Glødende hverdagskristne stod bak

I 1999, mens jeg var misjonssekretær i NLM, skrev jeg en artikkel som handler om ”frivillighet i misjonsarbeidet”. Kåre Ekroll, som den gang var redaktør for Utsyn, lot artikkelen stå på lederplass den 30.mai (nr 17/1999). Artikkelen er fortsatt aktuell…

----
Glødende hverdagskristne stod bak


NLM ble unnfanget som et lekmannsinitiativ på grasrotnivå. La oss minne hverandre om nettopp dette! Våre mødre og fedre ventet ikke på kirkelig anerkjennelse, bevilgning av lønnsmidler, eller på vidløftige komitéutredninger før de gikk til verket. De hadde en visjon og en nød som de måtte gjøre noe med! De organiserte seg derfor i lag og foreninger. Etter hvert så en landsomfattende bevegelse dagens lys. Glødende hverdagskristne stod bak!

Mye er blitt annerledes. ”Det frivillige initiativ” er ikke lenger fullt så framtredende i bedehus-Norge. Frivillighet erstattes til tider av et velsmurt organisasjonsapparat, ”profesjonelle” predikanter, og styrer, råd og komiteer som regulerer, bestemmer og vedtar det meste på vegne av andre. I påvente av nye strategidokumenter, budsjettbevilginger, og sjenerøs forkynnertildeling, kan enkeltmenneskers visjoner, ideer og initiativ stå i fare for å bli lagt i grav. Massene kan lett underholdes på overbelastede ildsjelers bekostning eller leve i den tro at det mange ansatte skal ”gjøre jobben” for dem. Lekfolket må gis ansvar og utfordres til selv å ta ansvar!

Det frivillige initiativ og en mangfoldig nådegavehusholdning må igjen få god vekstbetingelser i bygd og by. En forkynners hovedoppgave består ikke i bare å preke en time på kveldstid, men like mye å oppmuntre, undervise og dyktiggjøre lekfolk til å bli ”smittefarlige” vitner i hverdagen. Lekfolket må også få hjelp til å organisere tjenlige grupper og lag som kan nå inn til nye mennesker. Gamle og unge kristne må tørre å ta initiativ uten at ressurser nødvendigvis tildeles. ”Misjonen” er ikke den sjenerøse arbeidsgiver som med jevne mellomrom deler ut av ukjente og utømmelige kilder, men ”misjonen” er rett og slett ”deg og meg” som deler med andre de nådegaver og midler som Gud har overgitt oss!

Det koster å drive misjon i Norge. Og i en ressursknapp tid må vi både rasjonalisere og effektivisere. Likevel er det viktig at sparetiltak ikke lanseres som en motsetning til kreativ nyskapning. Kanskje vi skulle tenke gjennom hvordan vi kan drive mest misjon med knappe ressurser? Det går faktisk an. I revolusjonens Etiopia hvor lønnede medarbeidere ble fengslet i perioder, vokste kirken. Programmene falt i grus, men Guds Ånd velsignet frimodige hverdagsvitner som fant nye måter å samles på. Alternative kanaler ble funnet hvor Guds Ord kunne renne ut som store vannmasser.

Vi bruker mye penger på vårt hjemmearbeid. Dette gjør vi blant annet fordi vi ønsker å nå mennesker i vårt eget land med evangeliet, og fordi vi er overbevist om at en slagkraftig ytremisjonsorganisasjon trenger et solid grunnfjell. Likevel er forbruksprosenten innad i kretsene for stor. Penger går lett med til kostbare arbeidsformer og strategier på lokalplan. Framelskes et økt lekmannsengasjement, kan langt billigere strategier kanskje utformes. Flere kan bære byrdene, og en større andel av misjonsinntektene vil også kunne kanaliseres inn mot den verdensomspennende målsetning som Misjonssambandets eksistens er tuftet på: ”Verden for Kristus!”

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas