Folkereligiøsiteten som kirkelig utfordring



Prinsesse Märtha Louise har igjen skapt overskrifter. Forrige gang var det hennes engleskole som var i fokus, nå er det hennes påståtte evne til å komme i kontakt med de døde.

Prinsessen får helt sikkert mye oppmerksomhet fordi hun er prinsesse. Noen reagerer på koblingen mellom mellom kongehus og forretning. Andre reagerer kanskje ikke først og fremst på dette, men får problemer når forretningsdriften kobles til tvilsom, forførende og skadelig religiøs teori og praksis (jf. gen.sekr. Rolf Kjødes utmerkede opptreden i debattprogrammet på NrK2). Mens noen synes at det er trist om dette bidrar til at kongefamiliens omdømme svekkes, finnes det også nok av dem som er glad for at en nå har fått nye motargumenter mot monarkiet.

Jeg skal la Märtha Louise plass i kongehuset ligge. Jeg er mer opptatt av de religiøse, livssynsmessige, teologiske og missologiske utfordringer som hennes nye offentlige oppmerksomhet reiser. Fra en side sett bidrar Märtha til noe positivt. Hun synliggjør ett av mange eksempler på folkereligiøse strømninger i folket vårt som noen innbiller seg finnes bare i animistiske kulturer, men som i virkeligheten finnes i de fleste samfunn, også der hvor de store verdensreligionene tradisjonelt har et godt fotfeste. Prinsessens opptreden skjerper våre sanser.

Å plassere mennesker i store og velkjente livssynskategorier er gjerne en overforenkling av virkeligheten. Det finnes forskjellige typer “kristne”,
“muslimer”, “hinduer” osv. Noen muslimer praktiserer en type folkeislam som er langt fra den type “bok-islam” som mange imamer proklamerer. Det samme gjelder kristendommen. Det finnes synkretistiske typer kristendom som i større grad er bærere av folkereligiøse elementer enn bibelsk kristendom. Kategoren "kristen" utfordres. Om den ikke innholdsbestemmes og prøves på bibelsk kristendom blir kategorien meningsløs. Jeg mener prinsessens livssyn ikke er forenlig med kristen lære.

Som misjonærer i for eksempel Afrika og Sør-Amerika har vi vært vant til å tenke gjennom folkereligiøse problemstillinger. Min lærer Paul Hieberts artikkel, "The Flaw of the Excluded Middle"(Missiology 10:1982, senere republisert i hans bok Anthropological Reflections on Missiological Issues), er en klassisk tekst som på en glimrende måte redegjør for det folkereligiøse dilemma. Hiebert utfordret den tradisjonelle vestlige todeling av virkeligheten, som han mente ikke fanget opp viktige perspektiver som har vært viktig for mange ikke-vestlige samfunn. I tillegg til den synlige (empiriske) verden og den usynlige transcendente verden, opererer Hiebert i sin analyse med en "Middle zone" som vi må forholde oss til.

I et minneord ved Paul Hieberts død i 2007 skriver hans kollega Robert Priest bl.a.følgende:Scholarship sometimes brings controversy. In his classes Paul articulated ideas later published in a 1982 essay, "The Flaw of the Excluded Middle," arguing that Western missionaries historically addressed the "natural" world of people and things and the spiritual world of God and eternity but failed appropriately to address the middle-range religious experience of folk religionists (of healings, visions, ancestral spirits, demons, and local deities). This failure, he claimed, has produced an unhealthy split-level Christianity in mission churches. John Wimber, Peter Wagner, and Charles Kraft began to develop an approach to power encounter, healing, and spiritual warfare explicitly justified in terms of Paul's notion of the "excluded middle." When theology faculty complained about Wimber and Wagner's enormously popular but controversial course "Signs, wonders, and church growth," administrators intervened to restructure the course, asking Paul to give lectures providing a "balanced missiological perspective" on the controversy. Not surprisingly some were not satisfied with this "balance." When the controversy began splitting MB Churches, Paul co-edited (with fellow Mennonite James Coggins) a 1989 book, Wonders and the Word, articulating a critique of ideas espoused by colleagues and proposing an alternative model (Christianity Today, September/October 2007.

Hieberts artikkel belyser den vestlige verdens tilkortkommenhet i møte med typiske animistiske kulturer. Spørsmålet er om missiologisk teori av denne type ikke bare bør anvendes på vårt møte med andre kulturer, men også i møte med nye utfordringer i vår egen del av verden. Også norsk kristenliv bør forberede seg på å møte en brokete og forvirrende folkereligiøsitet. Tar vi høyde for at en elastisk og lite lærebevisst folkekirke kan stå i fare for å huse ulike utgaver av hjemmesnekret folkereligiøsitet, som har liten eller ingen kontakt med bibelsk kristendom? Kan det hende at deler av norsk karismatisk kristenliv har noe de bør jobbe med her? Kan det hende at vi alle -uansett kirkelig tilknyting - bør jobbe med temaer som sekularisering, folkereligiøsitet og synkretisme i relasjon til både kirke og samfunn? Kan det hende at prinsessens tvilsomme religiøsiet bør lede til en fornyet interesse blant teologer for fagfeltet missiologi?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!