Lekmannsbegrepet i en ny tid

I 1998 skrev jeg en en artikkel om "Lekmannsbegrepet" som ble publisert i tidsskriftet Fast Grunn (FG 4/08). Artikkelen gjengis uforandret nedenfor.

Mye har skjedd i og utenfor bedehus-Norge på de tolv årene som er gått. Noe av det jeg skrev den gangen ville nok blitt svært annerledes om jeg hadde skrevet tilsvarende artikkel om igjen i dag. Kirke-Norge er endret, det samme har nok også bedehus-Norge og forfatteren selv. Likevel er det mange punkter som har aktualitet den dag i dag.

Viktige spørsmål ved gjennomlesning av artikkelen vil være:
1. Er dette et dekkende bilde av situasjonen - den gang, og nå?
2. Hva er endret siden 1998? Er det noe som er uendret?
3. I hvilken grad og på hvilken måte har NLM, som er "min" organisasjon, og andre misjonsorganisasjoner forholdt seg til de omtalte utfordringer i de tolv årene som er gått?

---
LEKMANNSBEGREPET I EN NY TID
Hans Aage Gravaas i Fast Grunn 4/1998




Bilde: Adolph Tidemands berømte maleri "Haugianerne" viser et "oppbyggelsesmøte".



Peter og Johannes kom i klammeri med det høye råd (Apgj 4). En mann som hadde vært lam i førti år, ble på forunderlig vis helbredet, og folkevrimmelen kokte av henrykkelse. Men hvorfor og hvordan hadde dette skjedd? Disiplene var nødt til å avgi forklaring. Ufortrødent holdt de fast ved at underet var skjedd i Jesu Kristi, nasareerens navn, han som folket korsfestet og som Gud reiste opp fra de døde.

Den avgitte forklaring var tøff kost for ”hoffsdogmatikerne” i rådet. Teologien ble veiet og funnet for lett. Budskapet var blant annet uforenlig med saddukeernes oppstandelseslære og samtidens Messiasforestillinger. Som om ikke dette var nok, undret rådsherrene seg over ”å se den frimodighet Peter og Johannes viste, fordi de forstod at disse var ulærde lekfolk (gr. Agrammatoi eisin kai idiotai). De mente at deres bakgrunn svekket deres troverdighet og burde ha diskvalifisert dem fra religiøse lederposisjoner.

Vår tids lekfolk lar seg vanskelig beskrive ved hjelp av Lukas`nytestamentlige lekmannsterminologi. For hvem ville omtale nåtidens bedehusfolk ved karakteristikker som ”analfabeter” (agrammatoi) og ”ukyndige/idioter” (idiotai)? De fleste kan lese og skrive og er langt fra noen ”dårer”. Likevel må vi erkjenne at kristenfolkets ytre karakter til stadighet endres også i vår tid. I løpet av noen få årtier har store forandringer skjedd. 1990-årenes norske lekfolk er på mange måter forskjellige fra 1930-årenes. Blant annet fordi lekmannsbevegelsen har betydd og stadig betyr mye for norsk misjon i hjem- og utland, gjør vi klokt i å klargjøre hva ordet ”lekmann” innebærer i vår tid. Denne artikkelen vil forsøke på påpeke sider ved lekmannsbegrepets utvikling og livsvilkår, og vil antyde enkelte utfordringer som dagens norske bedehusmiljøer står overfor.

Kristi kirke – en folkelig bevegelse
Kristi universelle kirke vokste tidlig fram som en religiøs folkebevegelse bestående av helt vanlige mennesker. Mangel på, eller påberopelse av, sosial rang og stilling så verken ut til å kvalifisere eller diskvalifisere med hensyn til innlemmelse i trosfellesskapet. Men hva med kirkens ledere? Jesus kalte bl.a. til seg en flokk fiskere da han utpekte urkristendommens første lederskap. De tolv nøt neppe stor prestisje innen jødisk kultur, samfunn og religion. Paulus fulgte stort sett det samme ”folkelige mønster” da han fant sine ”arbeidskamerater” og organiserte nye menigheter. Timoteus ble nok ikke tatt med på den andre misjonsreisen fordi han hadde en høy posisjon i lokalsamfunnet, eller fordi han tilhørte et bestemt sosialt sjikt. Ved siden av en brennende Kristustro og gudgitt nådegave var et av kriteriene ”at brødrene i Lystra og Ikoneum hadde bare godt å si om ham” (Apgj 16,2). Lignende ting skjedde også andre steder. Menigheten i Korint ble for eksempel bedt om å tenke over hvem de var da de kom til tro: ”Ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt” (1 Kor 1,26). Lederskapet var trolig en frukt av det samme ”folkelige miljø”.

I starten var den kirkelige organisering nokså enkel og ukomplisert. Igjennom strukturer og menighetsliv inviterte urkirkens ledere til nådegavenes utfoldelse og evangeliets frie løp. Lekfolks engasjement og deltakelse ble oppmuntret. Innen denne ramme var ”kristen ledelse” i større grad ensbetydende med ”tjeneste blant likemenn” enn ”dominans over undersåtter”. Lederne var barn av sin tid og ett med dem de skulle virke i blant. De snakket et språk som folk ofte forstod, og deres hverdagskår var nokså lik ”menighetens”.

Tiden skulle vise at ulik grad av ”profesjonalisering” og ”institusjonalisering” innen kirken vokste fram. Definerte religiøse embeter, spesialtjenester og overordnede lederroller så dagens lys (1). Grunnene til dette var mange. Max Weber gir oss en mulig forklaring på dette fenomenet. Han peker på de framvoksende kulturelle og religiøse bevegelser (eller ”sekter”) i historien, som i begynnelsen var formet av visjonære ”profeter”, men som endte opp som tunge institusjoner ledet av ”prester” etter profetens død (2). Weber peker på en prosess der det spontane gradvis byttes ut med tilstivnede former (3). Grunnleggerens læresetninger blir samvittighetsfullt ivaretatt, d.v.s. at autoritative fortolkninger av pionerens visjoner blir fastholdt. Andre og tredje generasjons ledere vil dermed stå i fare for å begrense seg til dogmatisk vedlikeholdsarbeid alene. Visjonene kan lett dø hen. Lederskapet etablerer dessuten ofte sitt eget lille fakultet eller foranstaltning, som gjerne lever på siden av levd liv, eller som fungerer som en hierarkisk overbygning over ”den religiøse allmue”.

Webers sosiologiske iakttakelser har selvsagt sine begrensninger. Også andre faktorer hører med til helhetsbildet. Dessuten rammes ikke alle grupper i samfunnet like hardt av institusjonaliseringsprosessen. Likevel må vi vedgå at også den kristne kirke til tider har vært preget av disse mekanismene. Tradisjonalisme og tilstivnede former har ofte vært til hinder for kreativitet, spontanitet og nyskapning. ”Pavelige konsiler” og kirkelige organer har til tider satt et lokk over et ydmykt studium av den Hellige Skrift. Å gå i takt med tradisjonen har for mange vært mer komfortabelt enn å følge Skriftens tale. Den kristne kirke har også vært dominert av kirkelige ”eksperter” eller ”ansatte” som hadde ”jobben” med å lede andre. Denne interne profesjonalisering var gjerne bygget på den tanke at et særskilt lederskap var tjenlig, og at noen var mer skikket til å lede kirken enn andre. En skal heller ikke se bort fra at trangen til makt og ære i enkelte tilfeller ledet enkelmennesker til lederposisjoner. Likevel er det en kjensgjerning at alle sammenslutninger av mennesker må før eller siden finne en måte å organisere sin virksomhet på. Strukturer er nødvendige for å opprettholde ”harmoni” og ”orden”. Framveksten av ledelsesmønstre er overlevelsesmekanismer som forhindrer indre oppløsning og kaos.

Selv om kristne menigheters definisjon av ”skikkethet til ledelse” har vært vekselvis bibelsk og kulturelt betinget, og har bygget på et vidt spekter av kriterier, har ulike former for ”utdannelse” gjerne vært tillagt en viss vekt. Også moderne norsk ytremisjon har framelsket dette. Et eksempel fra etiopisk misjonshistorie bekrefter dette inntrykket. Leseferdigheter, som til sammenligning hadde liten eller ingen betydning i tradisjonell religiøsitet, var åpenbart et viktig kriterium ved utvelgelse av de første evangelistene iblant stammefolkene i Sør-Etiopia (4). Norsk misjon representerte et tredelt møte med tradisjonell religiøsitet (5): Kulturelle trosforestillinger, verdier, samfunnsstrukturer, og religiøse ledelsesmønstre, ble utfordret i møte med misjonens strategi, som hovedsakelig bestod av evangelisering, helse- , og skolearbeid. (6). ”Utdannelse” skulle vise seg å være av stor betydning da den nye kirke skulle velge sine ledere, selv om Norsk Luthersk Misjonssamband av flere nasjonale medarbeidere ble kritisert for å ha nedtonet behovet for utdannelse av lokale kirkeledere (8). Likevel, ”en sammensmeltning av to historier” (9) fant sted: ”Den kulturelle historie, representert ved tradisjonell religiøsitet, og den kristne, representert ved misjonærer og nasjonale evangelister og som inneholdt nye ledelsesmønstre (10). Johnny Bakke har på en utmerket måte gitt eksempler på hvordan misjonens ledelsesmønstre forholdt seg til etiopiske kulturers tradisjonelle lederroller (11).

Tilbake til vår norske virkelighet må vi spørre: Hvem er ”lekmannen” og hvilken plass har han i en stadig skiftende norsk kirke og misjonsvirkelighet? I hvilken grad påvirkes lekfolkets ”folkelighet” av intern profesjonalisering og økende krav om utdannelse? Før vi ser nærmere på noen av disse spørsmålene, er noen generelle betraktninger om lekmannsbevegelsens framvekst på sin plass.

Lekmannsbevegelsen som folkelig bevegelse
Grunnene til den norske lekmannsbevegelsens framvekst og utvikling er mange. Teologiske, historiske, og kulturelle faktorer er alle deler av et større sakskompleks (12). Blant mange faktorer kan to nevnes. For det første, ”en prestestyrt kirke” hadde gjennom lange tider virket hemmende på lekfolks vitnerett og kirkelige medansvar. Lekfolket måtte dermed finne nye kanaler hvor dets visjoner fikk utløp. For det andre, presteskapet tilhørte en ”kulturell elite” som ofte hadde fjernet seg fra folks hverdagsliv. Kirkelig lederansvar var gjerne knyttet til sosial maktutøvelse og prestisje (13). Til sammenligning var lekpredikanten gjennom sin påtagende folkelighet ribbet for presteskapets snobbete fjær. Emissærer som Severin Tobiassen, Ludvig Hope, og Sven Foldøen er alle historiske eksempler på den jordnære og folkelige forkynner. Begrepet ”lærd” var knyttet til presteordinasjon og teologisk utdannelse. ”Lekmannen” var på mange måter prestens rake motsetning. Han manglet både ordinasjon og formell utdannelse. Men han eide til gjengjeld et erfart kall og en brennende misjonsvisjon med en folkelig appell i bygd og by! Dessuten var han en del av en grasrotbevegelse. Lekmannsbevegelsen representerte et korrektiv il statskirkens tilstivnede maskineri, og var samtidig et selvstendig evangeliseringsframstøt innen kirken.

Likevel kan vi dag konstatere at den ovenfor omtalte sosiologiske dynamikk, kalt ”profesjonalisering” eller ”institusjonalisering” også har innhentet lekmannsorganisasjonene. På samme måte som prestene dominerte kirken, dominerer emissærer og ”organisasjonsansatte” i en viss grad bedehusverdenen. Dette kan virke sterkt passiviserende.
Hierarkiet og det frivillige initiativ kan lett komme på kollisjonskurs med hverandre, dersom misjonsstrategien styres stramt av ledelsen. Lekmannstanken får problemer dersom grasrota – i pur lojalitet eller ”blindhet” strør sand på visjonene til ”de få utvalgte”. Problematisk blir det også dersom lekfolks vitnetjeneste i hverdag og forsamling skyves til side eller forsøkes erstattet av et møteprogram med ”den profesjonelle forkynner” som hovedaktør. En hierarkisk organisasjonsstruktur ledet av de mange ansatte kan lett henvise grasrotas menn og kvinner til roller som åndelige statister. Flere misjonsforeninger kan i dag vanskelig avholde et foreningsmøte uten en tilreisende forkynner. Den lønnede arbeider kan stå i fare for indirekte å overskygge de frivilliges ”kall” i samfunn og menighet (14). Vi må derfor spørre: Er organisasjonenes emissærapparat blitt identisk med statskirkens ”prestevelde”? Representerer sekretærmøtene en skyggeorganisasjon til statskirkens bispemøter? Selv om svarene til disse spørsmål ikke er gitt, kan vi ha godt av å reflektere over den tiltagende byråkratisering og profesjonalisering av organisasjonsmiljøene. Uansett hva en måtte mene, må ikke lekmannsbevegelsen bevege seg bort fra grasrota eller miste sitt ”folkelige preg”! Den må heller ikke oppfattes som en maktbastion dominert av noen få. Medisinen mot tunge kirke –og organisasjonsstrukturer er ikke å fortsette som før, eller eventuelt å starte nye kirker og organisasjoner, men derimot å finne nye veier til fornyelse av det bestående (15). Å skifte hjul på en bil som er i fart, er ikke lett, men i enkelte tilfelle går det faktisk an!

Dersom lekmannsbevegelsen skal forbli en kristen folkebevegelse, er det ingen tvil om at grasrotas visjoner og medansvar må få stor plass. Et ”eierforhold” til misjonsarbeidet må etableres og styrkes hos den oppvoksende slekt. ”Misjonen” er ikke et begrep som utelukkende må identifiseres med de styrende organers vedtak, eller emissærenes herrevelde over prekestolene. ”Misjonen” er heller å forstå som summen av det frivillige arbeid med evangeliet som vokser fram fra foreningene og går ut til folket. De ansatte, og de valgte styrer og organer, er kristenfolkets representanter, som skal målbære deres visjoner. En visjon som formes på toppen av hierarkiet, men som ikke har støtte fra grasrota, er en vanskelig gjennomførbar visjon.

Det finnes fortsatt kristen ungdom i Norge. Disse ungdommene må få frihet til å finne ut hvordan en skal presentere et uforanderlig budskap i en stadig foranderlig verden. Samtidig må vi si at en av de kommende års store utfordringer blir å hjelpe ungdommene til å forstå at kristentro og misjonsansvar henger nøye sammen. Kristent arbeid må ikke reduseres til komfortable ”åndelige hengekøyer” hvor enkeltkristne ”digger seg sjøl”, men et arbeid hvor åndelig vekst og misjonsansvar blir ivaretatt. Misjonsilden vil også tennes gjennom nære og omsorgsfulle fellesskap, og gjennom solid forkynnelse og undervisning som setter gudsliv, hverdag og tjeneste under Guds lyskaster. Som alt sagt, et misjonshierarki som ikke har støtte fra grasrota, eller som mangler solide bærebjelker i folket, vil før eller siden møte store problemer. Resultatene kan bli mange. Tilstivnede enheter, bevisstløst kristen vedlikeholdsarbeid, mangel på misjonsvisjon, og kristelig passivitet er blant de frukter en vil høste. Et annet mulig resultat er framveksten av nye og ”konkurrerende” kristne bevegelser hvor livet ”søker å komme til sin rett på en ny måte. Enkelte bedehusungdommers søken til karismatiske grupper og frikirkelige menigheter er ikke nødvendigvis basert på en ny ”teologi”, men på en famlende leting etter en ”friskhet”, ”spontanitet”, eller ”varme” som synes å ha forlatt en del av de tradisjonelle miljøer.

Videre må lekmannsarbeidet i større grad ta sikte på å nå inn til alle lag av folket. Lekmannsbevegelsen må ikke bli ”besteborgerlighetens hellige samfunn”, eller den vellykkede høyere middelklasses religion på landsbygda. Det urbane samfunns barrierer må brytes. Og veier inn til både ”lave” og ”høyere” sjikt i samfunnet må finnes. Man kan lære mye av Evangeliesentrenes omsorg for de ”på skråplanet”, frimenigheters intime og nære fellesskap, og statskirkelige miljøers tiltrekningskraft på de ”finkulturelle” borgere av kongeriket. Pr. i dag er lekmannsbevegelsen skremmende snever i sitt nedslagsfelt og når dessverre stort sett mennesker som allerede lever innenfor bedehusets vegger. På samme tid ser en at enkelte av bedehusets ungdommer søker andre fløyer av kirkelandskapet eller isolerer seg på ”egne rom” på bedehuset, atskilt fra den eldre garde. Dette byr på store utfordringer. Hvordan kan bedehuset forberedes på og løse viktige oppgaver i dagens kirke –og samfunnsliv? Og hvordan kan evangeliet formidles på en måte som dagens mennesker forstår, som skaper ”mening”, tro, og som tenner misjonsansvar? Tas ikke disse spørsmålene på alvor vil søkende mennesker søke veiledning andre steder enn på bedehuset og misjonsorganisasjonenes bæregrunnlag vil sakte men sikkert tæres bort. Vi snakker her både om lekmannsbevegelsens overlevelsesmulighet og dens karakter av å være en visjonær og bærekraftig folkebevegelse med Guds ord og misjon i sentrum.

Lekmannsbevegelsen og utdanningssamfunnet
Selv om lekmannsbevegelsen i noen grad ser ut til å gå i den kirkelige profesjonaliserings, byråkratiserings, og institusjonaliserings fotspor, er den fortsatt meget forskjellig på et viktig punkt, nemlig utdannelse. Mens statskirkens presteskap i tidligere tider hadde en utdannelse som var over allmuen, og som i dag er på høyde med resten av samfunnet, har lekmannsbevegelsen fulgt sine egne lover. Med unntak av bl.a. generalsekretærer og enkelte bibelskolelærere, som gjerne har vært teologer, har de fleste forkynnere hatt et minimum av formell utdannelse. Misjonærene har derimot hatt en relativt god utdannelse, selv om denne er blitt hevdet å være mangelfull. Av ulike grunner har kravene til forbedret misjonærutdannelse blitt målbåret og understreket av de framvoksende søsterkirker og av misjonærene selv. Bibelske prinsipper omkring lederskap ser ut til å måtte leves ut i relasjon til misjonsmarkenes kontekstuelle krav og vårt hjemlige utdanningssamfunns økende kompetansefokus.

Utdannelsessamfunnet har i tidens løp også innhentet de fleste lag av lekmannsmiljøene. Det er på tid at man er seg bevisst. I dagens bedehusbenker finner vi ikke lenger bare bønder, fiskere, og liknende tradisjonelle yrkesgrupper, men vi finner i tillegg sivilingeniører, adjunkter, økonomer, leger og dataeksperter. Selv om mange av disse i teologisk forstand er ”lekfolk”, kan vi vanskelig kalle dem ”ulærde”. Begrepet ”folkelighet” har dermed fått en ny betydning. Skal lekmannsbevegelsens ledere, forkynnere, og misjonærer sørge for organisasjonene forblir grasrotbevegelser, må de kunne forholde seg til norsk kultur anno 1998. Lederskap, forkynnelse, og arbeidsmetoder, må bære preg av samtidens ”folkelige” preg, ikke fortidens.

Hvordan passer lekmannsorganisasjonenes forkynnere inn i dette bildet? Spørsmålet er ikke lett å besvare, fordi predikantene ikke er en ensartet masse. Generelt må vi likevel si at forkynnerne utdannelsesmessig går i utakt med de krav til ledere som stilles i det øvrige samfunnsliv. På samme tid er emissærenes teologiske, kulturelle, og kommunikasjonsmessige utfordringer større enn noen gang. Forkynnerne skal kommunisere med en ungdomsgenerasjon som gjerne er mer ”skolert” enn dem selv, og som stiller vanskelige og til dels nye spørsmål som enkelte av emissærene har vanskeligheter med å bli fortrolig med. Og noen av disse Herrens frontsoldater sliter følgelig med et snikende mindreverdighetskompleks som dreper både begeistring, glød og frimodighet i tjenesten. Det er ingen overbevisende logikk bak tanken om at misjonærene skal ha en solid utdannelse mens forkynnerne hjemme skal ha lite eller ingen skolegang. Som Etiopiamisjonær vil jeg hevde at det ”postmoderne” norske samfunn, som består av en rekke sub-kulturer, er en minst like vanskelig arbeidsmark som misjonsarbeid i Afrika. Misjonsarbeid på norsk jord krever følgelig minst like grundige forberedelser. ”Vel”, sier noen, ”det er jo nådegaven det kommer an på, og ikke utdannelsen”. Jo visst, nådegave og kall må alltid ligge på bunnen i tjenestens byggverk. Men spilles utdannelse og andre kvalifikasjoner ut mot nådegaver, vil en jo måtte si at det er bare emissærene som har nådegave i misjonsorganisasjonene, og få eller ingen av misjonærene!

I stedet for å legge til rette for ekstra utdannelse som i mange tilfelle kan hjelpe forkynnerne til å utvikle deres naturlige evner, utrustning, og gudgitte nådegave, rammes enkelte hardt av ”anti-intellektualistiske strømninger” innen lekmannsmiljøet som idealiserer den tradisjonelle lekmanns mangel på utdannelse. Utdannelse betegnes i disse miljøer som en type ”menneskelig visdom” som står i kontrast til ”Guds visdom” omtalt i Skriften. Mye kunne vært sagt om det uholdbare ved denne forhastede sammenkoblingen, men la oss nøye oss med å si at dersom ”lekpredikanten” skal og må være en person med minst mulig utdannelse, vil en i dagens samfunn måtte rekruttere forkynnere i fra en gruppe om går helt eller delvis i utakt med resten av samfunnet, og som representerer en misforstått forståelse av ordet ”folkelighet”. Vi kan i verste fall stå i fare for å ”miste” mange gode lederemner til utdanningssamfunnet mens vi sitter igjen med ungdommer som velger forkynneryrket fordi alle andre veier synes stengt for dem!

La oss forsøke oss på en aldri så liten presisjon. Heltidstjeneste i Guds rike bør ikke utelukkende knyttes til teologisk embetseksamen eller presteordinasjon. Likevel må alle kristne med kall og utrustning på ulikt vis oppmuntres til å utvikle sine evner og nådegaver slik at de kan tjene Gud og dagens mennesker på best mulig måte. Utdannelse er på ingen måte Alfa og Omega og heller ikke det eneste kriterium som teller i forbindelse med forkynneryrket. Åndelig modenhet, livserfaring, bibelkunnskap, praktisk sans, sosiale egenskaper, og taleferdigheter, er eksempler på andre viktige kriterier. Likevel kan vi slå fast at utdannelse er en av de ting som kan bidra til utvikling av en persons nådegave. Derfor trenger flere – om ikke alle – av forkynnerne god utdannelse. Med ”god utdannelse” menes en spennende variasjon av utdanningstyper som svarer til den enkeltes personlighet og utrustning og det oppdrag som den enkelte er satt til å utføre. Lederne må ikke stå tilbake for ”menigheten”.

Parantes bemerket kan vi si at også våre framvoksende samarbeidskirker på misjonsmarken står overfor tilsvarende utfordringer. Jeg studerte dette på nært hold blant menigheter i Sør-Etiopia (16).
Stridighetene blant unge og eldre i flere stasjonsdistrikter består faktisk av noe mer enn hva noen regner for å være en debatt om karismatikk og møteformer. Kulturelle endringer i samfunnet har vært minst like viktige. Første generasjons kristne ble tidlig gitt evangelistfunksjoner. Noen av dem kunne knapt lese og skrive, og de hadde liten eller ingen formell utdannelse. Likevel fungerte mange av disse evangelistene meget godt i sin tid, rett og slett fordi de var barn av sin tid. Men tiden er i ferd med å innhente disse. Andre generasjons kristne som i dag fyller kirkebenkene har ofte tolv års skolegang, ja noen kanskje enda mer. Man kan like eller mislike det, men sannheten er at disse ungdommen ikke lenger vil høre på ”gamlefar” som snubler i bokstavene, eller som ikke kan gi veiledning på deres kunnskapsnivå. For at disse ungdommene ikke skal forme sine egne menigheter, eller gå over til andre kirkesamfunn, er vi nødt til å velge ledere med nådegave og evne til konfliktløsning, og som tilfredsstiller tidens krav til utdanning.
For å kunne forbli en lekmannsbevegelse, eller en ”folkelig bevegelse”, må lekmannsmiljøene møte de behov, krav, og utfordringer som samtiden krever. Poenget er ikke å skape en lekmannselite av utdannede ledere som glir inn i roller som dominerende surrogatbiskoper, på bekostning av det pulserende liv på grasrota, men et ønske om å fostre ydmyke og dyktigere tjenere som makter å gi veiledning til ”hverdagsmennesket” i dets nåværende fasong. Til det trenges forskjellige typer ”kunnskap”.

”Lekmann” i en ny tidsalder
Begrepet lekmann må altså tolkes i lys av samtiden. Lekmannen er ikke lenger det han var. Begrepets innhold forandres til stadighet. Likevel vil noen bibelske prinsipper for lederskap være uforanderlige. ”Det alminnelige prestedømme”, som er lekmannstankens grunnpilar, gir alle troende rett til å vitne om sin Herre og Mester. Denne rett må vernes. Ingen må frat kristne mennesker muligheten til å vitne, ei heller til å organisere et evangeliseringsframstøt sammen med andre kristne, som jo faktisk er hva de norske lutherske misjonsorganisasjoner alltid har ønsket. Heller ikke institusjonalisering og profesjonalisering innen lekmannsmiljøet bør foregå på bekostning av grasrotas visjoner og medansvar. Med dette som bakgrunn må en bl.a advare mot følgende farer: Byråkratisering eller maktkonsentrasjon (I), intellektualisme (II) og anti-intellektualisme (III). Alle disse tre står i fare for å frata enkeltmennesker vitneansvar og kristelig eierforhold, og å løfte troen bort fra konkret hverdagsliv.

(I ) Byråkratisering skaper en maktelite innen lekmannsmiljøet som foretar beslutninger over hodene på den menige mann. En avstand mellom topp og bunn i hierarkiet blir særlig et problem dersom kommunikasjonen mellom de ulike ledd svikter, og dersom ledelsen tar avgjørelser som grasrota er sterkt uenig i. Vi må skape nære fellesskap og gode kommunikasjonsstrukturer hvor lekmannen oppmuntres til å ta ansvar for tjenesten med evangeliet.
(II) Intellektualisme eller teoretisk kunnskap er farlig dersom den stiller seg over eller beveger seg bort fra Guds ord, og dersom den lever sitt eget liv avsondret fra hverdagens praktiske virkelighet. Intellektualismen kan også benyttes som en del av et ”maktspråk” som holder sannheten nede i urett. Likevel må vi si at teoretisk kunnskap er kan være nyttig dersom den i dens forskjellige former tjener livet og sann livstolkning.
(III) Idealiseringen av anti-intellektualismen kan i verste falle ende opp i svermeriet. Den kan også frata oss viktig kunnskap om ting som Gud har bedt oss om å utforske. Gud har faktisk oppfordret oss til å ”ta vår tanke til fange i lydighet mot Kristus”. For å kunne forbli en folkelig grasrotbevegelse må lekmannsbevegelsene oppgradere seg m.h.t de åndelige, verdirelaterte, emosjonelle, estetiske, og intellektuelle spørsmål som et tverrsnitt av befolkningen stiller, ikke for lekmannsbevegelsens egen skyld, men for det evangeliums skyld som Gud ønsker skal nå inn til dagens mennesker.

For å kunne bygge en bro mellom evangeliet og dagens mennesker må dagens ”lekmann” kjenne både det foranderlige samfunn og det uforanderlige Guds åpenbaringsord. Og han må selv falle inn som en naturlig og ansvarsbevisst del, som vokser fram som en t grasrotinitiativ. Det finnes mange måter å organisere en kirke på. Erfaringer fra misjonsmarken har vist oss at dette ikke nødvendigvis er et problem. Likevel må det bibelske prinsipp om det alminnelige prestedømme tillegges stor vekt og oppfordre til nytenkning der det trenges. Om tidene skifter, har ”dagens lekmann” i likhet med tidligere tiders lekmenn like stort ansvar m.h.t. evangeliets fremme i verden.

Noter
1. Lorentz Bergmann: ”Kirkehistorie. Bind I”, 9.utg. København 1978:85f
2. Flere av Max Webers verker kan nevnes: ”The Theory of Social Organization”, New York, 1964. “On Charisma and Institution Building” i: Einstadt (ed), Chicago, 1968. “The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism”, London, 1930. “The Sociology of Religion”, Boston 1963.
3. Weber bruker uttrykket “Routinization of Charisma”.
4. Hans Aage Gravaas: “Penetrating the Territory of D`amma: Emic Perspectives on the Intercultural Encounters and the Emergence of an Indigenous Church amon the D`Irasha (Gidole) of southwestern Ethiopia”. Doktoravhandling (PhD) ved Trinity International University, 1997.
5. Gravaas 1997: “A Threefold Attack on Traditional Religiosity”.
6. Ibid, 115f.
7. “Utdannelse” skrives i anførselstegn, fordi det her er snakk om en ny type utdannelse. Det tradisjonelle samfunn hadde selvsagt sine egne former for ”verdiformidling” og ”kulturell utdannelse” som ikke må undervurderes, selv om disse la liten eller ingen vekt på leseferdighet og boklærdom. Mye nyttig kunnskap ble overlevert gjennom generasjoners muntlige overleveringer. ”Det nye” kan defineres ved hjelp av framveksten av en ny gruppe ”kunnskapsformidlere”, misjonærer og nasjonale kristne, og et nytt ”kunnskapsinnhold” bygget på kristen tro, men som likevel ble formet i en bestlig teoretisk og pedagogisk støpeskje.
8. Sammenligningen med tysk og svensk misjon var til dels bakgrunn for denne kritikk.
9. Gravaas 1997: ” A Merging of Two Stories”.
10. Den evangeliske bevegelse brakte med seg mer enn nye ledelsesmønstre og krav til religiøst lederskap. Nye religiøse verdier og læresetninger ble introdusert. Kristen tro utfordret blant annet den tradisjonelle enhetskulturen. I den tradisjonelle kultur var det religiøse valg et begrenset fenomen. Religiøse ritualer var underlagt sterke konformitetskrav. Verdier som blodsbånd og klansolidaritet fikk etter hvert mindre religiøs betydning, selv om disse blusset opp igjen med jevne mellomrom. ”I Kristus” ble enkelte sosiale skillelinjer problematisert, og religiøs valgfrihet (med etterfølgende pluralisme) og ”sekularisering”( i dette tilfelle forstått som en klarere skjelning mellom de ”åndelige” og de ”verdslige” sektorer) ble noen av konsekvensene av de kristnes kamp for trosfrihet. Flere religiøse alternativer forela, som ble gjort til gjenstand for personlig avgjørelse. Til tross for nye verdier og endrede sosiale strukturer, levde enkelte verdier videre i endret form. Den tradisjonelle kulturs behov for ”kontroll over maktene” ble for eksempel ivaretatt av den kristne kirke som mente å kjenne ”en som er sterkere enn Satan”, Jesus.
11. Johnny Bakke: ”Christian Ministry: Patterns and Functions within the Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus”. Solum Forlag, 1987.
12. Kfr. Sverre Steen: “De frivillige sammenslutninger og det norske demokrati” i: Historisk tidsskrift 1948: 581-600. Andreas Aarflot: ”Tro og lydighet. Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse”, Oslo 1969. Andreas Ropeid: ”Misjon og bedehus” i: ”Norges kulturhistorie”, bind 4, 1980: 195-218.
13. ”Teologien”, som var styrt og kontrollert ovenfra, ble med ett tilgjengelig for alminnelige mennesker. Dette gjorde at kristen tro ble oppfattet som mer relevant og livsnær i folks øyne enn den hadde vært tidligere.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas