Norsk kirkeliv evaluert

Norsk kirkeliv er blitt evaluert. Evalueringen skjedde under konferansen, “Misjon til forandring”, i regi av Norges Kristne Råd, Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, NORME, Samarbeidsråd for menighet og misjon, Areopagos og Egede instituttet. Konferansen fant sted 7.-9.september i Storsalen i Staffeldtsgate. Tre representanter fra sør presenterte sine “funn” etter å ha lest gjennom diverse dokumenter og samtalt med norske kirke og – misjonsledere i forkant av og under konferansen. Disse tre var Dr. Julie Ma (Sør-Korea/Oxford), Dr. Rasolondraibe Peri (Madagaskar) og Biskop Nicholas Tai (Hong Kong). Dr. Anastasia Vassiliadou fra Hellas skulle vært der, men måtte melde avbud.

Det er fint at vi blir kikket litt i kortene. Utenfrablikk kan ofte resultere i forfriskende analyser. Jeg fikk selv gleden av å samtale med disse tre og utvalgte norske kirke – og misjonsledere i en mindre samling i forkant av konferansen. Det var spennende å dele erfaringer og informasjon med hverandre.


Illustrasjonsfoto: Den norske kirkes bispedømmer


Jeg regner med at gjestenes “hovedfunn” blir publisert etter hvert, og jeg skal derfor la være å kommentere disse i denne sammenheng. Jeg for min del opplevde nok fellesskapet og samtalene i plenum og grupper mer verdifullt enn de samlede innspill fra sør. Det hører med til sjeldenhetene at bredden i kristen-Norge samles på denne måten. Det er fint å samtale med hverandre på tvers av arbeidslag, konfesjonsgrenser og små eller store teologiske skillelinjer. Akkurat den delen frister til gjentakelse.Kenneth R. Ross` foredrag om verdensmisjonens utvikling var også bra.

Om konferansen var aldri så spennende, har jeg tre kritiske merknader til totalopplegget:

1. Hvor representative er disse gjestene som røster for kirker i sør? Jeg skal ikke være “for tung på labben” her, men jeg synes likevel et kan være grunn til å stille dette spørsmålet. Den ene av dem kommer fra et land hvor norsk misjon er fraværende(Korea), den andre i et land (Hong Kong) hvor en har vært tilstede men på en utradisjonell måte. Den tredje av dem representerer en tung historisk samarbeidspartner på Madagaskar og er nok den mest representative, men denne representanten lot til å være vel så orientert om andre utenlandske misjonsorganisasjoner som NMS. Den fjerde representanten, som (heldigvis) ikke var der, kom fra det sørlige Europa!

Disse representantene hadde etter min mening sterke “diaspora-trekk”. De var vel bereist, og for alt jeg vet også belest, men jeg har nok en mistanke om at de er mer informert om den gjeldende økumeniske debatt og deres "nye" hjemland enn kirkelivet i sine opprinnelsesland. Dette er i det hele tatt et veldig vanlig fenomen. Da jeg gjennomførte mitt doktorgradsprosjekt blant kirkeledere i Etiopia på 1990-tallet så jeg betydelige forskjeller på grasrotperspektivet og de perspektiver som en fant hos enkelte nasjonale skrivebordsbyråkrater ved Mekane Yesus-kirkens hovedkontor i Addis Abeba. De sistnevnte stod ifare for å bli en "subkultur", avsondret eller fremmedgjort fra sine egne, og som gjerne var tettere på den internasjonale arena og agenda enn de spøsmål som kristne på grasrota var opptatt av..


Illustrasjonsfoto:Borgund stavkirke


2. Selv om gjestene kom med flere nyttige innspill og kommentarer, var deres beskrivelser av norsk kontekst svært upresise. Fra mitt ståsted som misjonsleder og tidligere misjonær, opplevde jeg at presisjonsnivået var svakt hva beskrivelsen av norske misjonsorganisasjoner angår. Jeg har også stor forståelse for at sentrale kirkeledere i Den norske kirke opplevde noe av det samme hva deres hverdag angikk. Flere som jeg snakket med reagerte på en litt for “omtrentlig” beskrivelse av folkekirken og dens “Konstantinske fangenskap”. Det jeg nå sier, betyr ikke at innspillene var unyttige, men heller at de av de nevnte grunner mistet noe av sin argumentasjonskraft og troverdighet.

3. Min viktigste og største innvending er at denne evalueringen ble koblet til Edinburgh-jubileet. Jeg hadde forventet at vi - navlebeskuende norske kirke-og misjonsledere som vi ofte er– hadde blitt utfordret på status for verdensmisjonen. Dette ville ha vært vel anvendt tid, og sist, men ikke minst, mer i Edinburgh 1910-konferansens ånd!


Illustrasjonsfoto: Mange med norsk pass har tjenestegjort som misjonærer internasjonalt.

Jovisst kan vi melde om mye kritikkverdig som har skjedd de siste hundre år, og om indrekirkelige utfordringer i Norge i dag. Men hvorfor samtalte vi ikke om de mange mennesker, folkegrupper og nasjoner som har blitt berørt av det kristne budskap gjennom målrettet misjonsvirksomhet før og etter Edinburgh 1910? Og, sist, men ikke minst: Hva gjør norsk kristenliv for at de gjenstående unådde folkegrupper nås med det kristne budskap? Ville det ikke vært et poeng å samles om dette og heller ha funnet en annen og mer passende anledning til evaluering av norsk kirkeliv? Edinburgh 1910 var en internasjonal misjonskonferanse. Det burde markeringene av Edinburgh 2010 også bære preg av.

Jeg undrer på om det teologiske grunnlaget og "drivet" for verdensmisjonen i noen kirkelige sammenhenger er i ferd med å smuldre bort og at en fort ender opp med økumenisk hyggeprat og visvas. Jeg håper jeg tar feil.


Illustrasjonsfoto: Scripture Mission Conference Centre i Nairobi: I dag et kurssenter for internasjonal misjon

Tyngdepunktet for verdenskristendommen er endret. Dette må få følger. For det første: vi bør forstå at vi selv bør gjøres til gjenstand for misjonsvirksomhet, både ved at vi evangeliserer til våre egne og ved at utenlandske vitner misjonerer hos oss. For det andre: Vi må anerkjenne, støtte og samarbeide med den misjonsvirksomhet som utgår fra sør. For det tredje: Sekularisering og kirkeflukt i vest, fritar oss ikke fra medansvar i verdensmisjon. Om vi har mye å gjøre på hjemmebane har vi fortsatt et bidrag å utføre internasjonalt.


Illustrasjonsfoto: Misjonsengasjementet i den tredje verden i sterk vekst

Mens jeg skriver dette får jeg en e-post. Generalsekretæren for Third World Mission Association (TWA), som også er formann for Nigeria Evangelical Missions Association inviterer meg som bidragsyter ved en misjonskonferanse i Nigeria i desember. Vi gjør vel i å merke oss at TWA er en internasjonal paraplyorganisasjon for misjonsorganisasjoner i den ikke-vestlige verden og at det også her (som i vesten) er misjonsorganisasjonene som bærer de største byrdene i verdensmisjonen. Store misjonsorganisasjoner er etablert i land som Sør-Korea, Nigeria og Brasil. Også Mekane Yesus-kirken i Etiopia, en kirke med 5,5 millioner medlemmer, har nå stiftet sitt eget misjonsselskap.

Jeg møtte mange av disse organisasjonslederne under Tokyo 2010-konsultasjonen i mai. Var det noen som sa at misjonsorganisasjonenes tid var forbi? Var det noen som sa at disse ikke har noe med “den missionale kirke” å gjøre?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!