Sendt for å frelse alle folkeslag

28 Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: 29 «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» 30 Da dro de ut av byen og kom til ham. (Joh 4,28-30)


Jesus opererte innenfor en svært begrenset geografisk ramme. Likevel sprengte hans budskap sosiale og kulturelle grenser. Hans samtale med den samaritanske kvinnen (Joh 4, 5-26) gir nok en bekreftelse på at kristen tro er mer enn et jødisk klenodium. ”Ordet ble kjød” for også å ta bolig blant samaritanerne. Bibelhistorien skildrer et folk som, av forskjellige grunner, ble foraktet, og stemplet som urene.

Vi gjør vel i å merke oss dette. Samtalen med samaritanerkvinnen understreker Bibelens radikale misjonsbudskap. Et varsko ropes ut til den som måtte ha problemer med etnisk annerledeshet, eller som gjør troen til en privatsak eller et kulturelt særeie. Gud som skapte alle, åpnet en frelsesvei for alle igjennom Jesus Kristus. Sann kristen tro og tverrkulturell misjon henger nøye sammen.

Disiplene undret seg over at Jesus samtalte med en kvinne. Den som måtte hevde at kristentroen er kvinnefiendtlig, får problemer. Sannheten er at Jesus langt overgikk samtidens evne til å inkludere kvinnene, både sosialt og religiøst. Samaritanerkvinnen møtte en forunderlig person. Han kunne fortelle henne hvem hun var! Og hans beskrivelse stemte godt! Han gjennomskuet hennes innerste tanker, og kjente hennes forhistorie.

Kvinnen undret seg. Dagens vannrasjon fikk vente. Hun lot krukka stå, og gikk for å fortelle andre hva hun hadde opplevd. Spørsmålene var mange: Den reisende som hadde kommet til brønnen, skulle vel ikke være ”den salvede” – Messias?

Kvinnen grubler og tenker. Hun innlemmer også andre i sin tankeverden. I mellomtiden benytter Jesus tiden til disippelundervisning omkring sentrale tema. Betydningen og konsekvensene av Jesu liv og gjerning skulle forklares. Disiplene, som tidligere var blitt sendt til byen for å kjøpe mat (Joh 4,8), får høre om ”en annen type mat”. For Jesus var det noe som var viktigere enn å slukke sult og tørst. ”Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk” (v 34).

Jesu bevissthet var sterkt knyttet til hovedoppdraget, å bringe frelse til menneskeslekten. Dette oppdraget kunne ikke disiplene ta hånd om. Den saken var det hans lodd å utføre. Likevel gir han dem roller å spille i den nært forestående innhøstningstid. Jesus var sendt av Faderen, men også disiplene var sendt –av Sønnen.

Men disiplenes utsendelse var ikke tuftet på egen kraft og autoritet. ”Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med” (v.38). Før innhøstningen kunne begynne, måtte hvetekornet falle i jorden og dø. Her lå fundamentet for både sendelsen og innhøstningen av de evige frukter.

Den forundrede kvinnen vitnet for andre. En nysgjerrighet ble skapt som drev mange samaritanere til Jesus. I Hans nærhet skapes troen. La oss huske dette.

Mennesker kan vise veien til Jesus, men kan aldri frelse andre. Kun et ekte møte med Jesus selv skaper tro og frelsesvisshet. De sa til kvinnen: ”Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser” (v.42)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas