Blir samtalene våre vendepunkt?

4Han måtte reise gjennom Samaria, 5 og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. 6 Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» 8 Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. 10 Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» (Joh 4,,4-10)




Jesus benytter samtalens medium i denne teksten. Vi kan godt legge merke til akkurat dette. Mens nåtidens ikke-kristne mennesker sjelden ferdes der hvor bedehusets prekener høres, er den hverdagslige samtale et viktig møtested. Det mellommenneskelige ordskifte er allemannseie og hører livet til. Arbeidsplass, skole, barnehage, aldershjem, nabolag og familiens middagsbord, er blant de ”treffpunkt” hvor mennesker møtes og prater sammen. Tenk om Jesus kunne bli et samtaleemne ved slike anledninger? ”Den kristelige samtale” har alltid vært blant de troendes beste våpen. Troen har gjerne blitt formidlet fra et menneske til et annet. Og det er nettopp ved hjelp av den hverdagslige samtale at Jesus baner vei inn i samaritanerkvinnens hjerte.

Jesus og kvinnen har et felles utgangspunkt. De trenger vann for å slukke sin tørst. Det er gjennom et slikt hverdagslig behov og gjøremål at deres veier krysses. Tenk om vi, i likhet med Jesus, kunne be et ikke-kristent menneske om hjelp til noe! Kanskje dette kunne bane vei for ”den kristelige samtale”? Felles behov og interesser fører mennesker sammen.

Jesus ser stort på denne uformelle samtalen ved brønnkanten. Han tar seg god tid. Han er tilstede i kropp og sinn. Kanskje vi også kunne minne hverandre om at det tilsynelatene ”unødvendige”, eller det vi gjerne kaller ”hverdagsforstyrrelser”, kan være blant det mest ”nødvendige” vi foretar oss? Vi er satt til å virke blant mennesker som trenger vårt vitnesbyrd og vår omsorg. La oss låne dem våre øyne, ører, og vår munn!

Det er noe som overrasker ved Jesu atferd. For det første, hvorfor samtalte Jesus, Guds sønn, med en ”uren” samaritaner? For det andre, hvordan kunne han finne på å samtale med en kvinne med et tvilsomt rulleblad? Ville han ikke ved en slik opptreden sette et spørsmålstegn ved sitt eget budskap og sin rolle som Guds sønn? Ville han ikke ødelegge sitt plettfrie navn og rykte? Jesus foretar ingen risikovurdering når han utsetter seg for kontakt med mennesker. Kanskje vi har noe å tenke over her?

Hvorfor kunne ikke Jesus ha gått til en annen brønn for å hente vann? Hvorfor unngikk han ikke et ubehagelig møte med en synderinne? Slik spør kanskje vi, men ikke Jesus. Jesus får øye på et ”mennesker” bak synd og umoral, et menneske som Gud har skapt. Frelserhjertet banker – ja nettopp for slike som samaritanerkvinnen. La oss ikke glemme Paulus sitt ord om at ”Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere” (1 Time 1, 15). Jesus kom for å sette mennesker fri. Han tilbyr henne levende vann!

I samtalens løp skjønner kvinnen at hun snakker med en som er utenom det vanlige. Hun står på hellig grunn. På en ganske alminnelig hverdag møter hun en som bygger bro mellom tid og evighet. Han kjenner hennes fortid, ja, bedre enn hun gjør selv! Fasaden preller av. Hun blir forundret. En bekjennelse ”lirkes” fram. Selvforsvar er nytteløst. Denne ”forunderlige reisende er større enn både Jakob og sønnene hans, og han åpner for en gudstilbedelse som ikke bare skjer på Garisim eller i Jerusalem, men alle steder. Det er Messias som står fram. Ved en brønnkant i Samaria. Midt i livets virkelighet.

Hva kan vi lære av dette? For det første, Messias kom. For det andre, han kom for å frelse mennesker med ulik nasjonalitet og ulikt rulleblad. For det tredje, frelsen kan gripes her, ved brønnkanten, ved supermarkedet, eller ethvert sted for Guds ord formidles. For det fjerde, gudstilbedelsen kan skje flere steder og til forskjellige tider. Et nytt ”offerlam” skaper et tidsskifte. For det femte, en dag skal selv en triviell ting som tørst lindres for alltid. ”De skal ikke lenger sulte eller tørste eller brennende hete skal ikke falle på dem” (Joh Åp 7,16).

En brønnkant. En samtale. Et vanlig menneske og en uvanlig gjest. Og et nytt liv.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!