene av dette trossamfunnet/kirkesamfunnet til mer aktive kirkegjengere enn det passive statskirkemedlemmer er i statskirken. Det er vel ikke særlig entusiasme i å opprette noe nytt, som en samtidig sier ikke skal bety noe som helst?

Hva er viktigst – juss eller teologi?
Juss har aldri vært grunnelementet i NLMs kirkeforståelse. Organisasjonen har en teologisk forståelse av kirken. Guds usynlige universelle kirke er synlig tilstede der Ordet forkynnes klart og rent og sakramentene forvaltes rett. Et offisielt kirkemedlemsskap gjør ingen til kristne, og fravær av et offisielt kirkemedlemsskap gjør heller ingen til «kirkeløse» Det er derfor uklart hva «register-sympatisørene» mener å kunne gi sine venner som disse ikke alt har, enten i organisasjonen NLM alene eller gjennom NLM-tilhørighet koblet til medlemskap i statskirken eller et annet luthersk kirkesamfunn. Kirken som teologisk størrelse er alt tilstede i NLMs arbeid. Den etableres ikke ved å opprette et kirkelig register eller ved å bli et kirkesamfunn i juridisk forstand.

Misjonsorganisasjonen er vesensforskjellig fra kirkesamfunnet. Den står mer fritt. Den arbeider, som alle andre interesseorganisasjoner i samfunnet, i forhold til et
definert hovedoppdrag. Den tar ikke utgangspunkt i enkeltmedlemmers kirkelige behov og ønsker, ei heller de forpliktelser og rettigheter som «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» gir. Dens fokus er langt mer spisset og målrettet enn kirkesamfunnets. Den tar utgangspunkt i det oppdrag som er definert i grunnreglene.

En nødvendig nyordning eller opprettelse av et kirkepolitisk gatekjøkken?
Det er blitt hevdet av noen av den kirkepolitiske nykonstruksjons tilhengere at NLM ikke trenger en slik nyordning for egen del. Det er helt riktig. NLM kan meget godt utføre sitt oppdrag i verdensmisjonen og sitt arbeid i Norge med utgangspunkt i de fleksible rammer som dagens foreninger og forsamlinger alt har. Hvorfor skal da NLM gjøre noe den som organisasjon ikke har behov for? Organisasjonen kan ikke ta ansvar for de skiftende behov som alle organisasjonens venner til en hver tid måtte ha. NLM er ikke et teologisk og kirkepolitisk gatekjøkken som tilbyr misjonsvennene en variert meny. NLM bør organisere seg og bruke sine ressurser ut fra hva som er mest tjenlig og hensiktsmessig i forhold til organisasjonens hovedoppdrag (jfr. grunnreglene) og ikke ut i fra andre hensyn.

Forsamlingenes muligheter uten å registrere et trossamfunn
NLM har etter hvert fått mange nye forsamlinger. Dette er bra. Forsamlingene kan være en fin tilvekst til misjonsorganisasjonen om de drives og profileres rett. Så lenge de unngår å bli innadvendte isolerte enheter som rendyrker egne lokale behov på bekostning av den overordnede strategien for verdensmisjon, og så lenge de ikke bidrar til splittelse blant kristne i lokalmiljøet, kan disse vise seg å være strategisk positive for organisasjonens utvikling. Forsamlingene har likevel noen utfordringer som en ikke skal overse. Mye penger går med til bl.a. nybygg, utstyr, lønninger og intern drift slik at nettoinntektene til arbeid utenfor egen forsamling ikke blir så høye som de burde vært. Også forsamlingene må være en del av NLMs overordnede visjon. Enkelte forsamlinger legger også opp til et bredt, variert program, som er godt og som mange har glede av, men som krever mye oppfølging og store ressurser. Om en er oppmerksom på disse farene og tar hensyn til dem, kan forsamlingene likevel bety mye for NLM i veien videre. Forsamlingene trenger imidlertid ingen kirkerettslig tilknytning for å utvikle seg videre. De kan fungere godt også innenfor nåværende struktur i NLM.

Trenger vi flere frikirkesamfunn?
Tanken om et medlemsregister (som altså er det samme som opprettelse av et trossamfunn) er ikke misjonsstrategisk begrunnet, men begrunnet i enkeltmenneskers behov. Det er neppe NLMs kall å opprette enda et luthersk kirkesamfunn i landet vårt i tillegg til bl.a. Den Norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke og DELK.

Skulle det være behov for flere kirkesamfunn, noe jeg på det nåværende tidspunkt ikke tror, burde en nok i så fall tenke bredere enn NLM. Det er likevel grunn til å spørre om det virkelig er behov for et økt antall frikirkesamfunn i landet vårt og om det er riktig å bruke ressurser på dette. Erfaringer fra mange andre land viser hva en oppsplitting i mange frikirkesamfunn kan føre til. NLM bør ikke bruke sin gode infrastruktur og sine hardt tilkjempede ressurser på et slikt tiltak. Det er neppe vår oppgave. NLM bør derimot ønske medlemmer fra kirkesamfunn velkommen til å engasjere seg i organisasjonen med utgangspunkt i organisasjonens læregrunnlag og misjonskall.

Ingen misjonsvenner kan selvsagt på fritt initiativ hindres i å arbeide for å etablere og registrere nye frimenigheter og kirkesamfunn i Norge, men det må i så fall skje helt uavhengig av NLM. Det vil være svært problematisk om noen gjør dette i regi av NLM med utgangspunkt i NLMs forsamlinger, bygninger, ansatte, økonomi og total infrastruktur. NLMs nåværende struktur burde være sterk og klar nok til å forhindre eventuelle fristelser til «selvtekt» eller «organisatorisk piratvirksomhet».

Misjonsorganisasjonens historiske og strategiske fortrinn
Kirkehistorien viser at protestantisk misjon ble mest effektivt båret fram av selvstendige misjonsorganisasjoner som arbeidet innenfor et kirkesamfunn eller på tvers av ulike kirkesamfunn. Misjonsoppdragets indre dynamikk ble ofte borte der misjonsorganisasjonen og kirkesamfunnet smeltet sammen. Fokus, bemanning og økonomi ble fort navlebeskuende og innadvendt. Noen har brukt Frelsesarmeen og Misjonsforbundet som eksempler til etterfølgelse. Uten å snakke stygt om gode brødre og søstre i andre leire, er det grunn til å påpeke at Frelsesarmeen i Norge først og fremst er kjent som en diakoniorganisasjon. Misjonsforbundet fremstår først og fremst som et kongregasjonalistisk oppbygget indremisjonssamfunn med liten eller ingen totalvekst og har, sammenliknet med Misjonssambandet, et svært begrenset og fragmentert ytremisjonsarbeid.

Svekket samling om NLM’s hovedoppdrag og skrantende økonomi
Misjon ble tidligere omtalt som «de brennende hjerters sak». Slik vil det fortsatt være. Samtidig er det urovekkende å merke at omsorgen for verdensmisjonen nok er blitt svekket i vår tid, også innen NLM. Selv om ikke dette nødvendigvis er et generasjonsspørsmål, er det grunn til å tro at ytremisjonskallet ikke står særlig sterkt i ungdomsgenerasjonen. Indremisjonsfokuset derimot, står sterkere.

Mange, særlig de unge, vil gjerne tilhøre et fellesskap hvor deres egne varierte behov dekkes. Dette er vel og bra. Det er god grunn til å legge til rette for og oppfordre til opprettelsen av nære fellesskap med god forkynnelse. Vi trenger samværsformer som gjør det mulig å møte ungdommen på ungdommens premisser og til å formidle evangeliet videre i en ny tid. Solid bibelundervisning og forkynnelse er også viktig for misjonsvennenes kristenliv og misjonskall. Men ønsker alle å være med på å bringe evangeliet ut til jordens ender? Ja, ønsker en å la dette være hovedsaken? Mye tyder på at en ikke uten videre bør ta dette for gitt. Skal NLM opprette et parallelt trossamfunn for enkeltmennesker som ønsker dette, betyr dette at det er misjonsorganisasjonen som da forplikter seg på å dekke de kirkelige behov som det nye trossamfunnets medlemmer i alle deler av landet måtte ha fra vugge til grav. De statlige og kommunale tilskudd som blir utløst, har nemlig som forutsetning at medlemmene blir godt tatt hånd om. For misjonsorganisasjonen vil dette vil bli svært ressurskrevende både med hensyn til mannskap og økonomi. Og er det rett at de mange som er med i NLM først og fremst for ytremisjonens skyld skal forventes å bidra til å dekke de stadig økende behov i arbeidet i Norge? NLM befinner seg for tiden i en svært vanskelig økonomisk situasjon, og det er derfor viktig å se til at organisasjonens kjernevirksomhet ikke rammes.

Hva gjør vi med vår statskirkefrustrasjon?
Den teologiske utviklingen i Den norske kirke er foruroligende. Det er de fleste i NLM enige om. Uansett kirkepolitisk veivalg, bør NLMs venner fortsatt være en kritisk røst i denne virkeligheten. I denne situasjonen bør en imidlertid være varsom med å tale for høyt om at misjonsvenner som forblir medlemmer i kirken, legitimerer vranglæren.
Selv vil disse hevde at de står fast på kirkens læregrunnlag, som er Skrift og bekjennelse.

En skal også huske på at ingen er medlemmer av statskirken som nasjonal overbygning, men medlemmer av en lokal menighet i statskirken. De lokale variasjoner er store. NLMs medlemmer har alltid funnet alternativer der vranglærende prester har vanskeliggjort lokalt fellesskap om Ord og sakrament. Det vil vi fortsatt kunne gjøre. Å gi våre venner gode fellesskap lokalt er langt viktigere enn å gi dem enda et nytt luthersk trossamfunn nasjonalt. For øvrig understreker Det nye testamentet at den universelle kristne kirke alltid framstår som lokale størrelser.

Samtidig er det viktig å ta innover seg at vi lever i en tid hvor kristentroen møter motstand. Dette kan vi ikke flykte fra eller gjemme oss unna. Det kan være grunn til å spørre om det er rett å trekke seg unna de arenaer hvor kampene mot vranglæren utkjempes. Bør ikke nettopp vi, som er vant med å arbeide for kristendommens utbredelse i andre land og under vanskelige kår, våge å bli «skitten på fingrene»? En statskirke uten NLM-venner mister en viktig kritisk røst, og et NLM uten statskirken mister en god kontaktflate til det norske folk. Det er god grunn til å tenke seg om. Å bidra til å rive ned eksisterende strukturer er ikke vanskelig, men å bygge opp et godt og troverdig alternativ er langt vanskeligere.

Det er ingen grunn til å bagatellisere den uro som finnes i bedehus-Norge over kirkesituasjonen og bruddet med statskirken som mange enkeltpersoner er beredt til å ta. Samtidig er det heller ingen grunn å bagatellisere det arbeid og de ressurser som skal til for å etablere et godt, troverdig og samlende alternativ, som både dekker enkeltkristnes behov og som bidrar til å holde misjonsfolket i landet vårt samlet i innsatsen for Misjonssambandets grunnregelfestede oppdrag. For å svare fyllestgjørende på mange krevende spørsmål, vil en i hvert fall måtte bevilge seg mer tid. Hastverk er som oftest lastverk. Samtidig vil det være grunn til å spørre om dette er NLMs kall og oppgave og om det er verdt å gå inn i noe som en kan risikere «å brekke nakken på».

Forsamlinger – husfelleskap – ytterligere fragmentering
Utviklingen av NLM-forsamlinger i nyere tid er alt nevnt. Forsamlingsbygging er ikke siste kapittel i organisasjonens historie. I skrivende stund observeres nye utviklingstrekk i bedehuslandskapet som utfordrer både forening, forsamling, misjonslag, krets og organisasjon. Noen steder er «nymotens» forsamlingsbygging alt blitt «gammeldags»! Såkalte husmenigheter eller husfellesskap har dukket opp i enkelte bygder. Disse er – i likhet med kirkevekstfilosofien – å betrakte som utenlandsimport. Husfellesskapene eller husmenighetene fremstår i noen tilfelle som isolerte enheter med lite innsyn, med uklar læremessig profil og med løs tilknytning til NLM.

Samtidig ser vi at noen utnytter (eller «misbruker»?) organisasjonens infrastruktur. Parolen er ikke lenger «I kyrkja, men ikkje under kyrkja», men er kanskje blitt «I Misjonssambandet, men ikkje under Misjonssambandet»?

Også slike utviklingstrekk kan være et argument for å være varsom med kirkepolitisk eksperimentering. Organisasjonsstrukturen i NLM bør videreutvikles og styrkes, ikke fragmenteres; ikke for organisasjonens skyld, men fordi at organisasjonens hovedmål ikke skal bli skjøvet til side av nye agendaer og interesser.

Konklusjon og forslag
Forslaget om å opprette et nytt trossamfunn parallelt med organisasjonen NLM vil nok ikke, om det skulle få tilslutning, innebære store endringer over natta, men forslaget innebærer likevel noe helt nytt som kan få følger på sikt. NLMs kirkepolitiske kurs blir med dette endret. Opprettelsen av trossamfunnet NLM kan skape store forventninger i heimearbeidet som misjonsorganisasjonen NLM må bruke store ressurser på å etterleve. Behovene i Norge er økende. Misjonssambandet må møte noen av behovene, men må samtidig i en økonomisk vanskelig tid være villig til å prioritere. NLM kan stå overfor valget om organisasjonen faktisk primært ønsker å være en ytremisjonsorganisasjon fortsatt.

I denne situasjonen legges følgende alternative forslag fram:

1. Misjonssambandet bør fortsatt være en selvstendig evangelisk-luthersk misjonsorganisasjon og ikke et kirkesamfunn. Misjonssambandets arbeid i forening, forsamling osv. bør videreutvikles og styrkes med utgangspunkt i nåværende organisasjonsstruktur.

2. Misjonsvennene bør fortsatt selv få avgjøre hvilket kirkesamfunn de ønsker å tilhøre, enten de velger å forbli medlemmer av Den norske kirke, medlemmer av en eller annen frikirke, eller om de velger å være juridisk, men ikke teologisk, kirkeløse.

3. NLM har som organisasjon fremdeles frihet til å forkynne Guds Ord, samles om Ord og Sakrament, skape gode fellesskap alene eller sammen med andre, og til å målbære vårt hovedoppdrag: Verden for Kristus.

4. Foreningen og vennesamfunnet på bedehuset, det åndelige felleskap der mennesker fra ulike organisasjoner er representert, vil bli ytterligere svekket dersom NLM blir kirkesamfunn.

5. Et forslag om å opprette et eget trossamfunn er en såpass vesentlig endring i NLMs historiske kirkepolitiske profil at det forutsetter en grunnregelendring/grunnregeltilføyelse, som vil kreve et GF-vedtak med 2/3 flertall. Det er derimot lite trolig at et slikt vedtak vil få 2/3 flertall.

6. Vi befinner oss i en historisk kirkelig brytningstid i landet vårt. Det er stor bevegelse i bedehus-Norge. Det er tegn til oppbrudd. Stadig nye problemstillinger og begivenheter dukker opp, som en pr. dato ikke fullt ut ser konsekvensene av og som krever grundigere analyse og gjennomtenkning. Det vil i den sammenheng være nødvendig med mer tid til en bredere drøfting av NLMs plass i et gradvis endret kirke- og organisasjonslandskap. Saken om kirkerettslig registrering eller opprettelse av et eget trossamfunn i NLM bør derfor utsettes til dette er gjort. Misjonsfelleskapet er ikke tjent med forhastede løsninger.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!