Kongeparet i Chicago


I perioden 1993-97 var jeg prest i The Norwegian Lutheran Memorial Church (“Minnekirken”) i Chicago. I oktober 1995 fikk vi besøk av dronning Sonja og Kong Harald V. Kongeparet var gjester ved en festgudstjeneste i det flotte kirkebygget vårt i North Kedzie Boulevard på Logan Square. Nedenfor er et utdrag fra talen som jeg holdt ved denne høytidelige anledningen.
----

"Kom i hu"!
Den store skare av nordmenn som har funnet veien hit til Minnekirken i dag, kan slutt seg til de velkomstord som vi nettopp hørte. Det er i sannhet en stor glede for oss alle å være vertskap for vårt kjære kongepar. Vi er meget stolte for og takknemlige over dette besøket. Hjertelig velkommen skal dere være!

Som utgangspunkt for min korte hilsen vil jeg lese i fra Paulus` brev til efeserne, kapittel 2:12-14: 12 Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. 13 Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. 14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet.

Apostelen oppfordrer sine venner til å ta i bruk hukommelsen. I en vennlig tone ber han dem om å tenke tilbake i tid. “Husk på”! sier han. Husk på hvordan det var før! Kom i hu! Jeg tror dette er en formaning vi har all grunn til å merke oss. Ingen av oss må glemme fortiden! Dagen i dag står i forhold til noe; noe som engang var!

Selv om ureflektert tradisjonalisme og vanetro så absolutt kan være et faremoment i enhver kultur, er jeg faktisk i dagens samfunn enda mer redd for historieløsheten. Å neglisjere ens egne røtter er det samme som å gi avkall på ens egen identitet: Hvem er jeg? Hvem er vi? Fortiden har vært med på å gjøre oss til det vi er. Menigheten i Efesus ble bedt om å gi akt på merkesteinene i deres kulturelle historie. På et bestemt tidspunkt skjedde det noe, som skulle få varig betydning. Et folk, som levde uten Gud, og uten håp i verden, ble møtt av en fersk nyhet som skulle ha kraft i seg til å forvandle deres generasjon og også deres etterkommere. Folkegrupper i Lille-Asia, som var bundet i hedensk tankegang, og som på mange vis hadde en dyster framtid i vente, ble møtt av budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Dette ble merkesteinen i deres kulturelle historie. “Husk på dette tidsskifte”, anmoder apostelen inntrengende.

Denne hendelsen gir oss anledning til å reflektere over vår norske bakgrunn. Hvem er vi? Norske ungdom er i dag på vandring i fortidens korridorer. De lar seg fascinere av det som er gammelt. Norrøn mytologi, sagaer, tusser og troll er godt stoff. Men hvor er det blitt av merkesteinene? Hvilke kulturelle og religiøse knagger eller bærebjelker kan vi vise til, som gir livet mål, mening og retning? Kan vi vise til noe tilsvarende som Efeser-menigheten kunne? La oss lete etter merkesteinene! Det går nemlig an å gå seg vill i en spennende søken etter antikke skatter!

“Husk på hvordan det var”, formante apostelen. La oss lytte til hans oppfordring! Husk på hvordan det var i vårt gamle Norge. Våre forfedre var også et folk som levde uten Gud og uten håp i verden! Nordmenn var hedninger! Men så skjedde det noe. Som efeserne ble også våre forfedre møtt med et budskap som gradvis skulle lede til en forvandling av vårt nasjonale og kulturelle tankegods. De fikk øye på skaperen, frelseren og livgjøreren. Og de lærte også å se det menneskelige i et nytt perspektiv. Hvor er så vår kulturelle merkestein? Merkesteinen er ingen annen enn Jesus Kristus. Det var da Kristus-navnet ble tilbedt blant norske fjell og fjorder at forandringene skjedde.

En dag som denne gir oss anledning til å glede oss over vår norske egenart. Men den kristne tro, som jeg har våget å kalle vår kulturelle merkestein, har i virkeligheten en fantastisk evne til å forene både det nasjonale og det globale. En vest-Afrikansk professor som underviser ved et av de fremste universitetene i USA, forteller hvordan han som ung afrikaner opplevde forskjellen på muslimske og kristne misjonærer. “Muslimene ville gjøre Arabere av oss”, forteller han, “mens de kristne lot oss få lov til å være afrikanske kristne”.

Vi skal få lov til å ta vare på vårt nasjonale særpreg. Ingen skal ha rett til å forakte våre tradisjoner. Vi skal heller ikke være flau over å snakke norsk. Det er ikke mer sofistikert å snakke engelsk enn å snakke en traust Gudbrandsdalsdialekt. Kristendommen lar oss få lov til å ta vare på vår norske egenart. Samtidig skal og må vi ikke glemme at troen på Kristus innlemmer oss i et globalt fellesskap av troende brødre og søstre. Troen gir rom for en sunn fedrelandsstolthet og gir oss lov til å glede oss over vår norske identitet. Samtidig setter den grenser for en uhemmet nasjonalisme som går på bekostning av et globalt perspektiv. Den Gud som vi tror på, er også den Gud som skapte en hel verden ved tidenes morgen.

En av mitt livs største opplevelser skjedde for noen år siden. Jeg hadde kjørt gjennom et brunsvidd og tørkerammet sør-etiopisk slettelandskap. Det var en fryktelig opplevelse å være førstehånds vitne til menneskelig grusomhet og nød. Etter å ha kjørt noen få kilometer ser jeg en rekke med lastebiler kjøre i mot meg. Og da de kommer nærmere ser jeg store lysende skilter på bildørene: “Norwegian Church Aid” – Kirkens nødhjelp. Lastebiler på vei med matforsyning! På bildøren ser jeg et særegent norsk navn! Men også et globalt merke!

“Husk på hvordan det var”, sier apostelen. Og minner om en mørk fortid. Samtidig minner han om nåtiden. Fortiden har gjort dere til det dere er. “Dere som var langt borte er ved Kristi blod kommet nær”! Den korsfestede og oppstandne bringer Gudsnærvær, frelse og håp! Og så oppfordrer han oss til oppgjør imot fiendskapets skillelinjer i mellom mennesker.

Kristne mennesker må og skal være globalt orienterte. For de tror på en Gud som skapte hele verden, og de ser framover imot en himmel som reflekterer noe av denne verdens fascinerende mangfold. En stor skare som ingen kunne telle av alle stammer og tungemål, samlet rundt et felles midtpunkt og en felles merkestein: Jesus Kristus! Han gir vårt jordiske liv mening og retning. Og en evighet til den som bekjenner, tilber, og tjener hans navn. “Husk på”, sier apostelen. Måtte vi også bruke vår hukommelse og våre iakttagelsesevner til å reflektere over hva denne merkesteinen har betydd for vår nasjonale historie.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!