Hvorfor blir misjonærene hjemme?

Nedenforstående artikkel ble publisert i 2001. Om noen punkter er utdaterte, er hovedessensen fortsatt aktuell.

---
HVORFOR BLIR MISJONÆRENE HJEMME?


Spørsmålet er svært utfordrende. Et dekkende svar på hvorfor misjonærene blir hjemme etter en tid i utenlandstjeneste er umulig å gi. Dette vil kreve en systematisk analyse av svar fra misjonærene selv. Slike ambisjoner går ut over rammen for denne artikkelen. La meg likevel nevne noen momenter som er hentet fra atskillige ”treffpunkter” jeg har hatt med misjonærer i de siste årene. Dette kan kanskje gi oss noe å reflektere over.

1. Sykdom
Flere av misjonærene ble hjemme p.g.a. egen sykdom eller sykdom hos ektefelle, barn eller nærmeste familie. Sykdommen var enten av fysisk eller psykisk art. For mange er dette en svært vond situasjon. I tillegg til sykdommen bærer man på en ekstrabyrde. Ønsket om å vende tilbake til misjonsfeltet er der, men muligheten er tatt fra dem. Dette kan være vanskelig å forsone seg med. Å snakke om arbeidet ute eller til å med å ha besøk av tidligere medmisjonærer kan være uhyre smertefullt. Noen har mistet kontakten med misjonen på grunn av dette. De kan også slite med bitterhet i sitt gudsforhold. Likevel har nok de fleste funnet sin plass i kristent arbeid i Norge, enten i eller utenfor NLM, som lekmann eller som lønnet arbeider. Slike personer kan være en stor ressurs for misjonen. Egen eller familiens helse tillater ikke utreise, men de sitter på stor kunnskap og erfaring som kan benyttes i andre sammenhenger. Misjonen kan stå i fare for å begå to typer feil i møte med slike: enten å neglisjere dem eller å overøse dem med alskens velmente råd, trøttende spørsmål og kommentarer. Det skal visdom til å finne den rette balansen. La oss ikke glemme at noen har funnet det mulig å reise ut igjen etter en tid i Norge. Dette er ting vi må legge til rette for.

2. Personalkonflikter
Der hvor det er mennesker oppstår det også konflikter. Slik er det også i misjonen. Det er vel knapt et eneste av NLM`s misjonsfelt som har unngått tøffe personalkonflikter. Konflikter berører som regel enkeltindividers identitet, ”erfaringsbagasje”, personlighet og væremåte. Samtidig berøres bl.a. samhandlingsmønstre, mellommenneskelige relasjoner, arbeidsrammer, personlighetsforskjeller og kryssende interesser. Det vil gå for langt i denne artikkelen å skulle antyde alle tenkelige grunner for konflikter på ”misjonsmarka”. Det er et langt lerret å bleke. Men i mange tilfelle kan det ha med dårlig forberedelse å gjøre. De visste lite om oppgaven som ventet dem. Misjonærutdannelsen forberedte dem kanskje for dårlig på tjenestens krav, og kanskje var oppgaven dårlig tilrettelagt fra fellesskapets side. Kanskje gikk misjonæren med en sammensatt erfaringsbgasje fra barndom og oppvekst som hadde satt sitt preg på identitetsutvikling og som ble problematisk først den dagen en ble utsatt for en bestemt type press. Andre ganger var misjonen skyld i det hele. Ordningene på feltet, eller mangelen på sådanne, gav stort rom for hensynsløse solospillere som så sitt snitt til å manipulere andre. Andre ganger var det en liten ”filleting” som ikke burde danne grunnlag for konflikter i det hele tatt, men som fikk en ”snøballeffekt” siden feltets ledelse eller hjemmeledelsen ikke fanget opp problemene i tide. Misjonen har dessverre også plasert folk på feltet som passet dårlig til oppgaven. De var rett og slett ikke skikket til oppgaven og fikke derfor problemer med seg selv og andre. Noen misjonærer var kanskje faglig sterke, ja kanskje ansett som ”kronprinser i misjonen”. Men de manglet dessverre ”sosiale antenner”.

Noen konflikter har heldigvis blitt ryddet av veien og gitt enkeltpersoner mulighet til å begynne på nytt. Andre ganger ble sårene for dype. De vil alltid stenge døren for videre tjeneste. Andre ganger ble gamle personalkonstellasjoner avløst av nye.Dette var kanskje det som gjorde det mulig å gå inn i tjenesten på nytt?
Misjonen og misjonærene selv har mye å lære når det gjelder konfliktløsning, både preventivt og kurativt.
Løsningen ligger nok flere steder. At misjonstjeneste er teambygging og etablering av gode menneskelige relasjoner er vel noe av det vi som vestlige individualister sliter mest med.

3. Misjonærbarnas skolegang
Det er svært vanlig at ektepar reiser hjem når deres eldste barn avslutter grunnskolen. Dette var ikke like vanlig tidligere. Vi hørte om barn som ble igjen i hjemlandet mens foreldrene reiste ut til ny periode. De ble ikke nødvendigvis ”overlatt til seg selv” som man gjerne kan få inntrykk av ved å lese gammel misjonslitteratur. De fleste av dem ble værende hos nær slekt eller venner av familien. Mye har skjedd siden den tid. Man har fått ny innsikt i ulike ting.Man har bl.a. fått lytte til de traumatiske opplevelsene som enkelte misjonærbarn opplevde som følge av atskillelse fra foreldrene. Faglitteraturen har også gitt forskjellige innspill. Ut i fra det en vet må en respektere det valg som foreldre gjør for barnas beste. Barn er heller ikke like. Men alle trenger omsorg, nærhet og oppmerksomhet. Foreldre er nok som oftest de som kjenner sine barn best.
Nå er misjonærbarnas skolegang likevel en tvetydig årsak til at man blir hjemme fra feltet.Det viser seg at svært mange foreldre forblir hjemme også etter at barna har avsluttet videregående skole eller vel etablert. Så en kombinasjon med andre motiver er nok også en del av saken.

Foreldre må selv velge. Ingen, heller ikke misjonen, kan frata dem den retten. Men misjonen og misjonærfelleskapet må også akseptere at noen tenker annerledes. Noen barn blir værende på en av våre kristne internatskoler mens foreldrene er ute (Kvitsund, Sygna osv.). For å tilrettelegge forholdene for disse har NLM ordninger med gratis besøksreiser til foreldrene på misjonsfeltet. Andre foreldre har valgt internasjonale løsninger. Også dette er valg som foreldrene må ta; et valg har sine fordeler og ulemper. Men foreldre som tar slike avgjørelser bør ikke anklages for dette. Det å skulle gå på norsk skole er ikke nødvendigvis bedre enn internasjonale løsninger selv om vi nordmenn har en tendens til å glorifisere alt som er norsk. Men det finnes også folk andre deler i verden som vokser opp og har det godt!

4. Økonomi, karriere, utdannelse
Mange misjonærer finner det naturlig å sikre egen økonomi før de reiser på feltet. Dette kan være årsaken til at andre blir hjemme over en stund eller for lengre tid. De finner det nødvendig å skaffe seg hus og nedbetale på lån før de melder seg til ny innsats. Andre tenker på videre yrkeskarriere og har problemer med å bryte opp fra en god og sikker jobb i turbulente tider på arbeidsmarkedet. Noen ønsker å videreutdanne seg med tanke på dette.

Hva kan misjonen gjøre med dette? Misjonen kan ikke gjøre mye med det.Den sender ut folk som melder seg til tjeneste og kan ikke tvinge noen. Men misjonsstudentene bør oppfordres til å anskaffe seg en leilighet eller et hus før utreise som man kan leie ut under ute-oppholdet.Dette kan kreve mye i form av avdrag og forpliktelser, men min erfaring er at atskillige misjonsstudenter, også dem som arbeider mye i fritiden, bruker mye penger på kortsiktig personlig forbruk i stedet for å tenke på framtiden.

Videre må vi fortsatt arbeide for at hele vår fireårige misjonærutdanning får full offentlig godkjenning. Denne utdanning kan sammen med andre fagkombinasjoner gi misjonærene en god basisutdannelse som kan være dem til hjelp mens der på misjonsfeltet og til å få jobb når de kommer hjem.

Når det gjelder ”prosjektmisjonærer” bør misjonen forsikre seg om at de har skaffet seg en god yrkesutdannelse . Misjonen bør ikke være fornøyd med at de får visum i misjonslandet, men de må kunne dokumentere dette også i form av ”papirer”. Dette er til hjelp både for misjonæren selv, og for mottakerlandet. En ønsker jo også å tilby noe på feltet som mottakerlandet ikke har. En hvit misjonær bør ikke ha autoritet fordi han/hun er hvit, men fordi vedkommende har noe å gi. En høy faglig standard vil også hjelpe dem når de kommer hjem.

Misjonærene selv bør også søke muligheter til å holde seg orientert mens de er på feltet. Ingen misjonær bør ha det så travelt at vedkommende ikke kan lese en god bok i ny og ne.Et kurs eller lignende under et hjemmeopphold er også noe som kan være nyttig. Her trenger spesielt våre ”evangeliseringsmisjonærer” et spark i baken. Mens medisinsk personell og andre ”prosjektmisjonære” selv tar ansvar for å skaffe seg tillegsutdanning, går ”teologene” kanskje med altfor store forventninger til hva misjonen skal gjøre for dem! Den som vil, kan få til utrolig mye! Misjonen er ikke ”mor” og ”far” for oss, men et fellesskap av kristne som gjør det mulig for oss å realisere vårt misjonskall. Men når det er sagt, er det også ønskelig om misjonen- for oppdragets skyld- utarbeider stipendordninger som gjør det mulig å ta vare på og videreutvikle kunnskap som misjonærene har tilegnet seg under sin tjeneste og som kan komme fellesskapet til gode.

5. Guds ledelse
Kanskje er det dumt å sette opp Guds ledelse som eget punkt.Leder Gud mennesker bort fra misjonærtjeneste? Vel, her er nok ikke stedet for en debatt om Guds ledelse. Vi må bare konstatere at enkelte misjonærer, også dem som gikk med et sterkt misjonærkall, har fått oppleve at Gud har ledet dem inn i nye oppgaver. For disse har ikke misjon alltid med geografi å gjøre. Der opptatt av å tjene Han der Han vil og på den måten Han vil. Og så ble det kanskje med den ene perioden i Bolivia før vedkommende gikk inn Guds tjeneste i Norge, enten i eller utenfor NLM sammenhengen.
Vi lever i en tid hvor ”kallstanken” er i omforming. Jeg tror ikke det er rett å si at denne er borte, men ”den livslange tjenesten” har for noen kanskje blitt til ”så lenge Gud vil”. En slik omforming er selvsagt ikke gal. Den vitner om en åpenhet for Guds ledelse. Og akkurat det er ikke mindre kristelig enn å ”tvilholde” på sammearbeidsoppgaven i førti år? Det er ikke her slaget står i dag. Problemet ligger ikke hos dem som er åpen for at Gud kan lede i forskjellige retninger. Utfordringer ligger heller hos dem som mener de er svært gavmilde, ja sjenerøse, når de ”gir ett år til Herren”. Er ikke alle våre dager Herrens? Kortidsmisjonærer kan i høyden bli et supplement til langtidstjeneste. Slike misjonærer får ikke mulighet til å lære språk og kultur å kjenne. Kort sagt: det legges ikke til rette for fundamental relasjonsbygging og effektiv tjeneste.

Jeg tenker ofte på våre etiopiske venners talemåte. Noen ganger synes vi de er slappe m.h.t.langtidsplanlegging, og det må vi få lov til å mene. Men samtidig har de en ydmykhet som kanskje vi mangler i dag. De sier ofte: ”Igziabhier kefeqedde” – ”Om Gud vil”. Om Gud vil, vil de gjøre ting. Dette bør være en kristens grunninnstilling. Det er denne grunninnstilling som er debattgrunnlaget i dag, ikke nødvendigvis antall perioder på misjonmarken. Ingenting er bedre enn å være åpen for Guds ledelse.

6. Oppsummering
Årsakene til at misjonære blir hjemme kan være mange. Vi har nevnt noen få av dem. Mer kunne vært sagt. Noen misjonærer har satt seg selv utenfor. Det kan være snakk om ukristelig vandel, gjentatte eksempler på uskikkethet, illojalitet til eller erkjennelse av avstand til organisasjonen, problemer med å innordne seg fellesskapet osv. Det finnes også eksempler på mennesker som har forlatt den kristne tro. Dette er noen av misjonshistoriens vanskeligste sår.

Gud har gitt seg inn på et vågestykke. Å satse på mennesker med tanke på evangeliets utbredelse er en risiko. Vi faller, snubler, sliter og feiler. Og av og til trenger vi hjelp til å tenke og leve rett. Likevel kaller han også til innsats med et løfte i baklomma: ...”dere skal få kraft”...”dere skal være mine vitner”...

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas