Johannes Brandtzæg - Urokråka som ble en avholdt leder (1861-1931)

Som ung student arbeidet jeg en del med historien om Johannes Brandtzæg og opprettelsen av Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Det endte opp med en spesialavhandling på MF. En kort artikkel ble også skrevet til ungdomsbladet Ungdom og Tiden (se nedenfor). Denne artikkelen ble skrevet for 25 år siden! En begynner å bli gammel...

Johannes Brandtzæg - Urokråka som ble en avholdt leder (1861-1931)
Johannes Brandtzæg var som barn en urokråke. Han hadde et lyst hode, og artiumsresultatene var gode. Men det ble mange skjær i sjøen da han skulle studere…



Johannes Brandtzæg ble født den 31. desember 1861, og vokste opp på Abelvær i ytre Namdal. Julie og Anton M. Brandtzæg hadde åtte barn – Johannes var nest eldst. Faren døde av tyfus da gutten var ti år gammel, og den store søskenflokken ble overlatt til mor. Mors arbeidsdag ble nok til tider både tung og lang. Ved siden av å være alenemor klarte hun fortsatt å drive forretningen som familien eide på Abelvær.

Johannes var som barn en ”urokråke” av de helt sjeldne. Rastløshet og dristighet kombinert med en god porsjon eventyrlyst førte til at det alltid var farer på hans vei. Mor holdt nok mang en skjennepreken til en sønn som på sin side alltid lovte bot og bedring. Tiden skulle likevel vise at det ble ”folk” av ham. Det var framdrift i karen, og han hadde gode evner!

Vanskelig å velge studium
Hans naturlige utrustning og hans ”lyse hode” kom han til stor hjelp da han skulle ta fatt på skolegang. Da han tok fatt på student-eksamen i Christiania i 1880 kunne han vise til gode papirer. Men så kom det vanskelige spørsmålet: Hvilket studium skulle han nå velge? At det måtte bli videre skolegang syntes klart for ham. Teologi kunne han vanskelig begynne med. Moren hadde lært ham å be, og han hadde sin barnetro, men det var ting i hans indre som gjorde ham fredløs. Teolog kunne bare den bli, som hadde fred i sitt hjerte!

Syndere får svar
Vi lar Brandtzæg selv fortelle hvordan det gikk til at han likevel fikk frimodighet til å ta fatt på teologistudiet:
”En kamerat, som selv ikke var omvendt, spurte meg, om jeg trodde jeg ville bli salig, hvis jeg døde nå. Jeg måtte svare nei. Han mente at det var på tide å få visshet i den saken. Jeg var enig i det. Og fra den tiden begynte jeg smått å spørre, hva jeg skulle gjøre for å bli salig. Da det ble om å gjøre for meg, så fikk jeg også svar, slik som alle syndere får det, når de kommer til Jesus, nemlig dette, at syndenes forlatelse fås for intet, fordi Jesus har betalt den med sitt blod. Så fikk jeg fred, ja fred! Og siden den gang har jeg fått forvissning og barnekår hos Gud, for Jesu skyld. Lovet være Herrens navn! Nå fikk jeg lyst til å studere teologi, jeg ville så gjerne bli et Herrens vitne i verden”…

I Guds skole
Lars Skrefsrud var samme høst på besøk i byen og holdt en rekke misjonsforedrag for universitetsstudentene. Hedningenes nød ble lagt inn over de unge. Flere av tilhørerne ble senere misjonærer. Brandtzæg var en av dem. Han ville gjerne bli med Skrefsrud når han reiste ut igjen. Gud ville det nok ikke slik! Brandtzæg fikk kjenne hvordan det kan være å bli behandlet som ”leret i pottemakerens hånd”. Fire sykdomsår lå foran. Lesing og studier var en umulighet for ham.

Han reiste hjem til Abelvær for å hvile. Han brukte mye tid sammen med ”leserne”. Fellesskapet og samfunnet med dem satte varige merker hos ham.
Brandtzæg forsøkte flere metoder for å bli frisk. Kanskje klimaforandring ville hjelpe? Etter en del resultatløse reiser i inn- og utland endte han hos ”mirakeldoktoren” Boltzius i Sverige. Her ble han helbredet. Brandtzæg var selv ikke i tvil om hvor hjelpen egentlig kom fra: ”Gud gjorde det”!

Formann i Kinamisjonskomiteen
Studiene ble fullført, og han ble kalt til lærer for indremisjonens emissærskole i Bergen. Her ble han ca. ett og et halvt år. I Bergen kom også misjonærkallet på nytt tilbake.
Tysværingen Sivert Gjerde kom til Bergen 26. februar 1890. Her holdt han et foredrag om Kinamisjonen. Foredraget satte fart i en flokk av unge kvinner. Noe måtte gjøres for Kina! Disse tok initiativet til å starte en komité for Kinamisjonen. Johannes Brandtzæg ble denne komiteens formann. Bergenskomiteen ble på en spesiell måte et forberedelsesstadium til den landsomfattende organisasjonen som hadde sin konstituerende generalforsamling i 1891: Det norske lutherske Kinamisjonsforbund. Nå kunne den norske interesse for Kinamisjonen samle seg og kanaliseres gjennom en felles plattform.

Avbrutt misjonærtid
Brandtzæg ble lederen for de første utsendingene som ankom Kina. I samråd med utenlandsk misjon fant han det egnede sted hvor arbeidet kunne starte. Brandtzægs misjonsinnsats i Kina ble av kort varighet. Allerede høsten 1892 var han hjemme i Norge igjen. En av hovedgrunnene til den raske beslutningen om hjemreiser var et lengre sykdomsopphold (tyfus) som nesten kostet han livet. Brandtzæg hadde ikke mistet sitt hjerte for Kinamisjonen. Den ble hans hjertebarn helt til hans død, både i motgang og i medgang.

Leder for Kinamisjonen i 38 år
Den nye organisasjonens grunnregler lå i støpeskjeen. I det første tiår ble arbeidslinjene og den kirkepolitiske kurs trukket opp. Mye motgang kunne kostet Kinamisjonen livet. Det var en vaklende skute på et stormfullt hav. Skuta var tydeligvis bygget av godt materiale. Den klarte de store bølgene som så foruroligende ut. Sjøen ble roligere etter hvert, og arbeidet vokste.
Brandtzæg var organisasjonens leder i denne vanskelige tid, og ble lederen i hele 38 år, fram til sin død i 1931. Brandtzæg gjorde som alle andre mennesker feil, men han var en ledertype som samlet troppene til innsats. Han var en bønnens mann som la sin hverdag fram for Gud. Han viste et lyttende sinn til sine medarbeidere og behandlet dem som lemmer på Kristi legeme. Brandtzæg kunne være et kompromissmenneske i mange spørsmål, men når det gjaldt sentrale spørsmål, talte og handlet han trygt og stødig. Han var heller ikke sen til å gripe ordet når rett led urett! Hans personlighet gav han hjerterom og inngang både i og utenfor Kinamisjonsforbundets rekker. Han var avholdt og vant kristenfolkets tillit.

Skolemann, forfatter og redaktør
Brandtzæg var mannen bak Kinamisjonsforbundets ungdomsskole og misjonsskole på Framnes. En organisasjon måtte selv utdanne sine utsendinger. En egen misjonsskole gjorde de vordende utsendinger mer sammensveiset, og sørget for at man fikk forme utsendingene i den retning man ønsket. Brandtzæg var en dyktig og innsiktsfull lærer. Hans dyktighet var også så omfattende at han skulle vært en av de aktuelle kandidater til professorstillingen i kirkehistorie ved det nystartede Menighetsfakultetet (1907).
Johannes Brandtzæg har utgitt en rekke bøker og artikler. Boken om ”Helliggjørelsen” er nok den som er mest kjent i dag.
Han var også redaktør for Kinamisjonsorganet ”Kineseren”, som også i dag finner veien til hundrevis av hjem, men nå under navnet ”Utsyn”.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!