Forkynnelsens utfordringer

Nedenfor gjengis en artikkel om forkynnelsen som jeg publiserte i Utsyn i 1999.

Forkynnelsens utfordringer

Bilde: John Stott (1921-), velkjent britisk kirkeleder, forfatter og predikant. En av hovedforfatterne av Lausanne-pakten i 1974. Hans forfatterskap og forkynnelse vant tillit i mange kretser. Time Magazine rangerte i 2005 Stott som en av de 100 mest innflytelsesrike personer i verden.



“Den offentlige preken” var sentral i tradisjonell evangelisk-luthersk kristendomsforståelse og også innen den norske lavkirkelige vekkelsesbevegelse som Misjonssambandet ble en del av. Bak dette lå en klar teologisk overbevisning. Troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen av Kristi ord. Gjennom forkynnelsen fødes, ernæres, korrigeres og utvikles troen.
Lekmannsforkynnelsen gav også rom for andre forkynnelsesformer. Sanger og salmer, vitnesbyrdet og “den kristelige samtale” ble flittig brukt. Også her stod Ordet i fokus. Mens estetiske uttrykksformer som kunst og liturgi kom i bakgrunnen, ble samhandlingen mellom ord og gjerning oppmuntret. Diakoni og nestekjærlighet frelste ingen, men var en frukt av sann tro. Kjærlighetsgjerninger gav dessuten forkynnelsen troverdighet.

Allmenreligiøst visvas
Hvordan er forkynnelsens stilling i dag? Mye tyder på at vi befinner oss i en prekenkrise. Guds Ord har fortsatt aktualitet og vil alltid ha det. Det er ingen grunn til å tvile på Ordets sannhet og skaperkraft. Likevel er trekk i kirkebildet til dels foruroligende. Kvalifisert vranglære forkynnes fra enkelte prekestoler, gjennom veiledning og forfatterskap. Andre ganger preges prekenen av allmenreligiøst visvas, banaliteter, livsfjerne abstraksjoner eller trøttende formuleringskunst. Men heldigvis finnes det fortsatt gode forkynnere.

Bedehusforkynnelsen
Hva så med bedehusforkynnelsen? Forhåpentligvis er den skånet fra direkte vranglære, men det er likevel grunn til å måle den på pulsen. En må vite hvordan det står til i egne rekker før en kritiserer andre. Noen ganger er forkynnelsen forutsigbar og tannløs. Predikanten forkynner likt, uansett tekst og tilhørerskare. Og trofaste benkeslitere, som tar alt i beste mening, vet hva som følger i neste sving. De fysisk nærværende fristes lett til mentale forsvinningsnumre underveis for kanskje aldri å vende tilbake. Andre ganger er forkynnelsen læremessig “korrekt”, men “knusktørr”. Den mangler personlig appell, jordnære konkretiseringer og tilknytningspunkter hos lytterne.

Treffe menneskene hjemme
Dagens mennesker søker etter en forkynnelse som kan gi dem veiledning til å leve som kristne i hverdagen. Og folks hverdag er nokså mangfoldig. Menneskene bærer en åndelig, intellektuell, kulturell, sosial og følelsesmessig bagasje som har gjort noe med dem. Det er viktig at forkynnelsen adresserer deres livshistorie. Forblir “deler av oss” uberørt av forkynnelsen, ønskes samtidig en snikende sekulariseringsprosess velkommen i egne rekker. En forkynnelse som ikke når inn i alle kroker av et menneskes hjerte, forårsaker framveksten av “fredede pletter” som unndras Guds innsyn. Ordet må møte mennesker der de er og slik som de er. Dette forutsetter grundige studier av både Skriften og tilhørerne, og at predikanten ber Gud om visdom og veiledning.

Forkynnerne har også et annet problem. De har forberedt seg på å preke til mange som ikke er tilstede under bedehusets talerstol! En kan lett trå feil når en til stadighet forkynner omvendelsens nødvendighet til “de allerede omvendte”. De troende trenger derimot allsidig kost. Samtidig står de troende selv overfor store utfordringer: De må benytte seg av de mange prekestoler som faktisk finnes i vårt samfunn i dag, i skole, hjem, på arbeidsplass og i samfunnslivet. Kanskje vekkelsen skulle begynne med de troende? Troens livskraft og nerve måles ikke bare på forkynnelsen, men også på de troendes vitnesbyrd i hverdagen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!