Høybråten inntar førersetet

Dagfinn Høybråten gir beskjed om at han akter å ta styringen i diskusjonen om endring av den såkalte bekjennelsesparagrafen i KrF. Partilederen tar med andre ord grep. Spørsmålet er hvilket grep han egentlig tar.



Jeg tror en stor del av grasrota i KrF er i villrede om hva denne “bekjennelsesdebatten” egentlig handler om, hvilken hensikt den har, og, ikke minst, hva den fører til. Denne situasjonen kan ha mange årsaker:

a) I noen tilfeller dreier det seg om saklig uenighet. KrF er mer enn noensinne et mangfoldig parti. Meningsforskjeller er tydelige på flere områder.

b) Andre ganger er det snakk om skinnuenighet. At mennesker snakker forbi hverandre er ikke mindre vanlig i KrF enn i andre sammenhenger.

c) Noen gir også uttrykk for en reell usikkerhet om hvor enkelte frontfigurer i partiet står for rent ideologisk og hva de egentlig vil. Dette er et problem for Høybråten. Han ønsker et forutsigbart og gjenkjennbart KrF som holder stø kurs og som kjernevelgerne kan være trygge på. Samtidig ønsker han ikke å støte nye velgere fra seg. Han ønsker også å bevare ro i rekkene etter Inger Lise Hansens utspill for en tid tilbake. Det er ikke til å legge skjul på at Hansens hyppige solo-opptredener utfordrer Høybråten. Han presses fra en side til å vise muskler og fra en annen til å utøve varsomhet og imøtekommenhet. Han har en vanskelig oppgave.

d) Andre savner en strategidebatt som arbeider såpass grundig med grunnlagsspørsmålene at fundamentet for praktisk politikk blir forankret i disse. Selv om verdigrunnlaget er redegjort for i formålsparagrafen (§1), i verdikapitlet i programmet, og i kristendemokratisk manifest, er ikke alle trygge på at dette er godt nok i møte med de “moderniseringsforslag” som partiet nå står overfor.

La oss utdype punktene c og d videre:
Når noen av talspersonene for fjerning av bekjennelsesplikten tidligere har fremmet verdiliberale synspunkter på andre saksområder, har disse en svært dårlig sak når de fronter en sensitiv sak som denne. Grasrota i KrF er nemlig fortsatt overveiende verdimessig konservativ. En kan like eller mislike dette, men partiledelsen kan ikke overse dette faktum. Lavkirkelige bedehusmiljøer, frikirkefolk, og den konservative del av statskirken utgjør fortsatt KrFs kjernetropper. Om grunnleggende endringer i partiets kurs skulle være aldri så nødvendige, blir det støy når endringene frontes av folk som en grunnkjerne i partiet har et kjølig forhold til. Motkrefter mobiliseres, og ting låser seg.

At det er forskjell på et politisk parti med kristent verdigrunnlag og en kristen menighet er nok de fleste enige om. Men hva betyr dette i praksis? Om politikk og menighetsliv representerer ulike arenaer, regimenter, mål og virkemidler, øser både “det kristne ideparti” (som KrF ofte har presentert seg som) og den kristne menighet av samme verdi kilde, den Hellige Skrift. Spørsmålet blir hvor mye vann en øser, hva en gjør med vannet, og om det er noen sidebrønner som også har drikkeverdig vann og som en bør øse av. Her finnes det nok noen reelle motsetninger.

Det blir uansett feil, som noen ofte hevder, at en i et parti som dette bør skille skarpt mellom teologi og politikk. Å skulle definere et kristent samfunnsansvar på politikkens område kan ikke gjøres uten et minimum av teologisk refleksjon. Det er nok denne refleksjonen som mangler i KrF. Snakket om et kristent-demokratisk parti blir derfor fort luftig tåkeprat. Teologi og politikk kan ikke skilles fullstendig om man ønsker å legge et kristent verdigrunnlag til grunn. Teologien er den disiplin som best er i stand til å redegjøre for hva dette verdigrunnlaget går ut på. Skapes det et skille her, forblir blir den nødvendige skjelning mellom henholdsvis menighetens og politikkens ulike oppgaver og virkemidler uklar. Dette betyr selvsagt ikke at dette spørsmålet kan reduseres ene og alene til et teologisk spørsmål. Her snakker vi om grundige drøftinger av bla. forholdet mellom tro, verdier, kultur og samfunn.

En legger nå tydeligvis opp til et skille mellom tro og bekjennelse på den ene siden, og et aller annet uttrykk for verdimessig tilslutning til et partiprograms verdibasis på den annen. Spørsmålet er hvordan en har tenkt å formulere eller reformulere dette skillet, og sist, men ikke minst, praktisere det. For min egen del er tro og bekjennelse en viktig grunn til at jeg overbevist kan slutte meg til et kristent verdisyn. Å skulle forvente at noen taler varmt om, eller aktivt fremmer, en kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn, og kristne verdier uten å forutsette en kristen tro som basis, blir nok å forvente for mye. Dette forhindrer ikke at muslimer og andre kan være enige med kristne i svært mange saker, men at disse av den grunn slutter opp om og handler ut i fra et kristent verdifundament, er vel heller tvilsomt.

En må gjerne ivre for å trekke til seg ikke-kristne velgere, men spørsmålet er om det ikke ville vært mer redelig å la være å kalle seg ”Kristelig” Folkeparti og heller utforme ”en minste-felles-multiplum-politikk” eller en felles verdiplattform som kristne og andre likesinnede står sammen om, enn å gå videre på den vei en nå har slått inn på. Jeg sier ikke at dette er veien å gå, men understreker betydningen av å bruke merkelapper som faktisk samsvarer med produktet.

Om ikke ”verden” har forandret seg veldig og min ”radar” er helt feil, tror jeg det som nå foreslås vil møte stor motstand blant tunge velgergrupper langs kyststripa. Og jeg lurer på om ikke denne saken sprer mer enn den samler en partiorganisasjon som allerede er opptatt med staurbæring. Jeg tror partiledelsen har en betydelig hjemmelekse å utføre før dette reformasjonsprosjektet skal få oppslutning og for at det skal gi god mening i det offentlige klasserom. Høybråten har en krevende jobb foran seg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas