Sannhetskravet og offentlig debatt

I 2002 skrev jeg følgende sak som bl.a omhandler offentlig debatt mellom kristne.

---
Sannhetskravet og offentlig debatt

"Elsk hverandre inderlig som søsken", het det visst i den gamle bibeloversettelsen. Min erfaring med barneoppdragelse viser at søskenkjærlighet kan være så mangt. Kiving, kjekling og krangling er minst like naturlig som kjærtegn,klapp og klem.


Hvordan står det så til med "den kristelige søskenkjærlighet"? Hva sier vi til våre åndelige brødre og søstre? Hvordan lever vi i forhold til dem? Er vi flinke til å gi uttrykk for at det faktisk er tykke "blodsbånd" som binder oss sammen? Hva skjer rundt "det åndelige kjøkkenbord"? Makter vi å irettesette villfarne brødre og søstre uten at vi trekker søskenforholdet i tvil? Hvor går grensene for søskenforhold? Når kan vi si at noen er "uekte" brødre og søstre?

Spørsmålene er utfordrende. Mye kunne vært sagt. La oss i denne sammenhengen rette søkelyset mot de uttrykk for kristen søskenkjærlighhet som finnes i den offentlige meningsutveksling mellom kristne.

Alle kristne er satt til å være sannhetens ambassadører både i forkynnelse, veiledning, lære og liv. Dette gjelder både i det private og det offentlige rom. Med solid forankring i Skriftens budskap skal alt som er sant, edelt og godt fremmes og vernes. Bredden og dybden i Bibelens budskap må fram. Guds sønn forblir likevel det uomtvistelige sentrum.

Av og til har "trossøsken" behov for en innbyrdes diskusjon vedrørende lære og liv. Dette er ikke unaturlig. Noen tar denne debatten på tomannshånd, andre benytter seg av samtalens mange muligheter på bedehuset, og noen kaster seg inn i en til tider heftig offentlig debatt. Av og til kan man ha behov for å markere uenighet med medkristne i trosspørsmål, eller man kan ha behov for å "irettesette" dem som vi mener "har gått for langt" i en sak.Hva gjør vi i slike tilfelle? Vi må velge vår strategi med omhu! Jeg tror vi bør granske våre motiver svært nøye før vi går inn i en offentlig debatt med enkeltpersoner. Hva oppnår vi dette? Er avisspaltene rette sted for en meningssutveksling av den type som vi har behov for i det konkrete tilfelle? Kanskje vi heller skulle gjøre en avtale om et treffpunkt hvor vi kunne samtale videre om saken? Kanskje ville et brev eller en telefon være like naturlig?

Jeg sier ikke at vi bør unngå avisspaltene. Offentlig debatt om viktige saker er nødvendig både for den kristne og for samfunnet. Men jeg oppfordrer oss likevel til å tenke gjennom det vi gjør når vi går inn i en debatt med enkeltpersoner og medkristne i media. Apostelen Paulus advarte mot rettssaker mellom brødre. Kanskje noen debatter mellom kristne er minst like forkastelige? Bidrar vi mer til latterliggjøring, uforsonlighet og stigmatisering enn til å fremme det som er sant og rett? Når vi går inn i slike debatter, forsøker vi egentlig å oppnå en konstruktiv samtale med vår bror eller søster? Og dersom vi skulle ha behov for å påpeke en villfarelse: forsøker vi å lede den villfarne tilbake på rett vei, eller avsier vi på "Kiwi vis" ("kjapt, trygt og billig") den endelige dom? Er dette en sak som to personer kunne tatt på kammerset, eller har den virkelig offentlighetens interesse og nytteverdi? Velger man avisene fordi man ikke våger personlig nærkontakt med annerledes tenkende, eller fordi man er er redd for selv å bli konfrontert? Er avisdebatt et uttrykk for usikkerhet? Kan det være at noen bruker avisspaltene som "springbrett for selvforherligelse eller egenpresentasjon", det vil si man ønsker å snakke mer til "galleriet" enn til den som man faktisk debatterer med? Slike spørsmål er uhyre viktige. Debatter skal fremme sannheten. Det må brukes i det godes tjeneste. Målet kan aldri være å ramme noen!

En annen sak som vi bør sette fokus på, er hvordan vi presenterer og omtaler våre meningsmotstandere. Hvordan behandler vi andre mennesker? Hvordan gjengir vi deres sysnpunkter? Dette er spørsmål som gjelder enhver type debatt; uavhengig av tid, sted, kommunikasjonsform og livssyn. Likevel bør kravene om redelighet være vel så strenge for kristne som for andre. Noe som fortviler meg, er den bevisste eller ubevisste fordreining av andres synspunkter som jeg har møtt i enkelte avisartikler, i "halvoffentlige" eller "halvprivate" samtaler, på styremøter, i komitemøter, og lignende sammenhenger. Burde ikke en kristen ha såpass respekt for enkeltmenneske at man i det minste tar bryet å gjengi det vedkommende har sagt på en god og saksvarende måte før man markerer sin uenighet? En fordreining av meningsmotstanderes synspunkter tjener ikke sannheten. Målet helliger ikke midlet i denne sammenhengen! Det finnes tidspunkter hvor kristne må skille lag. Vranglære kan ikke tolereres. Likevel er det viktig at vi tar avskjed med hverandre på et reellt og ikke et konstruert grunnlag.

La oss heller ikke forsøke oss på å slå fast hvilke underliggende motiver andre folk har for det de sier. Vi må alltid forholde oss til det folk sier og gjør, og ikke det som vi på spinkelt grunnlag antar at de "egentlig" mener. Mistenkeliggjøring har dessverre fått plass i de kristnes rekker som om det var snakk om en sann kristelig dyd. Slik burde det ikke være. Er du i tvil om hva folk faktisk mener, bør du spørre dem selv eller søke sikre kilder. Uten vilje til å søke sannheten blir mistenkeliggjøring det samme som å bære framfalsk vitnesbyrd mot sin neste!

Sannhetskravet er viktig i alle typer meningsutveksling mellom mennesker, også i meningsutvekslinger mellom kristne. La oss ikke glemme dette! En dag skal også "kranglende trossøsken" gjøre opp regnskap for sine innbyrdes oppgjør.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!