Ubalansert kirkejournalistikk

I august 2007 skrev jeg følgende artikkel om den mediehets som biskop Kvarme den gang ble utsatt for. Artikkelen sier oss fortsatt noe om hvilke utfordringer kristne ledere kan støte på i et sekulært mediesamfunn med manglende forståelse og respekt for den religiøse dimensjon.

---


Angrepene på Kvarme

Debatten omkring biskop Ole Kristian Kvarme, en debatt som nå har tatt en foreløpig pause, er en utmerket illustrasjon på mediemakt og ubalansert journalistikk. Skytsene mot Kvarme pågikk over lang tid. Allerede før han inntok bispestolen i Oslo, ble han utsatt for massiv, tendensiøs og ubalansert medieomtale samt til dels stygge personkarakteristikker. Med noen hederlige unntak, var det langt mellom originale journalistiske tilnærminger. De fleste jaktet i flokk. Hvem tok seg tid til å undersøke Kvarmes bakgrunn og livserfaring? Hvem var interessert i personen Kvarme og hvilke tanker han hadde om oppgaven han skulle gå inn i? Kvarme ble i stedet utelukkende gjenstand for kryssforhør om samlivsspørsmål med journalistens eget verdisyn som fasit. Slik har det fortsatt.

Hvorfor er det blitt slik?

Det er grunn til å spørre hvorfor det ble slik. Har dette noe med journalistenes og redaksjonenes eget verdimessige utgangspunkt å gjøre? Det er ikke urimelig å stille dette spørsmålet i og med at undersøkelser har slått fast at majoriteten av norske journalister er verdimessig liberale og godt plassert på den politiske venstreside. Flere av disse har også vist symptomer på kronisk kristendomsfobi eller «mørkemannsallergi». En skal ikke skjære alle under en kam og være for rask med å trekke konklusjoner, men vi kan ikke utelukke at dette kan ha spilt en sentral rolle. Uavhengig av hva som er sant og hvilket utgangspunkt den enkelte journalist måtte ha hatt, bør vi i hvert fall spørre hvorfor akkurat Kvarme er blitt behandlet slik. For det er ingen grunn til å tro at Kvarme er mer samlivsfiksert, tungsindig eller kontroversiell enn andre kristenledere.


«Den sekulære treenighet»

Dette handler nok om noe helt annet. Aktive lobbyister har på få år kuppet opinionen og maktet å stigmatisere mennesker med politisk ukorrekte synspunkter. Dette har de gjort med enkelte sentralt plasserte politikeres og servile mediers hjelp. Siden mange mennesker, blant dem toneangivende kirkeledere, ikke har gjennomskuet denne ideologiske maktkonstellasjonen, eller ikke har funnet det hensiktsmessig å kritisk utfordre den, har denne «sekulære treenighet» (medier, politikere og lobbyister) hatt stor betydning for offentlig menings og -holdningsdannelse og også for indrekirkelige prosesser.

Noen av de mest aggressive propagandistene har nå trådt til siden. De opplever nok at det meste av arbeidet er utført, og til tider kan det se slik ut. Likevel er Kvarme jaget vilt av mennesker som tydeligvis betrakter han som symbolfigur for en gjenstridig minoritet eller nåtidens spedalske. Denne minoritet, om det nå i det hele tatt er riktig at den bør kalles det, er det tydeligvis fritt fram å mobbe. Ja, den bør etter manges mening raskest mulig presses til taushet eller til knefall for tidsånden. Det er tydelig at Kvarme oppleves som ekstremt farlig og svært vital, for ingen ville brukt såpass mye trykksverte på en død mann. Av frykt for argumentene angripes personen.

Hvem våger å utfordre?

Det er svært få som har våget å utfordre denne propagandaen. For gjør man det, slippes ulvene løs. Men det finnes noen unntak. I en artikkel i Stavanger Aftenblad (1/4-2006), tok kulturredaktør Svein Egil Omdal bladet fra munnen: «Toleransen for avvikende meninger er for tiden omvendt proporsjonal med toleransen for avvikende seksualitet. Når den siste utvides, innskrenkes den første. Jeg skriver dette i full erkjennelse av at det ikke lenger er tillatt å bruke ordet avvik om homoseksualitet, selv ikke i dets matematiske betydning. Det føles påtrengende å påpeke at mediene og makten er i ferd med å jage de annerledes tenkende inn i det skapet som de annerledes lystende nylig forlot».

Er Kvarme teologisk kontroversiell?

Kvarmes ståsted i kirkelige lærespørsmål er, teologisk betraktet, ukontroversielt. Journalister, som hadde giddet å gjøre hjemmeleksen sin, ville forstått at mannen representerer klassiske synspunkter på kristen tro og etikk og har bred støtte fra den globale kristenhet. Skulle Kvarmes forståelse av samlivsspørsmål være å betrakte som uspiselig, burde man i så fall ta til motmæle mot kirken som sådan og ikke mot Kvarme som person.

Den katolske kirkes overhode, Pave Benedikt XVI, eller hans norske kollega, biskop Bernt Eidsvig, er ikke mindre kontroversielle enn Kvarme. Det er nok heller ikke den anglikanske erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams, som faktisk har beveget seg vekk fra sitt liberale ståsted i homofilispørsmålet. Ja, de fleste kirker i verden deler Kvarmes syn uten at politikere, medier eller andre i disse landene går av hengslene av den grunn. Hvorfor er Norge annerledes?

Mediebeskyttet forgjenger

Selv om Kvarme er på kollisjonskurs med sterke ideologiske strømninger i tiden, fremstår han som en mild og omgjengelig mann som er rede til å møte mennesker til samtale, også om de omstridte spørsmål. Selv om noen vil forbli uenige med ham, er det ikke lett å begripe at en slik person skulle bli behandlet på den måten han er blitt. Mer ubegripelig blir det når man tenker over medienes behandling av Kvarmes forgjenger i bispestolen.

Gunnar Stålsett brøt i sin tid med tradisjonell kristen etikk i et omstridt lærespørsmål og opptrådte illojalt i forhold til et demokratisk fattet kirkemøtevedtak. Hans opptreden var høyst oppsiktsvekkende og bidro sterkt til det dyptpløyende skisma og kaos som råder grunnen i kirken i dag. Hvilken annen arbeidsgiver i vårt samfunn ville tålt at toppledere eller arbeidstakere forholder seg såpass lettvint til demokratiske spilleregler? Stålsett unnslapp nesten ethvert kritisk spørsmål fra journalister i sin bispetid. Hans vandring mellom teologiske ytterpunkter ble heller aldri utfordret. Hvem visste f.eks. at Stålsett i sin tid hadde vært kvinneprestmotstander? Hvilke medier, kanskje med unntak av avisen Vårt Land, fulgte opp Stålsetts omdiskuterte rolle i forhold til østeuropeiske kommunister i hans tid som generalsekretær i Det Lutherske verdensforbund (jfr. kommentarer fra biskop emeritus Per Lønning og professor Tormod Engelsviken)? Var det fordi man var redd for å skade publikumsfavoritten Stålsetts liberale image? At Stålsett, som ved bispeutnevnelsen ble framholdt som en storslått internasjonal kirkeleder, skulle vise seg å stå for synspunkter som var økumenisk problematiske, ble heller ikke tillagt vekt. Mange journalister logret med halen og var åpenbart svært tilfreds med rollen som biskopens mikrofonstativ i de mange saker som han hadde behov for å uttale seg om.

En ny mediebeskyttet biskop?

Om ikke verden endres radikalt, kan også Tor Berger Jørgensen se en lys mediefremtid i møte. Dersom han forventer å bli likebehandlet med Stålsett, burde han kunne nyte godt av medienes trofaste beskyttelse. For her finner vi mange andre likhetstrekk. At Jørgensen på kort tid forlater teologisk konservative synspunkter til fordel for liberale i sin vandring fra misjonsgeneral i Stavanger til bispestol i Bodø, har så langt ikke blitt funnet nyhetsmessig interessant. Det vekker overhode ingen nysgjerrighet. For han er politisk korrekt må vite. At Jørgensen takket statsråd Giske da at han ble valgt til biskop i Bodø og var raskt ute med å støtte de rød-grønnes forslag til ny ekteskapslov, fikk heller ingen medielamper til å lyse særlig rødt. For de fleste har vel skjønt hvilke allianser og kriterier som betyr mest.

Mediene og det politisk ukorrekte

I lys av ovennevnte er det kanskje ikke så rart at man gikk til frontalangrep mot en person som minst av alle representerer noe nytt og som ikke gjorde annet enn å fronte sitt trossamfunns syn på et konkret spørsmål. Man må gjerne spørre hvem som har bevisbyrden i en slik debatt, om det er de som står for det kirken alltid har stått for og holder seg til løfter og avtaler, eller de som representerer noe nytt og/eller er illojale. Dette er ikke det interessante i akkurat denne sammenhengen. Denne artikkelen handler verken om kirkedemokrati eller homofilt samliv. Den er derimot et forsøk på å illustrere hvordan mennesker med politisk ukorrekte synspunkter kan stå i fare for å bli behandlet i og av mediene i det vi ynder å kalle et sivilisert demokratisk samfunn.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!