”Self –Theologization” som missiologisk mål og prinsipp

I Innsyn nr 25 i 2000 skrev jeg en artikkel som fortsatt har aktualitet. Den gjengis her:

---
Et tilbakeblikk på epoker i misjonshistorien viser ulike missiologiske prinsipper, arbeidsmetoder og teologiske særpreg. Målsettningen for kristen misjon har ikke alltid vært så innlysende som en gjerne vil tro (jfr. f.eks. Anderson, Coote, Horner & Philips 1994, Bosch 1991, Verkuyhl 1978 og Scherer 1987).

”Conversio Gentium”- Hedningenes frelse
Pietismens hovedfokus kan karakteriseres ved begrepet Conversio Gentium, hedningenes frelse eller omvendelse. Den indre dynamikk i kristendommens budskap var vektlagt. Troen måtte deles med andre! Utsendinger reiste til andre land for å forkynne evangeliet. Kristendommens sympatisører var ikke budbærere for en regional eller geografisk begrenset stammereligion, men for et budskap med universell relevans og interesse. Dette tok flere representanter for pietistisk misjon på alvor. Pietismen hadde et klart fokus på ”sjelene”, d.v.s. enkeltmenneskers frelsestilegnelse og åndelige livsløp. Frelse og åndelig liv var konsekvensen av et møte med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Pietismen representerte derfor positive anliggender. Likevel fantes enkelte svakheter. Svakheten lå bl.a. i nedtoningen av den diakonale dimensjons egenverdi. Videre hadde man i enkelte tilfelle begrenset forståelse for sosiale, kulturelle og kirkelige strukturers betydning for oppbyggingen av misjonsarbeidet. Den nasjonale kirke framsto ofte som en ”collection of saved souls”, en samling enkeltpersoner som delte samme tro men som ble innlemmet i et tilsynelatende tilfeldig og løselig organisert fellesskap. Den kristne kirkes vesen som levende organisme og åndelig fellesskap ble lett borte. Enkeltindividets personlige tro og Gudsliv ble vektlagt på bekostning av kristne menneskers behov for å leve ut sitt kristne liv som gruppe. Misjonærene gav liten hjelp til lokale kristne med hensyn til utvikling av kirkens organisatoriske form og definisjon av kristne rollemønstre i møte med andre ”organisasjoner” og sammenslutninger i lokalsamfunnet. De kristne ble dårlig forberedt på å møte det lokale samfunns ”decision makers” og deres disipler. De kristnes påvirkningskraft overfor omverdenen ble dermed begrenset. Og de kristne ble dermed lett ensomme og fremmedgjorte ”ulver” i sin egen kulturelle kontekst.

Plantation Ecclesia” – Kirkeplanting
Engelskmannen Henry Venn (1796-1873) og amerikaneren Rufus Anderson (1796-1890) (Shenk 1983, Williams 1990) var blant dem som oppdaget svakhetene ved pietismens manglende syn for det strukturelle aspekt ved ekklesiologien (kirkeforståelsen) og ved misjonsarbeidets oppbygning. I tillegg til dette ble de to misjonslederne på sine feltreiser klar over et annet problem. Vestlige misjonærer hadde en sterk tendens til overformynderi (paternalisme) i sitt forhold til de framvoksende kirker. Misjonæren holdt et fast grep om ”makten”, enten det var snakk om økonomi, lederskap, eller evangelisering. Det var lite som tydet på at de planla en nedtrapping av deres kirkelige lederskap eller dominans. På mange felter opplevde man også stagnasjon i arbeidet, og drivet til å gå til nye områder ble borte. Venn og Anderson ble foregangsmenn for de forskjellige utgaver av den såkalte ”Tre-Selv-Formelen” som etter hvert skulle se dagens lys.

Henry Venn
Rufus Anderson

Målsetningen for misjonens virksomhet iflg. Venn og Anderson var framveksten av selvstyrte ”(Self-Governing”), selvunderholdte (”Self-Supporting”) og selvutbredende (”Self-Propagating”) kirker. Når sant skal sies praktiserte Venn og Anderson modellen på ulikt vis. Mens Venn var anglikaner som så for seg en stor kirke med bispedømmer og biskop på topp, var Anderson konregasjonalist med syn for lokalmenighetens selvstendighet. Tre-selvmodellens sammensatte historie viser også de forskjellige, ja til tider motstridende måter som denne modellen ble praktisert på (Kasdrof 1978). Modellen har i ettertid møtt både støtte, korrektiv og motstand. Enkelte har for eksempel kritisert det teologiske fundamentet som denne modellen bygger på (Beyerhaus 1964).

Tre-Selv formelens begrensninger
Til tross for sitt positive bidrag til ettertidens misjonstenkning og refleksjon, inneholder Tre-Selvformelen klare begrensninger. La oss nevne noen av dem:

• En definert tidsramme for overføring av ”makt” fra misjon til kirke ble aldri antydet. Ingenting var sagt om kirken skulle bli selvstendig i løpet av to måneder, to år, eller to hundre år. Historien viser at modellen ble benyttet av både langtidsrettede og tålmodige strateger, rastløse karismatikere, og også av dem som ikke så noen grunn til snarlig å bli kvitt sin paternalisme.

Framgangsmåten med å skape en kirke med tre-selv-formelens kjennetegn var heller ikke klart antydet, selv om Venn og Anderson personlig hadde tanker om dette. Forskjellige måter ble brukt for å nå dette målet. Og mange spørsmål må derfor stilles: Er alle metoder akseptable? Helliger målet midlene? Er kirkelig selvstendighet for eksempel viktigere enn graden og kvaliteten på evangelisering? Må forbindelsen til utlandet kuttes for at en lokal kirke skal betegnes som moden?

Det strukturelle forhold mellom ”the mother church”/”the missions” og den framvoksende stedegne kirke var heller ikke avklart. Så en for seg en fullstendig selvstendig kirke uten noen forbindelse med sitt kirkelige opphav eller skulle de unge kirker betraktes som nye grener på det europeisk/amerikanske tre?

De økumeniske, konfesjonelle, og kirkelige forhold mellom misjon og nasjonal kirke var m.a.o ikke alltid avklart. Skulle de nasjonale kirker bli strukturelle og konfesjonelle kopier av den europeiske eller amerikanske original? Hvilke internasjonale kontakter skulle den lokale kirke ha og hvilket forhold skulle en ha til disse?

• Tre-selvformelen reflekterte på mange måter vestlige skrivebordsteoretikeres verdensbilde. Moderne utlendingers forkjærlighet til begrepene uavhengighet og selvstendighet ble gjort universelt gyldig. At andre kulturer la større vekt på fellesskap og relasjoner som positive verdier tenkte de lite eller ingenting på. I stedet for å rette på misjonærers paternalistiske holdninger, som på mange måter var hovedproblemet, planla Tre-Selv-Formelens opphavsmenn sin avskjed med kristne brødre og søstre. Nå måtte de stå på egne bein! I overgangsfasen skulle riktignok ”The Missionary Fathers” veilede og fortelle de unge kirker hva som var godt for dem.

• Tre-Selv-formelens forhold til den parallelle politiske dekolonialisering av tredje verdens land trenger videre drøfting. Er politisk og religiøs selvstendighet nødvendigvis knyttet til hverandre? Var de politiske undertonene viktigere enn hensynet til kirkens ve og vel?

• Modellens betydning i en multikulturell sammenheng er ikke blitt fullstendig vurdert. Til tross for oppnådd frihet fra internasjonal dominans kan minoritetsgrupper i en nasjonal kirke bli undertrykt av majoritetsgrupper i de samme kirker. Tre-Selv-ideen ble derfor noe misforstått. Denne faren er så absolutt tilstede hos NLM`s samarbeidskirker i Øst-Afrika.

Det "emiske" perpektiv, det vil si de lokale kristnes syn på kirken og dens internasjonale samarbeidsforhold ble heller ikke tilstrekkelig vurdert (jf. pkt. 5). Det vestlige ønske og betoning av ”selvstendighet” ble derfor lett pådyttet de nasjonale kirker uten at de selv fikk uttale seg om saken.

”Self –Theologization” – Selvteologisering
Enkelte missiologer har foreslått både korreksjoner og tillegg til Tre-Selv-Formelen. Paul G. Hiebert er en av dem. Han påpeker nødvendigheten av et ”additional self”, som han kaller ”Self-Theologization” (Hiebert 1985). Igjennom dette løfter Hiebert fram den kontekstuelle dimensjon i misjonsarbeidet.


Paul Hiebert

I sine skrifter snakker Hiebert bla. om behovet for ”Critical contextualization”. strong>Kritisk kontekstualisering tar den lokale kultur (fenomenologi) på alvor slik den forekommer, men skiller seg samtidig fra den liberale fløy ved å la det bibelske selvvitnesbyrd få autoritativ rolle (ontologi) i møte med de kulturelle fenomener. Missiologiens roller blir å bringe fenomenlogien og ontologien i det rette forhold til hverandre. Dette innebærer at en først tar seg tid til å eksegere både tekst og kontekst. En kontekstuell teologi uten bibelsk kontakt, belysning, og korrektiv forblir relativistisk folkereligiøsitet. Samtidig reduseres en bibelsk teologi uten berøring med kulturens mangfold til livsfjerne abstraksjoner eller til en teologi som ikke får virke med tyngde og kraft i folks konkrete hverdagsliv. Hiebert bruker også begrepet ”incarnational ministries” for å beskrive et misjonsarbeid som er i stand til å skape den rette forening mellom bibelsk tekst og kulturell kontekst. Denne tjeneste bruker Jesu inkarnasjon som eksempel. Jesus identifiserte seg med denne verden ved ”å bli kjød” (Joh 1:14) og sant menneske, men uten at hans guddommelige rolle og vesen fra evighet opphørte. På samme måte må vi som er hans barn og etterfølgere komme mennesker og den kulturelle kontekst nær uten å gi avkall på vår kristne identitet og tilhørighet. Vi må som Paulus identifisere oss med både ”jøde og greker” (1 Kor 9:19-20). Dette får konsekvenser for vårt strategiarbeid, misjonærutdanning, evangeliseringsframstøt, undervisningsopplegg, kirkedannelse, osv.

En nasjonal kirke kan i flg. Hiebert være selvstendig og stedegen i form av økonomi, lederskap, og evangelisering, men kan samtidig være bundet til en skriftforståelse som står nærmere en fremmed kultur enn den lokale kontekst. Venn og Andersons fokus på ”struktur” arresteres for manglende syn for ”kultur”.

Hiebert ber oss om å ta den kontekstuelle dimensjon på alvor i misjonsarbeidet og som hjelper lokale ledere til på sikt å sta fram som ledere for en ”selvteologiserende kirke”. For å kunne forstå Hieberts intensjon må en først forstå hans forståelse av begrepet ”teologi”. Han sjelner nemlig mellom ”Teologi” (stor T) og ”teologi/Evt.teologier” (liten t). Førstnevnte refererer til den uforanderlig og autoritative bibelske åpenbaring som all teologisk arbeid må prøves på. Sistnevnte derimot viser til de konkrete kontekstuelle tilretteleggelser av dette budskap i gitte kulturelle sammenhenger. Det er slike kirker han vil ha, som kjenner sin kultur, men som også er i stand til å brette ut det bibelske mangfold og åpenbaringsbudskap i møte med denne. Dette er en kontinuerlig prosess. ”Self-theologizing churches” er kirker som vedblir å arbeide med det bibelske budskap i møte med kulturen.

”Det fjerde selv” – mer enn et tillegg!
Hieberts fokus på den kontekstuelle dimensjon er et nyttig korrektiv til ”Tre-selv-formelen. Personlig har jeg likevel både i samtaler med Hiebert selv og skriftlig (Gravaas 1997) påpekt at ”Self-Theologization” bør oppfattes som ”mer enn” et tillegg (”et fjerde selv”), noe som han selv er enig i. Teologisk arbeid innen en gitt kultur ville også få betydning for hvordan mennesker ser på seg selv og på sine relasjoner til ”andre”, det være seg andre kristne, ikkekristne, kristne tilhørende en annen folkegruppe, eller kristne globalt (som egentlig Tre-selv-formelen) var tenkt til. Dette vil forme selve bæregrunnlaget for den lokale kirkes identitet, verdensanskuelse, handlingsapparat og livshorisont. En kontekstuell teologi vil derfor ikke bare fungere som et tillegg, men også som et korrektiv til de andre ”tre selv”. En selv-teologiserende kirke vil nødvendigvis diskutere hva som er de beste former for samarbeid, internasjonale samarbeidsmønstre, og også kirkens forhold til ledelse, økonomi, og evangelisering. Kanskje vil denne kirke vise oss mye som ikke fanges opp av moderne ledelsesguruer, ledelsesfilosofier, og kurskonsepter?

Sluttreplikk
Tanken om den selvteologiserende kirke byr på mange utfordringer i vår sammenheng. La meg kort liste opp noen av dem:

• Forståelsen av den kontekstuelle dimensjon må generelt stå sterkt i misjonærutdannelsen.
• Misjonsstrategier må ta kontekstuelle hensyn enten det er snakk om evangelisering, undervisning, diakoni, bistandsarbeid, bibeloversettelse, administrasjon, osv.
• Misjonæren må gi den lokale kirke hjelp til å utvikle en sann kristen identitet som har slått røtter innen rammen av egen kultur. Misjonæren må på ulikt vis være en pådriver for dette enten det er snakk om arbeid i blant folk som ikke har etablert sin egen kirke eller i blant kirker av ny eller eldre dato.
• Dette forutsetter ikke bare god kulturkunnskap, men også solid bibelkunnskap. Den beste eksportvare i vår sammenheng bør være mennesker som kjenner sin bibel og som både kan gi andre opplæring i den og tilskyndelse til å lese den på egen hånd. Her snakker vi ikke bare om ”ledere”, men om lekfolk generelt.
• Selv-teologiserende kirker ber oss om å ”lytte”. De må ikke lenger betraktes som ”undersåtter”. Vi må forholde oss til dem som ”kristne brødre og søstre” enten de kan betraktes som modne eller umodne. I møte med disse kan nye samarbeidsforhold opprettes og utvikles. ”Partnership-tanken” i nyere misjonslitteratur er ikke bare en konsekvens av utvikling av gamle modeller, men også av at kirker og andre organisasjoner i andre deler av verden ber om samarbeid med oss. Økende grad av internasjonalisering vil utfordre til globalt samarbeid over landegrenser med evangeliet. I USA møtte jeg en koreaner som var sendt som misjonær av en amerikansk misjonsorganisasjon til Nigeria! Men midt opp i dette trenger vi selvteologiserende kirker som lar Ordet bli kjød i den lokale kontekst!

Litteratur

Anderson, G.H., Cote R.T., Horner N.A. & Philips J.M. (Ed.).1994: Mission legacies: biographical studies of leaders of the modern missionary movement. Maryknoll, N.Y.: Orbis Books.

Beyerhaus, Peter. 1964: The Three Selves Formula: Is it built on biblical foundations? International Review of Mission 53:393-407.

Bosch, David. 1991. Transforming mission: Paradigm shifts in theology of mission. Maryknoll, N.Y.; Orbis Books.

Gravaas, Hans Aage. 1997. Penetrating the Territory of D`amma: Emic perspectives on the intercultural encounters and the emergence of an indigenous church among the D`Irashe (Gidole) of southwestern Ethiopia. Ph.D.diss.; Trinity International University.

Hiebert, Paul G. 1985. Anthropological insights for missionaries. Grand Rapids, Mich.: Baker Book House Company.

_____. 1994. Anthropological reflections on missiological issues. Grand Rapids, Mich.; Baker Book House Company.

Hiebert, Paul G. & Meneses, Hiebert Eloise. 1995. Incarnational ministry: Planting churches in band, tribal, peasant and urban societies. Grand Rapids, Mich.: Baker Book House Company.

Kasdorf, Hans. 1979. Indigenous church principles: A survey of origin and development. Kraft, Charles H. & Wisley, Tom N. 1979. Readings in Dynamic Indigeneity. Pasadena, Calif.: William Carey Library.

Scherer, James A.1987. Gospel, church, and kingdom: Comparative studies in world mission theology, Minn.: Augsburg Publishing House.

Shenk, Wilbert. 1983. Missionary Statesman. Maryknoll, N.Y.: Orbis Books.

Verkuyl, J. 1978. Contemporary missiology: An introduction. Grand Rapids. Mich.: Eerdmans Publishing Company.

Williams, C. Peter. 1997. The ideal of the self-governing church: A study in Victorian missionary strategy. New York, N.Y.: E.J.Brill.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!