Forankring og forandring fryder

Vi lever i en foranderlig verden. I en verden med forandring søker mennesker etter identitet og forankring. I 2001 skrev jeg en lederartikkel i Utsyn som fokuserer på dette temaet.

--
Forankring og forandring fryder
Mange er skeptisk til forandringer. Alt nytt er farlig. Det skremmer. Men la oss ikke snakke om “de andre”. Det gjelder oss også. Flere av oss står i fare for å bli som våre svært nostalgiske foreldre og besteforeldre: “Alt var bedre før”! Men er det rett av oss å bli gamle “grinebitere” som dyrker fortiden? Er all forandring farlig? Nei, jeg tror ikke det. Noen forandringer er faktisk både gode og ønskelige. Likevel må vi som kristne lære oss å ha to tanker i hodet på samme tid. Vi skal både ta vare på det uforanderlige og samtidig være talsmenn for forandringer.

Bibelens Gud framstår som den uforanderlige. “Jeg, Herren, har ikke forandret meg”! (Mal 3,6), sier han om seg selv. Hans vesen og åpenbarte vilje er konstant til tross for skiftende gallup og opinionsmålinger. Dette må vi holde fast ved. Troens grunnvoll er urokkelig. Den gjør krav på konsekvenser for lære og liv. Postmodernismens relativisme gir ingen hjelp til en verden som roper etter sammenheng og forankring. Men det gjør Gud. Han som er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.


Illustrasjonsfoto: Forankring er nødvendig

Samtidig oppmuntres vi til forandringer. Ja, Gud selv ønsker faktisk forandringer. Ikke hos seg selv, men hos oss. Synd må påpekes, utfordres og bekjennes. Ingen kan unnskylde synd med at man er “født sånn” eller at noe “er kommet for å bli”. Gud krever av og til forandringer, forandringer som vi ikke alltid makter å iverksette: “Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det gode som jeg ikke vil, gjør jeg” (Rom 7,19).

Også kulturen må underlegges kritisk lys. Tradisjoner og tilvante forestillinger er ikke “hellige” selv om vi er vant til dem. Innimellom kan forandringer faktisk bringe nytt liv til det som var blitt tilstivnet gjennom blind sedvane og skikk. Vi har lett for å sette merkelappen “kristelig” på det som vi liker, og “ukristelig” på det vi ikke liker. Gjennom dette setter vi likhetstegn mellom Guds åpenbaringsord og vår egen menneskelagde kultur. Dette er både feil og farlig. Det gir heller ingen grobunn for sann kristen vekst.


Illustrasjonsfoto: Forandringer kan være nødvendige og føre til noe godt.


Slik er det også på bedehuset og i misjonen. Møteformer, møtetyper og organisasjonsmønstre bør være gjenstand for kritikk og vurdering. Nye arbeidsformer og ideer kan faktisk bringe noe godt med seg. Dette gjelder både på misjonsmarka og her hjemme. Formene er ikke hellige. Men det er derimot det kristelige innhold som formene er satt til å bære. “Gi akt på det gode”, lyder formaningen. Denne formaningen gjelder ikke bare de unge. Kristne i alle aldre bør ta dette innover seg. Ikke minst vi etter hvert “middelaldrende” som har mistet noe av ungdommens friskhet og som har kjent at en økende selvtilfredshet har tatt bolig i oss.

“Forankring” og “forandring” er to utfordrende og viktige ord.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas