”Religiøs fjellklatring”

Da jeg var guttunge, var jeg meget fascinert av fjellklatring. Å høre om fjellklatrere som besteg store fjell og tinder var ikke annet enn imponerende! Men av og til kom meldingen: ”Fjellklatrer falt ned”! Det som var spennende, henrivende og lokkende ble snudd til den uhyggeligste katastrofe.



Religiøs klatring
Mennesket har til alle tider bedrevet en slags form for ”religiøs klatring”. Fornuft, tanke, følelser og krefter er blitt satt i sving for å nå opp til det høyeste mål eller ideal i tilværelsen
–enten dette ideal heter Gud eller noe annet.

Vår vestlige kultur har i de siste tiårene fått erkjenne litt av hva denne ”religiøse fjellklatring” går ut på. En nyreligiøs bølge har skyllet inn over våre strender. Gamle religioner og –ismer har fått ny popularitet eller anerkjennelse. Av og til framstår disse som erklærte ”datterreligioner”, eller de rette utgavene av de store verdensreligionene (islam, buddhisme, hinduisme eller kristendom). Andre ganger f.eks. kanskje som ”ikke-religiøse avslapningsteknikker el.l. Disse er ofte i virkeligheten bærere av et bestemt religiøst tankegods (f.eks. Yoga og Transcendental meditasjon). Noen ganger serveres det religiøse budskap som en religiøs lapskaus med kjøttbiter fra flere religioner, men også ispedd enkelte ”moderne” elementer (f.eks. New Age).

”Fascinerende! Henrivende!” sier mange mennesker når de møter nye religioner og tankebygninger. Noen av dem gir seg i vei med å prøve dette nye. Men av og til møter vi meldingen: ”Religiøse fjellklatrere falt ned”! De religiøse kraftanstrengelsene ble for belastende, og mange enkeltmennesker falt ”døde til jorden”. Mange tragiske historier kunne vært fortalt om skadeskutte, sårede og knekte mennesker. De har fått erfare på kropp, sjel og sunn hva det vil si å være ofre for nyreligiøsiteten.

Slik fortsetter menneskets historie, og slik vil det fortsette: En endeløs søken eller klatring imot et forhåpentligvis mer meningsfullt liv!

Hvem gjør hva?
Dette leder oss ganske naturlig til en av de viktigste forskjeller mellom kristendommen og de andre store verdensreligionene. I de forskjellige religioner spør man hva menneskene må gjøre for å oppnå det høyeste ideal eller mål i tilværelsen, eller for å oppnå gunst hos Gud. I kristendommen snus dette mønsteret på hode. Her spør man etter Guds gjerninger og hva Gud må få lov til å gjøre med oss! Kristendom er å la Guds velgjerninger få lov til å møte våre misgjerninger (Salme 136).

Bibelen er ingen oppskriftsbok som viser menneskene hvordan de kan frelse seg selv (sml. Koranen og Hindskrifter), men viser hvordan Gud planla og utførte sin frelsesplan til beste for den fortapte menneskeslekt. Bibelen viser oss en aktiv og handlende Gud som har et bankende hjerte for menneskers frelse. Kristendom er ikke å gi noe til Gud, men derimot å rette to tomme tiggerhender framfor Gud, som ønsker å gi oss det gjeveste han kan gi – sin frelse!

Våre gjerninger?
Er kristendommen da en uansvarlig religion som gir inntrykk av at menneskene kan ”la humla suse” og ikke skal bry seg om hvordan man tenker og handler? Dette er en uholdbar tankegang. Gud stiller oss uten tvil til regnskap for våre handlinger og prioriteringer. Likevel er det helt klart at vi aldri, selv ikke i våre beste stunder, kan makte å etterleve de fullkomne krav Gud stiller til oss. Prøv deg selv på Guds Ti bud så får du se at dette er riktig!

Dette faktum gir likevel ingen grunn til passiv resignasjon. For ”lar vi huma suse”, gjør vi to katastrofale feil: Vi tar ikke Den Hellige Gud alvorlig, og vi begår urett overfor vår neste.
La oss si litt om det siste først:
Vår neste trenger uten tvil våre gode gjerninger. Gud har bedt oss om å være forvaltere av hans skaperverk, og over våre egne talenter, evner og ressurser. Midt i vår ufullkommenhet og våre ufullkomne handlinger kan vi være ”Guds håndtlangere” i denne verden. Alle mennesker, uansett livssynsmessig ståsted, kan i en viss grad være håndlangere for Gud på det jordiske område ( Se f.eks. Matt 7,11: ”Når selv dere som er onde vet å gi barna deres gode gaver”…). Gjerningene er altså vesentlige nok, fordi vår neste trenger dem. Likevel er gjerningene totalt umulige som frelsesvei. Frelsen kan bare tilegnes ved å ta i mot i tro de gjerninger som Gud har gjort gjennom sin sønn Jesus Kristus.

En slik ”lettvint” løsning ville synes nokså absurd for en hindu eller buddhist, som selv må gå gjennom en møysommelig vei for å oppnå det de kaller ”frelse”. For muslimen ville også en slik tankegang være vanskelig, for frelsen er suverent forutbestemt av Allah og hans vilje. En muslim vil måtte underkaste seg Allah fullt og helt og overlate alt til han. Kanskje vil han frelse, eller kanskje vil han ikke? Man kan i høyden håpe på hans barmhjertighet.

Overfor denne gjerningssentrerte religiøsitet er kristendommens budskap befriende: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og det er ikke av dere selv, det er en gave fra Gud, ikke på grunn av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg”…(Ef 2,8-9).

Hvem er Gud?
Selve synet på hvem Gud er er også svært forskjellig verdensreligionene i mellom:
I hinduismen forstås Gud ofte som en upersonlig kraft. Gud kan finnes i trær, steiner, dyr og i menneskene. Igjennom Yoga og meditasjon kan menneskene komme fram til ”sitt sanne jeg”, som i virkeligheten er guddommelig. Denne tankegang kan drives så langt at menneskene kan stå fram og si: ”Jeg er Gud”!

En slik tankegang virker lokkende på mange mennesker i dag. Det gjelder å grave inn i sjelslivet og finne de frigjørende krefter i seg selv! Man kan trekke mange farlige konsekvenser av en slik tankegang.

I buddhismen finner man liten eller ingen forståelse for Gudsbegrepet i det hele tatt. I kristendommen og islam finner vi derimot en sterk understrekelse av at Gud er en person som ikke kan sidestilles eller sammenblandes med menneskene. Han står over alt det skapte og må ikke forveksles med noen skapning.

Hvordan er Gud?
Selv om kristendommen og islam begge fastholder en skapergud bak vår tilværelse, stopper likheten når man skal begi seg ut på å beskrive hvem denne Gud er.

Muslimene legger vekt på Guds (Allahs) allmakt. Allahs suverenitet er så betont at man til slutt ikke kan si hvem han er. Han er lunefull, uberegnelig og ukontrollerbar. Dette medfører en tankegang som gir Gud skylden for alt det god og onde i verden. Det Allah vil, det skjer.

Vår kristne Gud er helt annerledes. For det første vet vi hvordan Gud er. Sitt vesen har han gitt til kjenne gjennom de gammel-testamentlige profeter, og sist, men ikke minst gjennom sin sønn Jesus Kristus. ”Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Sønn, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er” (Joh 1,18).

Det bilde som Bibelen gir oss av Gud er sakssvarende. Det kan vi stole på. Selvsagt kan vi aldri kontrollere Gud. Han er oss hundre prosent overlegen. Likevel har han bundet seg selv til sine løfter i Bibelen. Han vil aldri lure oss. Det Han har sagt, det holder Han.

For det andre: Gud er en god Gud. Han kan ikke lastes for det onde i verden eller det onde som har bodd i menneskenes hjerter siden syndefallet. Han gav oss en fri vilje. Vi er ikke fjernstyrte roboter. Vi er skapt i hans bilde, en skapning som Gud verdsetter høyest av alt, som Han kan kommunisere med. Gud gav oss i virkelighetene nøklene til verdensproblemene, men menneskene har helt siden Adams tid latt være å bruke dem. Synden er ingen dårlig vane, som vi kan la være å gjøre. Nei, det er snakk om noe langt mer alvorlig. Synden er en ond makt som arbeider med oss. Denne står i ledetog med en person, djevelen, som herjer med oss, og som står den gode Guds vilje i mot. Gud tar dette alvorlig og sendte sin Sønn for å gjenopprette et helt ødelagt forhold til Gud.

Det er ingen motsetning mellom Bibelens tale om Guds vrede og dens tale om Guds kjærlighet. Guds vrede er aldri uventet. Guds vrede er den hellige Guds reaksjon overfor synden. Gud er aldri vred uten grunn!
La oss derfor ikke gjøre samme tabbe som mange nyreligiøse sekter gjør når de begir seg ut på en oppdagelsesreise inn i menneskenes indre sjelsliv for å finne evige livsverdier. Ikke et eneste menneske har funnet noe fullstendig godt der. La oss heller vende blikket bort fra oss selv, utenfor oss selv! Der finner vi en som kan gi evige verdier, ja evig liv! Du finner en som verdsatte deg så høyt at han ofret alt for deg!

Tro og historie
I mange østlige religioner tenker man ikke tid på samme måte som vi er vant til. Tilværelsen er forstått som en uendelig sirkel uten begynnelse og slutt. Et slikt tenkesett lager ingen stressplager, men derimot en uansvarlig ro: ”Ta det rolig! En gang vil du nå fram til det du søker etter”!
I kristendommen og islam er alt annerledes. Historien har sin begynnelse, og den har sin slutt. Gud er historiens herre som satte urverket i gang, og han vet når sluttstrek skal settes! For muslimen er denne tiden en usikker tid. Han vet ikke hva den lunefulle Allah vil med hans liv.
For den kristne er historien en håpets tid. Kjærlighetens Gud gir oss en nådetid til å vende om: ”Han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse” (2 Pet 3,9). Måtte vi alle se på sekundviseren som et tegn på at Guds kall fortsatt er dere! Må det bare ikke bli for sent! Når Gud har satt bom, da er det slutt!

Sannhet og løgn
”Enhver er salig i sin tro”, sies det så oppløftende i et kjent utsagn. Dessverre stemmer ikke dette med virkeligheten! I følge Bibelen kan vi bli frelst alene ved troen på Jesus (Apgj 4,12). ”Han er veien, sannheten og livet” (Joh 14,2). Tar vi konsekvensen av vår kristne tro er vi ikke redde for å betrakte andre religioner som usanne. ”Ingen kommer til Faderen uten ved meg”, sier jo Jesus selv!

Tar vi konsekvensen av vår kristne tro driver vi derfor også misjon. Vi vil gjerne være den kjærlige Guds utsendinger, og fortelle folkeslagene at det fortsatt er nådetid. Og vi må fortelle dem at ”religiøs fjellklatring” er livsfarlig. Det vet vi, fordi Gud selv har fortalt oss i Bibelen hvor den eneste hjelp kommer fra.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!