Skapt og frelst for å tjene

7 Dersom en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til tjeneren når han kommer hjem fra markene: 'Kom nå og sett deg til bords?' 8 Nei, han vil si: 'Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.' 9 Takker han vel tjeneren for at han gjorde det han var pålagt? 10 På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: 'Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi skulle.'» (Luk 17,7-10)



Jesus brukte mye tid på disippelopplæring. Det var på ingen måte noen enkel oppgave. Hans tolv følgesvenner var stort sett en lærevillig flokk, men ikke alltid lærenem. Repetisjoner, tukt og trøst hørte derfor med til opplæringsprosessen. Mesteren hadde selv valgt ut denne flokken, som skulle gi ham både gleder og skuffelser. Kriteriene for utvelgelsen vet vi lite om, men disiplene var høyst sannsynlig vanlige folk, som neppe nøt stor prestisje i sitt hjemmemiljø.

I denne teksten taler Jesus om tjenestens vilkår. Budskapet var talt til disiplene, men har også klar adresse til den som i vår tid bekjenner troen på Jesus. For også vi er Jesu tjenere og etterfølgere.

For å skjønne tekstens anliggende bør vi dvele ved tjenestens status, arbeidsoppgaver, og rettigheter. En tjener var, uansett tjenerskap, sin Herres undersått og eiendom. Han hadde riktignok sin egen identitet og ære, men var likevel overlatt til sin eiers forgodtbefinnende. Tjenerens evner og iboende potensiale ble hans herre til del. En god tjener vare en lydig tjener, som fulgte mesterens påbud, krav og anvisninger.

Noen av oss vil kanskje protestere høylytt når dette bildet også brukes for å beskrive den kristnes forhold til Jesus. ”Hvem vil gå med på noe slikt? Hvem vil frivillig gi slipp på sin egen frihet for å bli en annens tjener”? Slik vil mange helt sikkert spørre.

Vår samtids nytelsessyke og egenkjærlighet står i sterk kontrast til Skriftens idealer. For i bibelsk forstand kan ikke en tjener gjøre annet enn det han blir satt til, og takk og berømmelse kan han heller ikke forvente. Han er simpelthen satt til å tjene. Og tjeneren må aldri forsøke å innta mesterens posisjon. Hans ære består i å være et trofast redskap.

Budskapet blir radikalt når forbindelseslinjer trekkes til en kristens tjeneste i hverdagen. ”Tjeneste” er ikke forbeholdt misjonæren, emissæren, presten eller ”den profesjonelle tjener”. Alle Guds barn er satt til å tjene Ham i hjem, samfunn og menighet, igjennom ord og gjerning. Alt hva tjeneren eier og har, ja evner, nådegaver, tid og krefter, tilhører Herren. ”Frihet”, i absolutt forstand, er en ubibelsk tanke. Ingen av oss er fri til å gjøre hva vi selv vil. Vi er relasjonsvesener, som må leve i et godt forhold til Gud og mennesker, og som mest av alt må innordne oss Guds plan og vilje.

En Kristi tjener er likevel ikke å betrakte som et upersonlig objekt eller en ubetydelig gjenstand. Vi er dyrebare i hans øyne, ja så dyrebare at ”Jesu dyrebare blod” 1 Pet 1,18) måtte ofres for vår skyld. ”Løsepengen” Jesus har gjort oss til ”Guds eiendom” (1 Pet 2,9). Det er i dette lys at denne teksten kommer til sin rett. Den rommer kolossale utfordringer. Frelse innebærer total overgivelse. Oss selv, og alt vi eier og har, tilhører Mesteren. Teksten munner ut i et crescendo: ”Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ”Vi er uverdige tjenere, og har gjort det vi er skyldige å gjøre”. Skapt for å tjene. Frelst for å tjene.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas