Hvetekornet som gir liv

24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal Far gi ære. 27 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. 28 Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal igjen herliggjøre det.» ( Joh 12,24-28)



Døden er vår endestasjon, sier ateisten og betrakter dermed menneskets siste pulsslag som livets definitive punktum. –Nei, protesterer derimot den allmenreligiøse, som kanskje har luktet litt på østlig filosofi og religion. –Uansett tro vil vi få flere sjanser, ja, et ukjent antall av nye liv!

Midt i dette virvaret av religiøse påstander må vi spørre: Hvilke tanker har så den kristne om døden og livet? Hva sier vi når vi brått og brutalt mister noen av våre kjære og strever med å finne ”mening” i ”det meningsløse”? Kanskje kjenner vi på en intens protest, lammende taushet, eller en trist følelse av mismot, selv om vi innerst inne vet at ”det finst ingen grunn til mismot for deg som på Kristus trur”. Døden gjør noe med oss! Famlende søker vi etter knagger å henge fortvilelsen på. Undrende spør vi: Er Jesus fra Nasaret den klippe som han gir seg ut for å være?

Teksten kaster lys over livets store sammenheng. Det finnes en større helhet i ”puslespillet” som kan hjelpe menneskelivets små brikker å falle på plass.

For det første, er livets ”mening” knyttet til Ham som gav oss livet, himmelens og jordens skaper. ”Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham… Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham” (1 Kor 8,6). Å fornekte Guds eksistens og rolle som tilværelsens midtpunkt, er det samme som å slå beina under egen eksistens, eller å overlate kongsstolen til egen tanke eller vilkårlige tilfeldigheter. Gud er og blir utgangspunkt og opprettholder av alt liv, og kilde til det evige livs håp.

For det andre, vår evighet bestemmes av ”hvetekornet” som Jesus taler om, og som er tolkningsnøkkelen til denne teksten. Det er ikke vanskelig å forstå hva han mener. Hvetekornet er ingen andre enn Jesus selv. Hans død og oppstandelse var bærebjelkene i den Guds plan, som måtte oppfylles for at vi skulle få del i livet. ”Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt”. Takk og lov! Det er noe mer bak død og grav” For den troende er ikke døden det siste, men bare ”det nest siste”! Tenk, Jesus vil dra mennesker til seg (v 32), og en dag skal vi se ham ansikt til ansikt!

For det tredje, kristenliv er mer enn å sitte på livets flyplass med billetten i hånden, i det vi venter på ”siste opprop”. Vårt liv i verden er mer enn en ventehall.
Vi vet at menneskets dager er talte (Salme 139) , og at vi er kalt til å tjene ham også i dette liv. Et Guds barn i den verden skal gå i Jesu fotspor, som på ingen måte innebærer en ”surfing” på en lykkebølge. Vårt liv vil også innebære kors og trengsel. Men en dag skal hans menighet oppleve den fullkomne seier sammen med Ham som har triumfert over ”denne verdens fyrste!!




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!