Kuleregn og dramatikk i Gobaze

“Misjonærliv er farlig”, har noen sagt. Det er heldigvis ikke helt sant. Påstanden må i hvert fall nyanseres. Misjonærliv er vanligvis ikke mer risikofullt enn å være menneske et hvilket som helst sted. Selv opplevde jeg meg minst like trygg i kveldsmørket i Addis Abeba som i Oslo. Men uansett hvor en befinner seg i verden, gjelder det å opptre “klokt“ i den kontekst en befinner seg. God atferd er ikke god atferd over alt.

Jeg har opplevd flere “nesten-ulykker” livet. Jeg har glemt de fleste av dem. Det er likevel én hendelse som står i en klasse for seg og som jeg aldri kan glemme.Den skjedde mens Grete og jeg var misjonærer i Gidole i Sør-Etiopia. Jeg våger å kalle denne hendelsen en “nær-døden-opplevelse”. La meg forsøke å rekapitulere det som skjedde:

Hendelsen hadde en klar bakgrunn. I 1991 var det maktskifte i Etiopia. Den etiopiske krigsmaskin måtte gi tapt for fienden i nord. Afrikas største hær led et sviende nederlag. Mengistu Haile Maryam flyktet landet og ble hedersgjest hos sin venn Robert Mugabe i Zimbabwe. Et nytt regime inntok hovedstaden. “Kortbuksegutter” fra Tigray med prangende afro-frisyre var selvsikre og lett observerbare med sine fysiske karakteristika.

Foto: Mengistu Hailemariam

Det skulle ta tid før det nye regimet maktet å kontrollere alle landets provinser og distrikter. Lovløshet hersket i deler av landet og det var viktig å få kontroll, ikke bare over sentrale, men også "perifere" strøk. Sommeren 1991 ankom de unge Tigre-soldatene Gidole i Sørvest-Etiopia (560km sør for Addis Abeba). De som kom var stort sett unggutter. Disse var vant med krig. De var stort sett høflige, men kunne være lette på avtrekkeren om folk ikke adlød deres ordrer. De markerte hvem som var i ledelsen.

En dag kom det en gruppe soldater opp til misjonsstasjonen, som ligger et stykke opp fra selve Gidolebyen. Soldatene ville snakke med vår etiopiske distriktsleder Amsalu Guratcha. Etter en stund kom Amsalu ut fra kontoret for å snakke med meg. –Disse soldatene vil gjerne være med dere inn til Gobaze når dere skal reise dit på distriktsmøte i morgen, sa Amsalu. – Soldatene er ukjente og trenger kjentfolk for å finne fram der inne, fortsatte han.

Illustrasjonsfoto: Eritreisk soldat

Gobaze var en utstasjon som lå 6-7 timers gange i fra Gidole. I Gobeze hadde kirka og misjonen arbeidet i mange år. Misjonær Johan Naustvik hadde i sin tid bygget en klinikk der inne og også en skole og et enkelt kirkebygg. Likevel var det et område hvor evangeliet hadde hatt en begrenset mottakelse. Det var langt fra Gidole og det var krevende å holde tett kontakt. Nå ville vi inn dit for å møte de kristne og for å holde noen møter hos dem. Jeg visste at folket der inne var noe for seg selv. De hadde et distansert forhold til både Gidole-folk og til omverdenen. De hadde sitt eget språk (beslektet med Tsemay-språket i Woitodalen og Gawada-språket i mellom Woito og Konso) og de lot seg sjeldent “pirke på nesen”. De var bevisst på egen identitet.

-Nei, jeg synes det er problematisk å reise til et kristent møte sammen med soldater, sa jeg til Amsalu. –Vi reiser i fredelig ærend, og vi bør ikke blande oss med fremmede soldater som lokalbefolkningen helt sikkert stiller spørsmålstegn ved og som kan skape konflikt, fortsatte jeg. Amsalu, som var helt enig med meg, gikk tilbake til kontoret for å snakke med dem. Han kom senere ut og fortalte at soldatene hadde skjønt problemet og at de hadde funnet en annen løsning. Soldatene ba om å få med seg en kjentmann til en annen del av Gobaze, og ikke til Tedale Gennet, stedet hvor klinikken og kirka lå. Vi var begge fornøyd med dette. Mens Tigre-soldatene kjørte bil til Wolango i Konso og gikk derfra, gikk vi andre til fots fra Gidole. Evangelist Tesemma Deyama fulgte de 5-6 Tigre-soldatene som hadde fått ansvar for dette oppdraget.

Vi stod opp tidlig om morgenen. Vi var en gruppe på kanskje femten mennesker som dro innover, blant disse en sanggruppe av ungdommer. Jeg hadde aldri vært i Gobaze før og lot meg fascinere av den flotte naturen med nydelig fjell på flere kanter. Jeg var ellers glad i lange fotturer.

Vi ankom Gobaze i god tid før møtet skulle begynne. Vi fikk beskjed om at det hadde vært en begravelse i nabolaget og at møtet ville bli litt forsinket. Det ble dermed tid til en liten strekk på jordgolvet inne i kirka.

Illustrasjonsfoto: Etiopisk høyland

Da det hadde gått en stund, får vi beskjed om at det hadde kommet uventede gjester. Soldater hadde kommet til plassen hvor vi befant oss. Guiden deres, evangelist Tesemma , var med dem. – Hvorfor kom dere hit, skjente vi på Tesemma. – De insisterte på at de ville se klinikken, sa Tesemma unnskyldende, og vi forstod raskt at han ikke hadde hatt noe valg. Dette var folk en ikke forhandlet med. Han måtte adlyde.Soldatene gav seg ikke med dette. De ba om å få se den lokale markedsplassen. Vårt lokale vertskap frarådet dem dette. Det var lørdag, mye folk på markedet, og nå på ettermiddagen var det også en del fyll. Soldatene brød seg ikke om rådet og gikk oppover bakkene mot markedet. Vi andre ble igjen i kirka.

Etter en stund hørte vi skudd, deretter flere nye skudd. Senere kommer det en dame løpende nedover bakkene. Hun hyler og roper (i følge lokal tolk): “De har drept folkene våre, de har drept folkene våre…”! Det som hadde skjedd var at soldatene hadde begynt å samle inn våpen. Det var mye våpen i omløp blant lokalbefolkningen i Gobaze. De fleste menn av betydning hadde hver sin Kalashnikov. Da en person nektet å gi fra seg våpenet, ble det avfyrt skudd ,og mannen ble drept. Dette skapte harme, og lokalbefolkningen løsnet skudd. En tigre-soldat ble drept. De ble så unntakstilstand på markedet. En annen lokal mann ble så drept, og soldatene måtte gå i dekning for ikke å miste enda flere menn.

Etter hvert kom skuddene nærmere og nærmere der vi var. Vi hørte nye rop: “La ikke soldatene slippe unna, heller ikke dem som brakte dem hit”! I løpet av sekunder skjønte vi at vi var i livsfare. Folket på markedet visste ikke forskjellen på dem oss kom til fots og de andre som fulgte soldatene med bil via Konso. Noen i vårt følge mente at vi burde løpe av gårde, men den lokale tolk, Getatchew, advarte tydelig mot dette. - Nå er det snart mørkt ute, og i en slik situasjon kan en farlig situasjon bli enda farligere, sa han.

Skuddene komme nærmere, ja kulene suste utenfor husveggen der vi var. Det var jordhus, og vi opplevde det tryggest å ligge på golvet. Skuddene fortsatte en stund før det ble helt stille. Det var da helt mørkt ute. Vi lå på golvet, stive av skrekk. Vi ba sammen, hvisket til hverandre og turte ikke bevege oss. Alle var for redde til å kunne sove.

Det var mange tanker i hodet mitt da jeg lå der på golvet. Var min siste time kommet? Skulle jeg dø? Hva ville skje med Grete og barna i Gidole? Jeg var bekymret, men var ikke alene om dette. Bønnen ble mer og mer intens etter hvert som natten skred fram. Hva ville skje når det ble morgen? Da det begynne å lysne, hørte vi flere stemmer og folk som beveget seg utenfor. Hva skulle vi gjøre? Skulle vi ligge der en stund til? Skulle vi vente på at noen kom inn? Hva ville skje? Da det lysnet enda mer, ville Tesemma gå ut. –OK, men jeg blir med deg, insisterte jeg og tenkte vel slik jeg alltid har tenkt i Etiopia: Utlendinger blir godt ivaretatt. Her er det ikke noe utpreget hat mot hvite slik en finner i en enkelte tidligere kolonimakter.

Da vi kom ut fikk vi se en folkemengde langt større enn det vi kunne gjette på forhånd. Flere hundre menn omkranset huset vi var vi. Alle bar på sitt gevær. Tesemma begynte å snakke med dem. Han ville forklare hva som hadde skjedd. Stemningen ble opphisset. Folk var i harnisk. Ingen ville høre på han. Vi ble holdt ansvarlig for å ha bragt soldatene dit og for drapene på to lokale menn. Situasjonen var fastlåst. Jeg var redd for at det kom til å bli løsnet skudd.

-Har utlendingen (ferendjen) noe han vil ha sagt, spurte de meg. Jeg var svært nervøs og ba Getatchew om å tolke. Jeg pustet dypt og forsøkte å forklare situasjonen med soldatene som best jeg kunne. Jeg har vel aldri snakket så godt amharisk som den dagen! Ordene kom som perler på en snor. Jeg fikk sagt det jeg ville. – Vi kommer her med fredelige hensikter, sa jeg. – Vi kommer for å delta på et møte. Hvorfor tror dere at vi bygde skole og klinikk her inne? Vi gjorde det fordi vi ville dere vel, fortsatte jeg. – I sommer var jeg hjemme i landet mitt og da traff jeg Qes Johan (Johan Naustvik). Han lurte på hvordan dere hadde det, og ba meg hilse, sa jeg. Jeg visste at Johan hadde en høy stjerne der inne, og når sant skal sies, hadde Johan sagt at jeg måtte hilse kjente! Så jeg brukte den "romslige hilsenen" for alt den var god for! Da jeg nevnte navnet på Johan, rant tårene nedover kinnene på noen av de eldste. Det gjorde inntrykk!


Illustrasjonsfoto: TPLF soldater

- Hva tenker dere å gjøre nå, spurte en av mennene. – Vi kom egentlig for å holde møte, sa jeg, men nå som folk er så oppskaket og flere er i sorg vil jeg anbefale at vi har det til gode til en annen gang. Nå ønsker jeg at vi kan ta farvel med dere og at dere kan se til at vi kommer oss velberget tilbake til familiene våre i Gidole.

De snakket litt sammen. –Det er greit, sa de. – Vi skal sende noen ledsagere med dere. Jeg takket for dette. Vi pakket sakene våre og sa høflig farvel. Vi tok fatt på hjemveien. For hver kilometer de første timene møtte vi “vaktposter”. Bevæpnede lokale menn stod klare for å "ta oss". Men da de fikk den lokale ledsagers forklaring på hva som hadde skjedd, slo de seg til ro med det og lot oss passere.

Da vi kom halvveis, lot ledsagerne oss gå videre alene. –Nå kan dere gå trygt, sa de. Vi takket for deres assistanse og gikk glade hjemover. Da vi kom hjem var det stor oppstandelse i Gidole. Ryktene hadde gått før oss. De gjenlevende Tigre-soldatene, som var godt vant med å arbeide i fjellterreng, hadde maktet å flykte i bratte fjell i kveldsmørket og var kommet hjem til Gidole. De hadde fortalt om hendelsen til folk de møtte og hadde også varslet at vi nok var i fare.

En stor flokk møtte oss ved huset vårt på misjonsstasjonen. Det var stor glede. Folk strømmet til som om det skulle vært et sørgehus. Alle måtte høre hva som hadde skjedd! Jeg for min del gledet meg over livet og var takknemlig for at jeg overlevde. Etter den dagen fikk jeg kanskje et litt annerledes syn på livet. Jeg tar ikke lenger noe for gitt, men vet at alt er i Guds hånd. Heldigvis har jeg ingen fysiske eller psykiske mén etter denne dramatiske hendelsen. Grete forstod vel ikke før etterpå hvor alvorlig dette hadde vært og barna fanget nok ikke opp dramatikken i hendelsen. Jeg forsøkte å gjøre dette så lite dramatisk som jeg kunne og snakket lite om dette til medmisjonærer og misjonens ledelse. Jeg bagatelliserte episoden, men fortalte på et senere tidspunkt til vår leder Osvald Hindenes hvor dramatisk dette egentlig hadde vært.

I 1996, fem år etter denne hendelsen og tre år etter at vi hadde forlatt Gidole, var jeg tilbake på besøk. Da jeg en dag gikk oppover veien ovenfor misjonsstasjonen, stod det noen ungdommer langs veien. –Hei, Qes Hans, sa en av ungdommene. Jeg så på han og hilste, men visste ikke hvem han var. –Husker du meg ikke, sa han. – Nei, jeg må innrømme at jeg ikke gjør det i farten. – Jeg var en av ungdommene som lå og ba sammen med deg på jordgolvet i Gobaze, sa han. Da gikk det opp et lys for meg. Vi gjenopplevde historien sammen der vi stod ved veikanten. –“Igziabhier tselåtatchen semma”, Gud hørte vår bønn, sa han. Han hadde rett. Det var dét som skjedde!

Ellers er det i slike situasjoner at folk bindes sammen. Evangelist Tesemma minner meg til stadighet om hendelsen hver gang vi møtes. Kuleregnet og dramatikken i Gobaze har blitt en del av vår felles personlige historie. Selv om folket i Gobeze fikk god forklaring på hva som hadde skjedd, står nok ikke Tesemma høyt i kurs der inne. Han må - urettferdig nok - bære skylden for det som skjedde. Men min venn Tesemma tåler en støyt. Han har ofret mye tid og krefter i evangeliets tjeneste i Gidole og omegn. Da jeg møtte han igjen i 2008, fikk jeg se at frimodigheten ikke hadde tatt slutt. "Igziabhier ke enante gar yihun" ("Må Gud være med dere"),sa han, da Grete, jeg og familien satte oss i bilen med kurs mot Arba Minch. Et sterkt minne!

Illustrasjonsfoto: EPLF soldater tilbake i det frigjorte Asmara i 1991.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas