Journalistikk og makt

Journalistikk er viktig for demokratiet. Det er imidlertid ikke uvesentlig hvordan den praktiseres.



Norsk presseforbund har derfor gjennom Vær Varsom Plakaten tegnet opp noen faglige mål og profesjonsetiske rammer. Pressen skal f.eks.beskytte enkeltmennesker og grupper mot forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Den skal informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.

Men det er også pressens plikt å sette et søkelys på hvordan mediene selv ivaretar sin samfunnsrolle. I hvilken grad skjer dette?

Den såkalte Makt-og demokratiutredningen (1998-2003, NOU 2003:19) er interessant lesning. Jeg skal avstå fra å kommentere og vurdere utredningens mange viktige vurderinger og konklusjoner, men vil nøye meg med å konstatere at "den redigerte offentlighets" makt er stor. Massemediene er den sentrale kamparenaen for poltisk og økonomisk innflytelse. Her settes dagsorden. Den "avpolitiserte" og "uavhengige" presse bidrar til å krone og detroniserte politikere og andre samfunnsledere. Dette fører til at lederne selv -for å overleve -tilpasser seg journalistikkens form og agdendasettende funksjon. For ikke å bli helt feid av banen, knytter de til seg medierådgivere med journalistisk erfaring. Det er ingen grunn til å tro at disse er troskyldige nikkedokker. Disse besitter et journalistisk nettverk som kan stenge og åpne dører inn i den redigerte offentlighet. Utveksling av informasjon i de private bakrom påvirker den offentlige scene.

Min frykt er både demokratisk uthuling og journalistisk ensretting. Flyttes den reelle makt fra demokratiske organer til landets mediehus, er vi ille ute. Selv om vi skal vokte oss for å skape mistillit til redaksjonene og betvile deres integritet, er ikke sterke eierkonsentrasjoner og bakenforliggende kapitalinteresser med på å øke tilliten. Tilliten måles bl.a på kvaliteten i det journalistiske håndverk og den redaksjonelle selvstendighet. Når jeg leser om én enkeltsak i ulike aviser spør jeg alltid: Er det noen som våger å stille et spørsmål som andre ikke har stilt? Finnes alternative innfallsvinkler, perspektiver, overskrifter og konklusjoner? Bevares disse med et rungende "ja" ofte nok, vil mitt inntrykk av en journaliststand som svømmer i stim og jakter i flokk, bli gradvis korrigert!

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas