Hvorfor må vi kjenne kulturen når evangeliet forkynnes?

DBI-posten (København) publiserte denne artikkelen som jeg skrev i 2005:

Hvorfor må vi kjenne kulturen når evangeliet forkynnes?


Det kristne budskap er et grenseoverskridende budskap. Budskapet krysser språklige, kulturelle og geografiske grenser.



Vi trenger å reflektere over hva den tverrkulturelle dimensjon betyr for den kristne kirke og dens forkynnelse og misjon i verden. Her kommer noen tanker:

Verdens skaper
Den Gud, som vi tror på, er ingen “stammegud” som bare bryr seg om noen få. Han skapte alle og tillegger alle samme verdi. Intet menneske er uvesentlig for han. Han skapte alle og ønsker fellesskap med alle. Selv ikke syndefallet utslettet Guds ønske om et fortrolig forhold til verden.

Et frelsesbudskap til alle
At Gud er himmelens og jordens skaper er kanskje innlysende. Vi bør likevel repetere dette fordi det har så avgjørende betydning for vår tjeneste, som er tverrkulturell av natur. Guds utvelgelse av Israel var ikke begrunnet i at dette folk var mer verdt enn andre, men fordi Israel skulle spille en viktig rolle i Guds handling med hele verden. Gud tenkte på hele verden da han kalt Abraham. “I deg skal alle slekter på jorden velsignes”. Og dette frelsesbudskapet fra Jesus – Messias – gjaldt oss, men ikke bare oss. “Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens”. (1 Joh 2,2).

En uforanderlig Gud møter foranderlige mennesker
Gud selv, som er uforanderlig (Mal 3,6; Hebr 13,8), har et budskap til alle mennesker og kulturer. Kulturene kan være meget forskjellige, og de kan endres, men intet utgangspunkt er umulig for ham. Han har kalt oss til å forkynne evangeliet på sine vegne (1 Pet 2,9). Vi får intet “smusstillegg” for vanskelige oppgaver, men er kalt til å skape møtepunkter hvor den bibelske “tekst” får lov til å møte den stadig skiftende kulturelle “kontekst”. Gud begynner sitt arbeid der mennesker er, og ikke der hvor de burde være!

Tverrkulturelle møtepunkter i Bibelen
NTs beretninger om Jesu jordeliv utspant seg i en jødisk kontekst. Jesus ble født i Betlehem, var “Davids sønn”, og talte sin samtids språk og dialekt. Som naturlig var, forholdt han seg først og fremst til sine landsmenn. Men var han uinteressert i andre? Nei, både Jesus og hans samtidige møtte innenfor Romerrikets grenser mange folkegrupper. Kan du ikke huske Jesu samtale med en “uren” samaritansk kvinne? Trakk han seg vekk fra henne? Nei, han møtte henne som den hun var og formidlet sitt budskap til hennes livsvirkelighet.

Forholdet til kulturen ble etter hvert enda mer utfordrende. For evangeliet skulle bringes til folk i områder utenfor Israel. Vi kunne sagt mye om Paulus` misjonsstrategi, men skal nøye oss med å si noe om Apostelmøtet i Jerusalem (Apgj 15 og Gal 2). Møtet reiste egentlig to spørsmål:

1. Hvordan skulle evangeliets sannhet bevares?
2. I hvilken grad måtte de “hedingekristne” praktisere jødisk kultur for å kunne kalles kristne?

Mye kunne vært sagt om dette, men noen momenter er viktige her:

a. Ethvert menneske – uansett kulturell bakgrunn – kan ta i mot evangeliet.
b. Evangeliet er tro på Jesus, ikke lovgjerninger
c. Evangeliet kan finne stedegne uttrykksformer, som ikke er spesifikk jødiske.

Og som følge av dette:
d. De nye kristne må i lys av deres nye tro kritisk vurdere hvilke endringer som er nødvendige.
e. Evangeliet skaper i seg selv endringer.

Våre utfordringer
Når evangeliet formidles, finnes ingen “kulturfrie soner”:

1. For å forstå Bibelen rett, må vi sette oss godt inn i de livsforhold og den historie som den enkelte tekst ble til i. Jesu lidelseshistorie kan for eksempel ikke forståes uten å forstå de jødisk-romerske rettsprosesser. Samtidig kan vi ikke – ut fra et kristent perspektiv – forstå den samme historie uten å lese den i lys av Guds forberedende frelseshistorie i de gammeltestamentlige profetiske skrifter.

2. Vi må aldri sette likhetstegn mellom vår egen kultur og Bibelen. Enhver misjonær er – på godt og vondt – preget av sin egen kultur. Misjonæren må derfor, i tillegg til å forstå Bibelen og mottakerkulturen, utøve kulturkritikk av egen kultur. Er det noe ved min kultur som hindrer min og andres forståelse av Bibelen? Dette spørsmålet må stilles hele tiden.

3. Vi må forsøke å trenge inn i mottakerkulturens tanke- og verdisystemer. Alle kulturer har tanker om det overnaturlige, om seg selv, “de andre”, tid og rom, årsak og virkning, kategorier og begreper, verdier og “meningen med livet”. Disse kulturelle “kodene” må knekkes! Å snakke om Gud til dem som ikke har et gudsbegrep, eller som tror på flere guder, krever stor omtanke. Å snakke om tro til dem som hevder at “enhver blir salig i sin tro”, er også krevende. Men vi må ikke gi opp! Når budskapet relateres til kulturen, skapes endringer!

4. Det er viktig at hele kulturen belyses! Gud er vår Herre; Han ønsker ikke å berøre bare “deler” av oss og overlate resten til oss selv. Uten dette helhetsperspektivet kan hedenskapet “leve godt” under en kristen overflate!

5. Bibelen er kilden hvor sann kristen kunnskap hentes. Hans vilje kan ikke endres, for Gud “kan ikke lyve” (Tit 1). Samtidig kan budskapet mottas innenfor rammen av forskjellige kulturformer.

Jesus – Guds sønn – ble mennesket uten å gi avkall på sin guddom (Fil 2). Kan vi – uten å ofre vår identitet – gi avkall på oss selv for evangeliets skyld? Vi kan rydde vekk noen falske hindringer og anstøt, men bare Den Hellige Ånd kan bringe mennesker til Jesus Kristus.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas