Møre-bisp i dåpsstrid i 2009

I september 2009 forårsaket Møre-biskop Ingeborg Midttømme en mediedebatt om hva som skal til for at et barn døpt på bedehuset skal bli medlem i Den norske kirke. Jeg skrev en artikkel om saken (Vårt Land, Dagen Magazinet, Sunnmørsposten og Romsdals budstikke) med tittelen, ”Rydd opp, Ingeborg”! Artikkelen ble kommentert av flere, bl.a. av biskop emeritus Per Lønning som tok biskop Midttømme i forsvar. Både min første artikkel og mitt tilsvar til Lønning (”Kirkelig brytningstid”) er gjengitt nedenfor. Debatten ble etterfulgt av flere møter mellom biskoper og organisasjonsledere både lokalt og nasjonalt.

----
Rydd opp, Ingeborg!
Jeg husker min medelev på gymnaset – Ingeborg – som både sympatisk, fornuftig og vennlig. Jeg har all grunn til å tro at hun er det fortsatt. Men jeg vil oppmuntre henne – biskop Ingeborg Midttømme – til å rydde opp i den uro hun har skapt om håndtering av ”bedehusdøpte” (DM 4/9) i Møre bispedømme. For alt jeg vet, er dette en sak som også berører andre bispedømmer.


Det er lov å ha forskjellige oppfatninger omkring praksisen med og nødvendigheten av dåp på bedehuset. Saken har mange sider. Det respekterer jeg. Jeg har også min mening. Men er det rett å nekte barn som er døpt på bedehuset medlemskap i en lokalmenighet i den norske kirke? Bør en ikke glede seg over barn som er bevitnet døpt i den treenige Guds navn? En mener vel ikke at bedehusdåpen er ugyldig og at barna må gjendøpes? Det vil i så fall være en merkverdig dåpspraksis og en høyst tvilsom teologi.

Det vil være besynderlig om fokus på ”kirkelig orden” eller embetssyn skulle veie tyngre enn noe annet i den norske kirke. Foreldre som døper sine barn på bedehuset og barnas faddere tar sitt oppfølgingssansvar på alvor, ja jeg vil tro langt mer alvorlig enn de fleste. Hva den enkelte bedehus-kristne forventer av og legger i sitt kirkemedlemsskap kan nok variere fra person til person og fra sted til sted, men slik er det vel også for dem som ellers døper sine barn i folkekirken?

Rydder ikke biskop Midttømme og hennes bispekolleger opp i dette, tror jeg de bidrar til å framskynde framveksten av et hopetall av lutherske frikirker og frimenigheter i landet vårt som igjen vil bidra til økt kirkelig fragmentering og lokale konflikter. Fra mitt ståsted vil dette være høyst beklagelig. ”Bedehusfolket”, som på ingen måte er en ensartet gruppe, men som representerer ulike tilknytningsformer til den lokale statskirkemenighet, har mange steder vært kirkens kjernetropper. Men vi befinner oss nå i en tid hvor bedehus-kristne i økende grad frustreres over kirken sin. At kirken bagatelliserer bibelens budskap om homofilt samliv ved å likestille to diametralt motstridende syn har bidratt sterk til dette. Noen ”bedehuskristne” har forlatt kirken og forblir ”kirkeløse” eller er i ferd med å vurdere andre løsninger. Andre er usikre på hva de vil med sitt kirkemedlemsskap. Er det riktig å slå hånden av disse og deres barn?

Utviklingen i relasjonen mellom kirke og bedehus avhenger av mange forhold. Alt kan ikke settes opp på én formel. Velger Møre-biskop å videreføre sin nye praksis, vil forholdet mellom bedehus og kirke bli enda mer anstrengt enn det er i dag. En signaliserer at en har ubegrenset husrom og hjerterom for de liberale mens en stikker kjepper i hjulene for de konservative. Jeg vil derfor si: Rydd opp raskt, Ingeborg!

Mens Ingeborg rydder opp, forventer jeg samtidig at de bedehusforsamlinger som praktiserer dåp har ryddige protokoller med god oversikt over døpte barn. Uorden i dette er uakseptabelt. Den lokale prest bør kunne forvente å få forelagt en ”dåpattest” fra den forsamling som har døpt barnet når barnet skal gjøres til medlem av den lokale statskirkemenighet. Men når så dette er på plass, bør verken prest eller biskop avvise store og små.

Hans Aage Gravaas, Oslo

Kirkelig brytningstid
Per Lønning (VL 14/9) kommenterer min artikkel (VL 9/9) om biskop Midttømmes håndtering av bedehusdøpte. Det forekommer meg at vi på enkelte punkter er mer enig enn uenig.


For det første: Vi er begge ulykkelige over den senere tids læremessige utvikling i den norske kirke (jfr. samlivsdebatten).
For det andre: Vi setter begge spørsmålstegn ved enkeltbiskopers ”sololøp” i enkeltspørsmål og deres populistiske vandring mellom teologiske ytterpunkter (Biskop Midttømme rammes ikke av akkurat denne kritikken).
For det tredje: Vi er nok også enige i at det er nødvendig med ryddige rammer rundt dåpshandlingen, men er kanskje uenige i hva dette betyr i teori og praksis.

Jeg har selv i en årrekke (6-7 år) advart mot dåp på bedehuset som fast praksis; ikke fordi dåpssakramentet ikke kan forvaltes av lekfolk på bedehuset, men fordi jeg har ment at en slik praksis raskt ville kunne lede til en intern frikirkedebatt innen organisasjonene som igjen kan bidra til å forkludre organisasjonenes identitet og hovedoppdrag som selvstendige indrekirkelige eller parakirkelige misjonsbevegelser. Om ikke mine advarsler i tilstrekkelig grad er blitt lyttet til, har den siste tids interne debatter i NLM og Imf om opprettelse av egne trossamfunn (= kirkesamfunn) vist at min frykt ikke var helt ubegrunnet. Det ”frikirkelige” trykket har økt. Imf har i prinsippet allerede tatt steget inn i frikirkeligheten. Om NLM følger etter vil tiden vise.

Likevel er det ikke dette det dreier seg om i denne sammenhengen. Spørsmålet er om det er rimelig at bedehusdøpte skal oppleve en trangere dør til kirkemedlemskap i den norske kirke enn dem som f.eks. er blitt døpt i andre kirkesamfunn. Det gir grunn til å spørre om en i det hele tatt betrakter bedehusdåp som gyldig dåp. Å betrakte bedehusfolk som ”postmodernistiske ta – seg - til rette- mennesker” blir drøy kost. De lever ut sitt dåpsliv i bønn og tilbedelse, ikke under det statskirkelige tak alene, men også innenfor vennesamfunnet på bedehuset.

Verken embetet eller ”den kirkelige maktstruktur” er garantister for sant kristenliv. Historien har vist at den radikale lekmannsbevegelse har skjønt dette. På prinsipielt grunnlag har den vegret seg mot å underkaste seg det kirkelige embete og å oppgi sin uavhengighet og mulighet til nådegaveutfoldelse til fordel for geistlig gunst. Å omtale lekfolket som separatister eller å betrakte dem som en trussel mot kirkelig enhet (jfr. en annen artikkel i VL 14/9) blir derimot feil fokus. Troskap mot kirkens bekjennelsesgrunnlag er den beste garanti for sann kristen enhet, ikke geistlig kontroll. Vranglærende prester og biskoper, og kirkelige miljøer, som bagatelliserer pluralistiske økumeniske organers negative innflytelse på lære og liv innenfor den universelle kirke, er en større trussel mot kirkens lære og enhet enn dem som døper sine barn på bedehuset.

Jeg gleder meg over at biskop Midttømme m.fl. nå viser tegn til vilje til å rydde opp. Jeg håper dialogen med de berørte parter blir god. Geistlig arroganse og paternalisme er nemlig ikke medisinen som kristen-Norge trenger i en krevende teologisk brytningstid hvor mange vurderer oppbrudd fra ”fedrenes kirke.”

Hans Aage Gravaas

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!