Misjonærens plass i misjonsarbeidet

I begynnelsen av 1990-årene pågikk det en debatt som bl.a. gikk på om misjonsorganisasjonenes støtte til de unge nasjonale samarbeidskirker skulle være i form av penger eller mannskap (utenlandske misjonærer). Debatten foregikk bl.a. i form av en avisdebatt i den kristelige dagspresse.
Som ung Etiopiamisjonær fulgte jeg naturlig nok interessert med i denne debatten. Dette endte opp med en artikkel i tidsskriftet Fast Grunn (6/1992). Artikkelen er gjengitt i sin helhet nedenfor.
----
Misjonærens plass i misjonsarbeidet
Jeg har fulgt med i debatten om misjonærfunksjonen og om misjonærens rolle i arbeidet i misjonslandene. Som NLM-misjonær og medarbeider innenfor Mekane Yesus-kirken i Etiopia, er det mange ting jeg kunne hatt lyst til å kommentere, men la meg nøye meg med noen få merknader:



I. Nødvendigheten av en helhetsvurdering

En totalvurdering av arbeidet
Misjonæren har kun verdi dersom det er bruk for han, og dersom han utfører en nyttig oppgave ut fra en totalvurdering av arbeidet.

Å sende en misjonær er en økonomisk kostbar sak. Studielån, språkskoler, underhold osv. skal dekkes av misjonen. Det samme skal opprettelse og drift av en fullverdig og god norsk grunnskole for misjonærbarna i misjonslandet.

Vi har som kristne og som medansvarlige for verdensmisjon det ansvar at vi skal forvalte mannskap, penger og ressurser på en god og tjenlig måte. Er våre misjonærplasseringer tjenlige i lys av en slik forvaltertanke?

Hvordan står misjonærfunksjonen og en nokså misjonærorientert strategi i forhold til vår totale målsetning? Spørsmålet er ikke lett, og vi skal ikke unndra oss slike og andre ransakende spørsmål.

Er en misjonærorganisasjon også en misjonsorganisasjon?
Jeg tror likevel ikke at vi forlengelsen av den ovenfor nevnte avisdebatt, som først og fremst dreier seg om vårt misjonsengasjement innen de etablerte nasjonale kirker, utelukkende skal fokusere på antall misjonærer, men på hvilke misjonærer vi sender og hva vi vil bruke misjonærer til.

Enkelte misjonsorganisasjoner profilerer seg og presenterer seg nærmest utelukkende som senderorganisasjoner, som ser det som sin oppgave å hjelpe mennesker til å realisere sitt misjonærkall. Mye godt kan sies om en slik målsetning, men en slik tanke krever balanse! Dersom en flyger, radiotekniker, teolog, sykepleier, eller hvem det måtte være, henvender seg til misjonene i forbindelse med misjonærtjeneste, bør ikke disse sendes ut bare fordi de hevder å ha et kall eller fordi det med letthet går an å få arbeidstillatelse for dem i det landet de skal sendes til . Vi bør sende dem først og fremst dersom det er bruk for dem og dersom det kan forsvares ut i fra vår misjonsstrategi. Et kall må alltid forholde seg til de ytre behov! Ved å “over -“profilere seg selv om en senderorganisasjon kan misjonsorganisasjonene, satt på spissen, stå i fare for å se det som viktigere å være en misjonærorganisasjon enn å være misjonsorganisasjon! En misjonsorganisasjon må være “innholds-orientert” i den forstand at den vet hvilket oppdrag den har fått fra sin Herre. Den må også være “resultat-orientert” på den måte at den kritisk og kontinuerlig vurderer sin strategi, sine investeringer og sitt eksisterende arbeid i lys av den totale målsetning og det Gudgitte oppdrag.

Vår strategi og den nasjonale kirkes vurderinger og strategi
I vurderingen av hva som er tjenlig for misjonsarbeidet som sådan, er misjonsorganisasjonene ikke alene. I arbeid innenfor en integrert samarbeidsmodell mellom misjon og kirke, som vi for eksempel har her i Etiopia, vil våre tanker måtte konfronteres eller vurderes i forhold til den nasjonale kirkes egen strategi. Her kan det oppstå uenighet, og det er viktig at vi takler en slik uenighet på en god måte. Innenfor en slik integrert samarbeidsmodell er vi ikke fratatt mulighetene til å være med på å forme den nasjonale kirken. Men vi må finne oss i at vi er samarbeidspartnere og at vi er én røst blant mange røster.

I den synode av Mekane Yesus-kirken som jeg arbeider innenfor, opplever vi at den nasjonale kirke vil ha flere misjonærer enn det misjonene er i stand til å sende! Av dette kan en selvsagt trekke flere konklusjoner, men vi bør ha lov til å tro at det å investere i misjonærer fra kirkens side er sett på som en god investering. Misjonens investering blir altså positivt vurdert av synodeledelsen. Det betyr at vi som misjonærer også kan gå inn i deres strategi og målsetning. At byråkrater og skrivebordsideloger iblant kirkens hovedledelse i Addis Abeba (noen av dem kanskje påvirket av økumeniske organers ønske om å skjære bort det store antall misjonærer?) kan ha andre eller litt mer nyanserte synspunkter, er jeg fullt klar over. Men jeg tror likevel at distriktene og synodene, som daglig eller jevnlig har kontakt med misjonærene og deres arbeid, er de som best kan vurdere misjonærenes betydning, deres “være eller ikke være” på grasrotplan. De kan vurdere hvem av misjonærene som fungerer eller ikke fungerer, og hvilke misjonærtyper de trenger.

Selv om deres vurderinger ofte ikles etiopisk høflighet, er våre nasjonale ledere aldri redde for å si hva de mener når de har mulighetene til det. Når en har fått nærkontakt med etiopiske kirkeledere på distrikts- og synodeplan, og hørt deres vurderinger av enkeltmisjonærer, gjør en seg utvilsomt sine tanker om hva som er god misjonsstrategi. Deres tanker blir aldri nedfelt i voluminøse strategimeldinger, men deres tanker er ofte nøkterne og jordnære vurderinger bygd på personlige erfaringer, og som i høyeste grad er verdt å høre på.

Illustrasjonsfoto: Den alltid entusiastiske misjonær Odd Åge Ågedal i godt fellesskap med etiopiske kolleger

II Misjonærstøtte eller pengestøtte?

Penger – en nødvendighet, men av og til en bremsekloss
Det er blitt hevdet at vi stedet for å sende misjonærer burde sende pengene. Problemstillingen er imidlertid ikke så enkel! En ensidig pengeorientert støtte har mange bieffekter. Den kan være med på å lamme en gradvis økonomisk og mannskapsmessig selvstendiggjøring av de nasjonale kirker. Vi har den dag i dag eksempler på at vi igjennom våre pengeoverføringer har tatt bort utfordringen for menighetene til å gi kollekter.

“Pengene fra utlandet kommer jo likevel”, tenker man ofte. En opphørelse av øremerkede midler utenfra til outreacharbeid (nybrottsarbeid) innen Mekane Yesus-kirken har faktisk satt fart i gamle menigheter. “Går ikke evangeliet videre til nye områder, er det vår feil. La oss derfor øke ofringene”, har jeg hørt frimodige ledere på grasrota si! Det var ingen penger, men mangelen på penger ble en utfordring. Resultatet ble at det ble penger der det ingen penger var! Pengetilskudd, som kanskje gav gode resultater på kort sikt, har i dette tilfelle vært en hindring for vekst i nasjonal kirkeøkonomi og dermed også vekst m.h.t. nasjonalt lederskap! Andre eksempler kunne vært trukket fram.

Selv om også ovenfor nevnte eksempel med letthet kunne problematiseres, tror jeg vi har noe å tenke over her. Vi må stimulere til økonomisk selvstendighet. Dette gjør man ikke ved ensidig pengestøtte. Når vi har sagt dette, har vi ikke tenkt å frata misjonsfolket gløden ved å gi penger. Penger er fortsatt en nødvendighet, ja et middel for å nå videre med arbeidet .Det koster å drive misjon! Spørsmålet er likevel hvordan vi bruker pengene. Her bør en seriøs misjonsorganisasjon gi rom for kritisk selvransakelse!

Misjonæren – en støttespiller
En misjonær-orientert støtte til en nasjonal kirke i en samarbeidsmodell bygd på integrasjon, har den fordel at misjonæren kan være en rådgiver, eller en støttespiller som kirken kan dra nytte av, uten at han direkte går inn i kirkens budsjettramme.

Misjonærene går inn i opplæringsarbeid i gamle områder, og går hånd i hånd med kirken inn i nybrottsområder! Det viktige her er at en ikke plasserer misjonærer slik at de går i veien for noen, d.v.s. at de ikke blir satt til arbeidsoppgaver hvor kirken selv kan klare oppgavene både m.h.t. personell, kunnskap og økonomi. Misjonæren må i all sin planlegging, tanke og handling arbeide mot å overflødiggjøre seg selv, og å kjempe for nasjonal vekst.

Misjonæren – en kontaktperson
Misjonæren har den fordel at han kan skape en personkontakt mellom giver og mottaker. Denne kontakten er verdifull, og den vil svekkes dersom misjonærene trekkes ut. I våre dager hvor giverne i sterkere grad enn tidligere er opptatt av å få greie på “om pengene kommer fram”, kan denne kontakten vise seg å være en bærebjelke for økonomien i misjonsarbeidet. Dette perspektivet tror jeg vi i årene framover skal få erkjenne sannheten av.

Misjonærutdannelse – en rikdom!
At vi i Norge er en stor “eksportør” av misjonærer kan også oppfattes positivt på andre vis. At unge mennesker melder seg til tjeneste viser at det er et åndelig liv i blant oss. Det skal vi skal takke Gud for. Mange misjonsselskap i Vesten i dag sender få eller ingen misjonærer. Dette skyldes ikke nødvendigvis en ny misjonsstrategi, men ofte at de ikke har noen å sende. Grunnene kan være mange. Men at det i enkelte tilfelle kan ha sammenheng med et fattigslig åndelig liv er hevet over enhver tvil. I vår norske sammenheng har vi til dags dato hatt mye å glede oss over i så måte. Men hvordan framtiden blir i så måte vet ingen. Den Gud som kaller har sin besøkelsestid i blant oss. Måtte han fortsatt bli møtt av norsk ungdom med vilje til oppbrudd og etterfølgelse!

Et misjonsselskap som har tatt på seg ansvaret ved å send ut misjonærer har tatt på seg et stort ansvar. Det er gledelig å se at misjonene er i økende grad opptatt av sitt personellansvar og sin omsorg for sine utsendinger. Men la oss ikke glemme at også dette koster penger, og at det hører med til prislappen på en misjonær når vi skal vurdere en misjonærs verdi ut i fra en helhetssammenheng.

Balansen mellom person – og pengestøtte
Som alt sagt trenger misjonærfokuseringen balanse. Vi trenger å bli konfrontert med forskjellige hensyn når det gjelder økonomi og strategi. Personlig tror jeg at vi i dagens situasjon i Etiopia gjør en god investering når vi i helsearbeid og evangelisk arbeid satser på misjonærhjelp til lederopplæring og til rådgivning. Vi er ikke lenger pionermisjonærene, og skal heller ikke i den nåværende fase være det. Vi skal støtte opp under den nasjonale kirke og arbeide sammen med den, men dens prester, evangelister og lekfolk ved å gå til nye områder, og styrke de gamle områdene. Målsetningen her er å være prosess-skapere som har syn for å bygge opp nasjonalt lederskap og økonomi. Vi burde også i større grad enn tidligere være med på å avsette midler til stipender i inn- og utland til utdanning av lovende nasjonale medarbeidere. Dette er bedre enn store pengeoverføringer som ofte kan lamme lokalt initiativ.

Det vi sliter med i dag er å få frigjort penger fra “gammelt” arbeid til nytt arbeid, p.g.a. den nasjonale kirkes manglende evne til å klare utgiftene til å holde etablert arbeid i gang, eller til å omdisponere penger og midler. Her er en side ved vårt misjonsarbeid som burde evalueres. Hva er avhengig av økonomisk underhold fra utlandet for å klare seg? Svarene er sikkert mange, men tenker vi over at mange av våre investeringer kanskje skal innlemmes i den nasjonale kirkes driftsbudsjett?

Illustrasjonsfoto: Misjonær og sykepleier Elsa Lindtjørn, som selv vokste opp i Etiopia som barn, har gjort en enestående jobb som helsemisjonær i Etiopia. Hun var bl.a.nybrottsmisjonær blant Tsemayfolket i Gisma i Woitodalen.

III Misjonærrollen

Misjonærer med et kall!
Hva slags misjonærer trenger vi så? Jeg tror vi trenger misjonærer med et “gammeldags” kall, og med en målsetning om å tjene Gud på den plassen en er satt, om det så skulle bli gjennom en tid.

Redusert antall kortidsmisjonærer
Vi trenger å få redusert antall korttidsmisjonærer. Korttidsmisjonærene er riktignok ingen ensartet gruppe. Men jeg tror at vi trenger å få bort dette rastløse, og midlertidige ved misjonærtjenesten. En misjonærtjeneste bør ikke bli en to-tre års spennende erfaring, eller en kjærkommen avkobling fra en hard (eller kjedelig?) norsk hverdag. En persons misjonærtjeneste bør heller ikke ha sitt utgangspunkt i en misjonsorganisasjons ønske om å fylle en tom post for en kortere periode eller for å holde hjulene i gang over for eksempel en to-årsperiode. Selvsagt kan ikke misjonene unngå å inngå slike pragmatiske løsninger, men å satse på slikt personell i stort omfang kan umulig være god strategi.

Selvsagt kan arbeidet selv tale for hyppige utskiftninger og rokkeringer. Det finnes jo arbeidsoppgaver eller oppdrag som er av kort varighet, og som dermed trenger kortsiktige løsninger.

Vi skal ikke drive vedlikeholdsarbeid ute på misjonsfeltene, men en planmessig jobb! Til dette trengs kontinuitet, det trengs personell som vil identifisere seg med en målsetning, og som gløder for saken. Kriseløsninger gir ingen langtidsplanlegging.

Misjon er en kommunikasjonsprosess
Misjon er ikke bare å utføre et forretningsmessig arbeid, men en kommunikasjonsprosess som krever tid av den som er involvert. Arbeidet kan bli skadelidende ved stadige utskiftninger, og den som reiser etter kort tids tjeneste blir også selv snytt for den rikdom på menneskelig kontakt og relasjoner som en god kommunikasjonsprosess innebærer. Dette gjelder de fleste yrkesgrupper som er representert i misjonslandene.

Vi trenger misjonærer som har vilje og tid til å sette seg inn i lokalt språk og stedegen kultur. Vi trenger fagpersonell av mange slag, og må derfor ikke ha misjonsskoler som utelukkende utdanner misjonsprester og teologer. Vi trenger misjonsskoler som tar sikte på å dekke de aktuelle behov ute på misjonsfeltene. Derfor trengs det en kontinuerlig evaluering av undervisningsopplegg og arbeidsmåte.

Fagpersonell med kall til å være misjonær
Det fagpersonell som sendes ut må ikke se på seg selv som ekspertise som bare har et faglig eller profesjonelt syn på seg selv, selv om det også selvsagt er viktig. De som vi sender ut bør være folk som tar sikte på å være misjonærer som skal hjelpe mennesker på et bredt felt. En misjonær skal ikke bare gjøre eller si noe, men være medmenneske og kristen i hverdagen. Denne siden av misjonærtjenesten tror jeg har vært oversett i den senere tid hvor viktigheten av spesialisering og “job-descriptions” er blitt framhevet. Dette har noe med et kall eller en livsgjerning å gjøre. Mange nasjonale kristne kan gi oss eksempler på gode misjonærer som de arbeidet sammen med. Disse ble husket p.g.a. det de var for dem som medmennesker.

Illustrasjonsfoto: Misjonærene Jorunn og Osvald Hindenes har hatt en lang og trofast tjeneste sammen i Etiopia med tjeneste som distrikstmisjonærer i Bansa, Mega og Hagere Maryam. Osvald var synodesekretær og synodepresidentens høyre hånd i den store sørsynoden i Awasa. Osvald har også vært tillitsmann og stedlig representant ved misjonens kontor i Addis Abeba, misjonssekretær med bl.a.Etiopiaansvar ved NLMs hovedkontor i Oslo og også leder for hele NLMs utenlandsarbeid. I sin tjeneste opplevde Jorunn og Osvald slutten på Haile Selassies regime, revolusjonsårene, og tiden etter Mengistus fall. Kort sagt: En allsidig erfaring som få kan matche!

Misjonærens selvforståelse og holdninger
Det trengs misjonærer med en bestemt selvforståelse som går ut på at en i tenkning, handling og rådgivning vil selvstendiggjørelse, nasjonalisering og vekst for den nasjonale kirke, dens økonomi, arbeidere og lederskap. Dette kan markeres i kontakt med enkeltmennesker, i mindre sammenhenger og i en større sammenheng hvor strategimeldinger utformes. Dette er aktuelt for en sykepleier på et sykehus, en jordbruksmann, en teolog, ja for alle yrkesgrupper. Holdningsskapende virksomhet og undervisning på et vidt felt er viktig å få inn i misjonærutdanningen. Dette er ikke nødvendigvis noe fag seg selv, men bør inn som små drypp i undervisningen. For å makte dette er det selvsagt nyttig med misjonsskolelærere med misjonærerfaring.

Misjonæren – fortsatte en viktig ressurs
Jo, vi har bruk for misjonæren! Vi har bruk for rådgivere og støttespillere innenfor støttespillere innenfor etablerte nasjonale kirker som for eksempel Mekane Yesus-kirken i Etiopia Vi må likevel kritisk vurdere hvor vi skal arbeide, hva vi skal gjøre, hvor lenge det er riktig av oss å arbeide innenfor denne sammenhengen, og når vårt oppdrag er utført. Vår ressursbruk må alltid vurderes i forhold til andre steder på kloden.

Misjonærrollen er nødvendig inntil oppdraget er fullført, og det er det på langt nær ikke! Gud har mange uløste lokale eller nasjonale arbeidsoppgaver som fortsatt trenger internasjonale eller globale løsninger! Måtte Gud hjelpe oss til å handle, tale, og tenke rett om vårt kall, vår misjon, våre misjonærer og våre midler. Det er ikke lett!

Det vi har diskutert er misjonærfunksjonen og misjonærrollen innenfor etablerte kirker. At vi framtiden trenger misjonærer i nye land og områder er hevet over en hver tvil. Det finnes land som verken har nasjonale vitner eller evangelister, som ikke har noen økonomiske midler, som ikke har noen bibel på sitt eget språk, og som derfor heller ikke kjenner frelsen i Kristus. Misjonærer trengs for å nå disse! Dette er ditt og mitt kall!

Foto: Undertegnede undertegner i 2004 i rollen som rektor for Mediehøgskolen Gimlekollen en samarbeidsavtale mellom Addis Ababa University, Royal Norwegian Embassy Ethiopia og Gimlekollen School of Journalism and Communication. Ved min side er norsk ambassadør Mette Ravn og president for AAU, professor Andreas Eshete. Bakerst, nå avdøde professor Aseffa Medhane. Dette prosjektet var et norsk-etiopisk samarbeid helt uavhengig av norsk misjon og kirkerelasjonen, men et samarbeid hvor jeg og andre med tidligere arbeidsbakgrunn i Etiopia fikk god bruk for kunnskaper i språk og kultur.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas