Våre planer og Guds ledelse

I 2007 ble følgende artikkel publisert i tidsskriftet "Innsyn".
---

- Jeg planlegger ingenting, men overlater alt til Guds ledelse!
Trosmenighetspastoren hørtes ufattelig from ut. Sidekameraten på kirkevekstseminaret, som tilhørte en annen kirkelig tradisjon, var ikke like overbevist. Han hadde nemlig kastet et ufrivillig blikk over pastorens skulder og sett at det var mange notater i hans oppslåtte avtalebok. Ja, den var rimelig tettpakket. Det kunne vært fristende å spørre: Var alt dette virkelig skrevet med Guds blekk og håndskrift? Var ikke noe av dette også basert på spontane innskytelser eller menneskelig planlegging?

Denne hendelsen reiser mange spørsmål. Vi møter en hverdagslig problemstilling også for oss som arbeider i andre kristne sammenhenger; i institusjon, organisasjon eller menighet. Etter min mening kommuniserer den omtalte trosmenighetspastoren en vrangforestilling hva forholdet Guds ledelse og egen planlegging angår. Jeg tror verken han eller andre opererer som ovenfrastyrte roboter. Samtidig gir han oss en nyttig oppvekker. For hvor mange kristne i dagens samfunn befinner seg ikke i motsatt grøft? De tar kanskje ikke Gud med på råd i det hele tatt når utdannelse, ektefelle, bosted og yrke skal velges eller når virksomhetsstrategier legges. En kan saktens tenke feil om Guds veiledning, men er det bedre å avskrive Gud helt i hverdagslige spørsmål? Karismatisk svermeri og sammensausing av ulike forhold er alvorlig, men det er også indrekirkelige former for sekularisering. ”Sekularisering” definerer jeg i denne sammenhengen som ”Split- Level Christianity(1) ”. d.v.s. etablerte avgrensede segmenter eller livssoner hvor Gud eller kristen tenkning ikke slipper til eller har reell innflytelse(2). Gud blir en ufarlig ”pie in the sky” som forholder seg rolig og apatisk til vår egendefinerte og subjektsstyrte virkelighetsoppfating

Refleksjoner omkring forholdet mellom planlegging og Guds ledelse er nyttig. Her kommer noen spredte strøtanker.

Enkeltmenneskets behov for Guds ledelse
Misjonslederen Johannes Brandtzæg (3) holdt i 1913 et tankevekkende foredrag med tittelen ”I Guds skole (4)”. Brandtzæg tok utgangspunkt i den kjensgjerning at alle kristne er Jesu disipler og at de hele livet er å betrakte som ”læresveiner” i Guds skole. Guds daglige ledelse og den livslange undervisning i Mesterens skole er nødvendig, mente Brandtzæg, og reflekterte bl.a. med henvisning til eget liv:

"Det er grufuldt at tænke paa, hvor meget ynkelighet vi prædikanter drar med os op paa talerstolen. Det er grufuldt at tænke paa, hvor meget smaatteri og elendig smaapirkeri vi allesammen slæper omkring med os i vor daglige færd! Ikke mindst paa den plads, som for somme av os er den vanskeligste plads i verden, vor egen stue(5)”

Men selv den, som i likhet med Brandtzæg ønsker å lytte til Guds råd, trenger å tenke over hvor og hvordan disse rådene kan innhentes. Vi kan lett stå i fare for å snakke litt for lettvint om hva ”Herren ledet oss til” og om ”alt det Gud har gjort gjennom oss”(6). Vi kan også stå i fare for å glorifisere og idyllisere enkeltmennesker når vi med tårer i øyekroken omtaler deres kallstroskap og lydighet til Gud. Som om Gud hadde grunn til å være spesielt glad og takknemlig for at noen stilte seg selv til disposisjon! Er ikke alle kristne kjøpt ”med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte” (1. Pet 1,19), betraktet som ”Guds eiendom” (1. Pet 2,9) og satt fri for å være til hans fulle og hele disposisjon? Og vet vi egentlig at alle våre forbilder levde helt og fullt i samsvar med Guds plan? Synd, egenrådighet og menneskelig toskeskap preget også de gyllne kapitler av kirkehistorien. Det var like mange ”på tross av” som ”på grunn av” blant troens folk.

Når alt dette er sagt, skal få med stor frimodighet få lov til å tro at Gud leder den troende! Han taler til oss gjennom Ordet. I Skriften ”minner Han oss” på viktige sannheter. Disse sannhetene har kraft til å skape en indre drivkraft i oss; et kall til ”troens lydighet” (Rom 1,5), ”lydighet til Kristus” (2 Kor 10,5) og til radikal etterfølgelse (Fil 2,5ff). I bønnen kan vi ikke annet enn legge vårt liv åpent fram for Gud slik det er, og ikke slik det aller helst burde være. Vi blottlegger oss selv. For øvrig er ”ingen skapning (er) skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for” (Hebr 4,13). Vi ber Gud om å lede vårt liv og virke. Og han vil lede oss! ”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Ef 2,10). Noen ganger vil vi oppleve at ”den rette vei for oss” kanskje ble stadsfestet eller bekreftet av enkelthendelser, eller enkeltpersoners eller menighetens tilskyndelse. Men for noen av oss kan det hende at den røde tråden og de store sammenhenger ble tydelig først i etterkant.

Ikke alle opplever kallet like konkret som Paulus og Barnabas opplevde det i Antiokia: ”Mens de tjente Herren i bønn og faste, Sa Den Hellige Ånd: Ta ut Barnabas og Saulus for meg, for at de kan gjøre den gjerningen som jeg har kalt dem til. Etter at de da hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted” (Apgj.13,2-3)..

Mange har sagt at de opplever det frustrerende å møte mennesker som friskt og freidig snakker om sitt sterke kall. Det skapes en fortvilelse i hjertet: "Hva skal til for at jeg opplever det samme? Hvordan kan jeg være sikker på hva Gud har kalt meg til? Eller har kanskje ikke Gud kalt meg til noe som helst"? Til slike vil jeg si: Gud har et kall til alle kristne, men det er de færreste av oss som kjenner på en 100 % sikkerhet på hva Gud har kalt oss til! Det viktigste er likevel at en stiller seg selv til disposisjon og ber Gud om å lede veien videre. Noen ganger må man simpelthen hoppe i det! For det er de færreste som hører Guds stemme gjennom bjørkesuset og som sier: ”Reis til Afrika”! Vi må huske at Gud også har evnen til å stenge veier, uten at det dermed betyr at de veier vi først valgte var gale. Gud kan endre på geografisk plassering, arbeidsoppgaver osv. mens kallet fortsatt er det samme. Han vi tror på er viktigere enn vår tro, og hans overordnede kall til alle kristne er langt viktigere enn vår egen subjektive kallsopplevelse. I kristen sammenheng er ”det ytre kall” også til stor hjelp. Tenk, det er noen som har sett, ja kanskje bedre enn oss selv, hva Gud kan bruke oss til! Men heller ikke det ytre kall er vanntett. Selv de frommeste mennesker kan ta feil!

Det er viktig for oss å tenke at alle nyttige samfunnsoppgaver representerer et kall fra Gud. Gud kaller predikanter og misjonærer, men dette er egentlig ikke noe mer spesielt enn andre kall. ”Plattform-teologien”kan lett bedra oss. At noen løftes fram på et podium og blir bedt for, innebærer ikke at disse menneskene og deres livsoppgaver er mer ”kristelige” eller viktigere enn andres. De som sitter i benkeradene har også et kall! Gud har for øvrig kalt alle kristne til å tjene han i ord og gjerning i ulike samfunnsoppgaver, både nasjonalt og internasjonalt. La oss be Gud om visdom til å finne ut hva som er rett for deg og meg. Men alle har sin plass!

Hovedsaken er at vi legger livene våre i Guds hender. Det er det ikke alle som gjør! ”Hvorfor kaller Gud prester til Østlandet og ingen til Finnmark”, spurte teologistudenten med en blanding av humor og alvor i stemmen. ”Hvorfor kaller Gud alle norske ungdommer til oppgaver i eget hjemland og ingen til ubesatte evangelistmisjonærstillinger i Woitodalen og i blant Dassenech-folket i Omorate” kunne NLMs misjonssekretariat spurt.



Gud inviterer oss til ”dreieskiven” (Jer. 18,1-6) hvor Han kan få forme våre liv. Hva det blir ut av oss, er ikke godt å si. Likevel hadde Han en plan med deg allerede fra da du ble dannet i mors liv (Jer.1,5).

Lederes behov for Guds ledelse
Også ledere for kristne institusjoner, organisasjoner og menigheter trenger å be om Guds ledelse for å lede arbeidet rett. Jeg har selv, i ulike lederroller, vært involvert i mange strategisamlinger og planleggingsmøter og gitt mine innspill til forskjellige strategidokumenter. Det meste av dette har vært rikt og nyttig, selv om jeg også har eksempler på at noe var bortkastet tid. Men god planlegging er ikke en motsetning til Guds ledelse! Å ignorere vår evne til å tenke, reflektere og planlegge er å ringeakte skaperen og er for meg ensbetydende med åndelig svermeri. Samtidig bør vi be om Guds veiledning før vi planlegger og mens vi planlegger. Som kristne må vi også være åpne for det uforutsette, d.v.s. at Gud leder i helt andre retninger enn de vi selv hadde tenkt.

Jeg tror det er klokt og nyttig at misjonen legger langtidsplaner. Dette har med forvalterskap å gjøre. Samtidig er planer til for å endres. Gud kan åpne dører som ikke var planlagt og som ble et kall. Det er ikke nødvendigvis et nederlag om halvparten av våre planer gikk i vasken. Særlig ikke om vi i ettertid ser at det som skjedde ble til noe langt bedre enn det vi hadde planlagt. Jeg husker selv hvor irritert jeg var den gangen da NLM startet opp arbeid i Elfenbenskysten og Mongolia. Hadde ikke Gud gitt oss nok arbeid der vi allerede var? Muligens hadde han det, men etter å ha besøkt både Elfenbenskysten og Mongolia flere ganger senere takket jeg Gud for at Han hadde valgt seg ut noen ledere som forstod landskapet bedre enn meg og min ringe forstand. Gud åpnet nye dører, og mange mennesker fikk høre evangeliet.

Slik jeg ser det, må kristen misjon finne sin vei mellom to ulike organisatoriske filosofier eller ytterpunkter. ”Rammestyrt visjon” eller ”visjonsstyrt ramme”.

”Rammestyrte visjoner” eller ”visjonsstyrte rammer”?
Kristen ledelse er som all annen ledelse utøvelse av forvalterskap. Vi må på best mulig måte forvalte de menneskelige og økonomiske ressurser som er blitt oss til del. Men hvor mange har ikke, i sin misforståtte nøkternhet, latt rammene styre visjonene? I trange økonomiske tider glemte de selve visjonen! De satte seg på baken med hendene i fanget og ventet på at Gud ville ”ordne opp for dem” (”snu deres skjebne”?). De var fanget av en rammestyrt visjon!

La meg gi noen nyttige eksempler på det motsatte. Mot slutten av 1800-tallet hadde Gud skapt en brann hos mange norske kristne ungdommer for Kinamisjon. Utgangspunktet var vanskelig. Ungdommene hadde ikke noe administrativt rammeverk rundt seg, de manglet økonomisk støtteapparat, og de fleste av dem hadde heller ingen utdannelse. Hva gjorde de med dette? Satte de seg ned, lamslått av oppgavens umulighet? Lot de rammene overstyre deres gudgitte visjoner? Nei, de lot seg ikke stoppe. De spredte visjonen til andre! I sin brennende iver og med bønn til Gud fant de som felleskap løsningen på både pengespørsmål, organisasjon og misjonærutdanningsspørsmålet. Hadde Gud kalt dem til dette, måtte de også tro at ressursene fantes! I stor grad lot de visjonene etablere rammene!

Det finnes flere eksempler på det samme. La oss gå til skolearbeidet. Ved inngangen til 1980-årene fikk NLM et kall til å starte et mediesenter på Gimlekollen i Kristiansand. En hadde tomta, men ingen penger. Visjonen ble spredt med stor entusiasme til misjonsfolket og mer enn 30 millioner kroner var blitt investert da nybygget stod ferdig! I samme tidsrom bidro de samme menneskene med tilsvarende summer til nybygg på Fjellhaug og ved Sygna i Balestrand! Kallet ble kommunisert, trodd og etterfulgt! Gud lot det lykkes! På Nehemjas vis gikk de i gang: ”Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi hans tjenere vil gå i gang og bygge”! (Neh.2,20)

Dette betyr ikke at vi bør invitere til økonomisk galskap. Nøkternhet hører også med. Man bør ikke sette spaden i jorda før tilstrekkelige signaler om støtte fra ”bakkemannskapene” er gitt! Den gyllne middelvei må finnes. Men la oss i alle fall huske at det uten visjoner vil bli smått med både penger og mannskap! En tenner ikke hjertene ved å la ”budsjettmessig balanse” bli eneste budskap eller hovedbudskapet, men ved å presentere ”syner” i Guds ord og utfordringer i samtiden! ”Ein blir ikkje heit av det ein ikkje veit”!

Mange organisasjoner, både norske og internasjonale, har sett på Misjonssambandet med aldri så liten misunnelse: ”Hvordan har dere fått til alt dette”? Jeg tror svaret er uhyre enkelt. En har satt Bibelen og bønnen høyt, det alminnelige prestedømmes rike nådegavehusholdning har blitt tatt i bruk, og visjonene ble presentert med stor frimodighet slik at hender og føtter ble satt i bevegelse. Måtte det fortsatt bli slik også i tiden framover!

Hva er viktigst – Guds ledelse eller strategisk tenkning?
Spørsmålet er svært kunstig. ”Ora et labora” (”Be og arbeid”!) har vært parolen. Gud har ledet før, under, på grunn av og til tross for planlegging. Og Han har plantet, vannet og gitt vekst! Hvorfor? Fordi Han ville noe, og fordi noen lot seg bruke!

Fotnoter
1.Paul G. Hiebert, R. Daniel Shaw og Tite Tiénou: „Responding to Split-Level Christianity and Folk Religion” i:
International Journal of Frontier Missions, Vol.16:4, Vinter 1999/2000.
2. Denne type tenkning er synlig i den pågående samlivsdebatt i den norske kirke. ”La oss stå sammen om det vesentligste”, blir det sagt. Guds ord får lov til å tale om tro og til tro, men får ikke bidra med etisk veiledning eller mane til omvendelse der mennesker lever i pakt med tidsånden og på tvers av Guds bud.
3. Jfr. Hans Aage Gravaas: ”Misjonslederen Johannes Brandtzæg: ”En historisk-biografisk framstilling”; Spesialavhandling ved Menighetsfakultetet 1986I, P.S.Eikrem: ”Johannes Brandtzæg. Hans liv og virke”, Oslo 1934 og Jakob Straume: ”Johannes Brandtzæg. Sigervinnaren”, Bergen 1967.
4.”Nærmere Gud! Taler og foredrag holdt ved 2det Lillehammerstevne 26de-29de august 1913”. Lutherstiftelsens bokhandel, Kristiania 1913.
5. ”Samme sted, s.83.
6. Dette begrepet ble brukt om disiplene da de kom tilbake til Antiokia etter første misjonsreise (Apgj.14,27): ”Da de var tilbake her, samlet de menigheten og fortalte om alt det Gud hadde gjort gjennom dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene”.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas