Nyhaugianisme etterlyses!

Svært få har hatt så stor betydning i norsk kristenliv som bondesønnen Hans Nielsen Hauge fra Rolvsøy i Østfold. Etter en radikal omvendelse i 1796, fikk hans livskurs en ny vending. I tidsrommet 1797-1804 tilbakela han store strekninger til fots rundt om i landet. På sin ferd strikket han luer og votter til fattige barn, og han samlet folk til andakt der han kom.
Han satte dype spor etter seg. Bygder og områder hvor Hauge nådde inn ble annerledes enn andre.

Hauge kjempet en kamp for trosfriheten. Konventikkelplakaten sikret prestestyre og begrenset lekfolks rett til å forkynne Guds ord. Hauge ble fengslet av denne grunn. I sin predikanttid utgav han hele 33 bøker og hjalp folk til å sette i gang ulike handels og – industriforetak. Han døde med dårlig helse 53 år gammel. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842.



Pietismen er blitt beskrevet som verdensfjern og isolasjonistisk. Denne merkelappen passet pietisten Hans Nielsen Hauge dårlig. Han kjempet en kamp for demokratiske og åndelige rettigheter. Ordet måtte forkynnes, uavhengig av hva myndigheter og øvrighetspersoner måtte mene! Ved Bredvedt kirke er en obelisk med minneplate over Hauge reist. Følgende inskripsjon sier noe om Hauges fokus: ”Jeg har svoret Guds aand lydighed og han har hjulpet mig til at blive mit forsæt tro.”

Hauge etterlater seg et testamente som inspirerer til kristen forkynnelse, samfunnsinnsats og nasjonal/internasjonal teltmakertjeneste:
For det første: mulighetene for offentlig kristen forkynnelse var begrensede. Hauge brukte de mulighetene som fantes i hverdagen og tøyde grensene så langt han kunne. Han var kreativ og trofast! Noe å tenke på for dagens kirke og organisasjonsliv?
For det andre: lekpredikanter av Hauges type hadde ingen organisasjoner som stod bak dem med lønn eller underhold. De fant selv måter å livnære seg på. Noe å tenke på i vår tid?
For det tredje: ”Åndens og håndens tjeneste” gikk hånd i hånd. Hauge var opptatt av samfunnet han levde i og bidro til å framelske ærlig arbeid og byggende samfunnsinnsats gjennom imponerende ”gründeregenskaper.” Noe å tenke på?
For det fjerde, Hauge aksepterte lidelse som normaltilstand for en kristen. Motstand og fengsling brakte han aldri til taushet. En utfordring for den kirkelige politiske korrekthet?

Kommentarer

  1. Hjertelig takk for at du stiller noen spørsmål vedrørende dagens kirke-, organisasjons- og kristenliv i lys av arven etter Hans Nielsen Hauge. Virkelig til ettertanke!
    De beste hilsener fra Per Birkeli

    SvarSlett
  2. Jeg slutter meg til Pers takknemlige kommentar, og sier meg svært enig i betraktningene dine! Sett fra et land hvor begrensningene for vitnesbyrd i ord ikke er helt ulike den virkeligheten som rådet i Norge under konventikkelplakatens tid, oppleves innlegget ditt som veldig virkelighetsnært og relevant.

    Hauge og hans medvandrere talte evangeliet, det er det ingen tvil om . Samtidig levde de i det daglige trofast ut det vitnesbyrdet som de forkynte. Haugianerne sto på sin enkle måte opp mot urett. De bidrog til samfunnsutvikling og bedre levekår gjennom å spre landsbrukskunnskap og gjennom etablering av småindustri og virksomheter. De talte tydelig om familieverdier og advarte mot alkoholmisbruk. De vitnet gjennom Ordet om Han som er den eneste som kan lege de konsekvensene Fallet fikk for menneskenes frelse. Men de stoppet ikke der. De bekreftet vitnesbyrdet i Ord gjennom et vitnesbyrd i Gjerning, gjennom å lege noen av Fallets mange konsekvenser for menneskenes liv i denne verden.

    Hauge var praktisk, og samtidig tydelig. Han var på mange måter en teltmakermisjonær, og kanskje en av Norges første virkelige helhetlige kristne tenkere? Et skille mellom den talte teologien og teologiens praktiske konsekvenser virket fremmed, både for Hauge og hans medfølgere.

    Haugebevegelsen er på mange måter unik, men ikke enestående i sin tenkning. Omtrent samtidig med Hauge bidrog blant annet Wesley-vekkelsene i England til en radikalisering av evangeliske kristnes sosiale engasjement. Et av Wesley-vekkelsenes “barn”, parlamentarikeren William Wilberforce, ble mannen som gikk i front for å avskaffe slaveriet i det britiske imperiet, noe som etter mange års kamp endelig lyktes i 1833.

    Noen litt utfordrende spørsmål til oss selv kan være: Utruster og disippelgjør vi i vår organisasjon våre utsendinger, våre forsamlingsmedlemmer, våre ungdommer, våre bedehusgjengere, våre skoleelever og våre studenter til helhetlig tjeneste i Hauges ånd? Istandsetter vi hverandre til vitnesbyrd i både ord og gjerning i vårt nabolag, i vårt lokalsamfunn, i landet vårt og like til verdens ender? Husker vi “hvor vi kommer fra” som bevegelse?

    Sett fra dette hjørnet av verden er dette svært relevante spørsmål. Hvem er de, de som reiser ut, og har vi utrustet dem til å kunne utgjøre en forskjell i menneskers liv, både for denne verden og for evigheten? Sender vi mennesker som ivrer for, og evner, å løfte mennesker opp - slik at de kan se korset?

    Takk igjen for et tankevekkende innlegg!

    hilsen Ole Morten

    SvarSlett
  3. Per og Ole Morten,

    Takk for gode tilbakemeldinger og oppmuntring fra dere begge to. Dette er noe vi trenger en god prat om sammen ved leilighet. Her er jeg overbevist om at dere har mye å bidra med! Jeg har noen tanker om hvordan denne tanken skal videreutvikles på FiH - både som integrasjon i eksisterende studietilbud og i form av nye!!

    Jeg har lagt ut en artikkel på bloggen min tidligere i 2011 med tittelen "Lys og salt - overalt." Den går på noe av samme tematikken.

    Lykke til i frontlinjen, begge to!

    Beste hilsen Hans Aage

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!