Partipolitisk røntgenbilde

I November 2007 publisert jeg følgende artikkel i Dagen Magazinet i min faste "I Fokus"-spalte. Carl I Hagen hadde nettopp utgitt sine memoarer.
Jeg sakser...

---


Partipolitisk røntgenbilde
Carl I. Hagen fikk gjennom sine memoarer – ”Ærlig talt” – mye medieoppmerksomhet sist uke. Boka inneholder mange interessante detaljer. Vi kommer nærmere en politiker som i over 30 år har vært med på å prege norsk offentlighet. Vi inviteres på nytt til refleksjon omkring protestpartiet FrPs kjennetegn og til å vurdere hvorvidt dette partiet har utsikter til å bli noe mer enn en relativt stor, men ensom, politisk pariakaste.

Fargeklatten Hagen har satt sitt preg på politiske debatter. For han snakker et språk som ”folk flest” forstår. Men får han nye venner gjennom denne boka? Nei, jeg tror ikke det. Etter min mening framstår han svært usympatisk. At han søker politisk makt er ikke kontroversielt. Det er han ikke alene om. Men hans selvopptatthet kjenner ingen grenser. Her kommuniseres uvanlig sterke insinuasjoner og stygge personkarakteristikker av motstandere. Kjell Magne Bondevik utsettes for noe som grenser til hat. Alt dette skjemmer en bok som ellers er svært interessant.

Hagen har jobbet iherdig med å gjøre FrP stuerent. Meningsmålingene tyder på at han har lyktes med det. Men hva er FrPs bærende politiske budskap? Beskrivelsen av interne intriger og Hagens analyse av disse gir oss få svar. Her bekreftes i stedet partiets gamle image som samlingssted for bygdetullinger, populister, liberalister, innvandringsmotstandere, økonomiske egoister, ispedd noen kristenkonservative elementer. Per Borten ville nok beskrevet FrP som sprikende staur.

Siv Jensens jobb er krevende. Muligheten for regjeringsmakt er ikke større etter Hagens offentlige latterliggjøring av mulige politiske samarbeidspartnere. For Hagens budskap er mer enn en samling privatmeninger. Mange tenker fortsatt at Hagen=FrP. Samtidig er det fortsatt god plass for et protestparti i Norge. For hvem av de andre ikke-sosialistiske partiene makter å fylle FrPs rolle som utfordrer av de rød-grønnes statsstyring, ensretting, overstyring av trossamfunn, kjølige skulder til friskoler, Israelsfiendtlighet og lovendringsiver? Hvor trofaste FrPs velgere er over tid gjenstår å se. For hvor mange stortingsvalg og hvor stor stemmeandel må til for å få politisk gjennomslag og regjeringsplass? Når 20 % aldri er nok sier det mye om andre partiers samarbeidsvilje, men mest om FrP.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!