«Ultra-radikalitet»

Nedenfor gjengir jeg en preken som jeg holdt i 2009. Prekenteksten som jeg fikk oppgitt, lot oss få møte en radikal Jesus. Eller skal vi si «ultra-radikal»?
---

Luk 9, 57-62
57 Mens de var underveis, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du så går.» 58 Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.»
59 Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «La meg først få gå hjem og begrave min far.» 60 Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
61 Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» 62 Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»


Illustrasjonsfoto: Engelskmannen John Stotts femtiandre og siste bok fikk tittelen: "The Radical Disciple". En spennende tittel som avslutning på et viktig forfatterskap!
---

”Radikalitet” – hva forbinder du med det ordet? Hva betyr det å være radikal?
Ordet vekker helt sikkert ulike assosiasjoner hos den enkelte av det dere. Det er ikke så rart. For ordet brukes i høyst ulike sammenhenger. Radikalisme kan være så mangt.

Ordet radikal kommer fra det latinske radix som betyr rot. En som er radikal – i ordets rette betydning vel å merke- en som evner å skjære inn til margen av et problem. Han/hun går grundig til verks. Inn til selve kjernen. Vedkommende bryr seg kun om det vesentligste blant det vesentlige og stiller tydelige krav til seg selv og andre. En radikal bør ikke bare tenke radikalt, men også handle radikalt. Radikale mennesker er tydelige og målrettede. De vet hva de vil!

Jesus fra Nasaret var radikal. Radikal i ordets ytterste konsekvens. Bergprekenen, som du finner i kapitlene 5-7 hos Matteus, og Bergprekenens etikk er et svært så radikalt budskap. Utrolig nok er det betraktet som ”godt stoff” i mange sammenhenger---også den dag i dag. Det er ikke bare kristne som siterer og vektlegger enkeltvers og enkeltsannheter hos evangelisten Matteus. Nei det er også mange andre som synes dette er flotte greier! Selv om man ikke alltid klarer å leve slik som Jesus forventer, er mange enige om at dette er radikaler idealer som det er verdt å holde høyt og leve etter. Verden ville vært bedre om man hadde lagt Jesu prinsipper til grunn for liv og levned i verden, vil mange si. Utrolig nok!

Så langt så godt. Mange kan svelge Jesu radikalisme på det etiske plan, selv om du også finner dem som mener at han nok går litt i lengste laget.

Bibelordet som vi nettopp leste, og mange andre tekster i Bibelen, viser oss imidlertid at Jesu radikalitet ikke fanges opp av utvalgte etiske retningslinjer hentet fra Bergprekenen. Jesus var ikke bare en stor moralprofet, som det er nyttig å lytte til nå og da, i festlig lag når politiske taler skulle forberedes, eller når en skulle hente en skikkelig begrunnelse for deltakelse i ulike former for sosialt arbeid i vårt samfunn.

Jo visst var Jesus radikal. Men radikaliteten stanser ikke bare ved hans etiske forkynnelse. Amerikaneren Josh Mc Dowell skrev en bok som har blitt oversatt til mange språk og som jeg selv for noen år siden brukte da jeg var med på konfirmantundervisning. Jeg var nemlig prest i Chicago noen år. ”More than a carpenter” – var tittelen. ”Mer enn en snekker”. ” En flott tittel! Jesus var mer enn en snekkersønn med høytsvevende tanker, og som revolusjonerte verden med et sylskarpt, tydelig og utfordrende budskap. Han var noe mer! Ja, han var også annerledes!

Jødene i Jesu samtid ble slett ikke alltid vippet av pinnen av Jesu etiske forkynnelse. Jo visst var det punkter som de tok kraftig avstand fra. Men det var ikke nødvendigvis etikken som var problemet. Problemet var knyttet til Jesu selvforståelse. Hans egen oppfatning og beskrivelse av seg selv, og disiplenes frimodighet på Jesu vegne. Dette var problemet på Jesu tid, og det har for øvrig vært et problem fram til i dag. Det er Jesu selvforståelse som blir vanskelig.

Jesu selvforståelse kan nemlig ikke reduseres eller avgrenses til tittelen ”moralprofet”. Alle som har forsøkt å ramme Jesus inn ved hjelp av ulike titler og ved sammenligninger med andre, så fort at han sprengte alle rammer. Han var lærer eller rabbi, men samtidig mer enn en rabbi. Han var en profet, men mer enn en profet, han var en undergjører, men mer enn en undergjører. Slik kunne vi fortsatt. Jesus fra Nasaret ble ikke forstått fordi han i sin samtid ikke fant sin like. Jesus blir heller ikke forstått i vår tid. For vi har ingen i vår tid som matcher han.

Hva var så kjennetegnet på Jesu selvforståelse? Han brukte selv uttrykket ”Menneskesønnen” om seg selv. Han gjorde det, muligens fordi dette uttrykket var såpass lite brukt og såpass fleksibelt at det var mindre egnet for misforståelse enn andre uttrykk.

Likevel: Jesu radikalitet bestod først og fremst i noe annet. Den bestod i at han frimodig gikk inn i roller som i det gamle testamentet ble forbeholdt Gud. Han gikk inn i Guds plass. Han hadde en selvbevissthet, som fikk jødene til å heise røde flagg. Hans selvforståelse, uttrykt i ord og handling, ble oppfattet som blasfemisk – Gudsbespottende. En selvbestalet, selvutnevnt Yahweh eller Gud. Nei takk, det ville ingen ha!

Hvordan kom så dette til uttrykk? Jeg skal gi deg noen få eksempler:

Jesus var mer enn en profet. De GT-lige profeter henviste til Gud da de skulle legge fram et budskap: ”Så sier Herren”, sa de. Hva sa Jesus? ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere!” Han behøvde ikke å henvise til en høyere makt. Han hadde selv – i egen person- guddommelig autoritet.
”Det folk som vandrer i mørket skal se et stort lys,” sa Jesaja. Jesus stod frem mange århunder etterpå og sa: ”Jeg er verdens lys”. Salmisten sa: ”Herren er min hyrde”. Jesus sa: ”Jeg er den gode hyrde”.

Jesus var radikal. Han provoserte. Han utfordret. Han ble stemplet som blasfemisk. Og romerne som i stor grad fikk lov til å ordne opp i interne anliggender, ryddet han av veien. Den farlige Jesus ble ufarliggjort på et kors – trodde man. Ja, selv noen av hans tilhengere begynte vel å tro at han p.g.a. noen ville tanker ble ryddet av veien.

Det er så flott å lese vitnesbyrdet fra Peter – han som sviktet sin Mester – etter Jesu oppstandelse. Alt var nå falt på plass. Han fikk se de små bitene i historien i sin rette sammenheng:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! 4 Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere 5 som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende.

Det er den radikale Jesus som står foran oss i dag. Han utfordrer deg – han utfordrer meg – til tro og etterfølgelse!

Personene som vi møter i teksten kalles til å følge Jesus! Verken mer eller mindre! La oss si noen ord om akkurat det. Hva betydde det? Ble de kalt til en spesiell oppgave? En spesiell tjeneste? Det vet vi ikke! Det sies det ikke noe om. Men de vi ser er at Jesus utfordrer dem til å følge Ham. Etterfølgelse er egentlig et spørsmål om å følge Ham og alt det som dette måtte innebære. Dette gjelder alle kristne, ikke bare misjonærer og forkynnere! Her er alle kristne regnet med. Vi utfordres til å følge Ham! Uten veibeskrivelse, kostnadskalkyler og sikkerhetsnett. Slik var det også for disiplene. Sikkerheten lå kun i den sikkerhet som Han man etterfulgte var god for.

Kallet til etterfølgelse var i denne teksten bokstavelig ment. Han kallte mennesker til oppbrudd. Han hadde bruk for dem! Vi ser også i Bibelen at mange mennesker – bokstavelig talt - fulgte han fysisk. Og det var mange som fulgte han. Det var tre grupper som kretset rundt Jesus så å si til enhver tid: 1. Disiplene (de tolv pluss noen til), 2. Folkemengden (de troende eller de nysgjerrige som fulgte ham for å se mer, eller som var i ferd med å bli etterfølgere) Og så var det 3. Motstanderne som kom for å sette han på prøve og felle han.

Det høres så brutalt ut da han ikke gir den ene lov til å begrave sin far og den andre lov til å ta farvel med sin familie. Det stemmer ikke med det bildet av Jesus som er opptatt av menneskers nød og lidelser og som har evne til empati, medinnlevelse.

La oss forstå det rett! Kristen tro er ikke identisk med å rømme fra eller forsømme de sosiale plikter. Selv om det er noen som har stått for en slik misforstått tankegang. Kristen tro inviterer ikke til at man skal ignorere omsorgen og den oppgaven som en har blant sin familie. Det teksten dreier seg om er noe helt annet!

Jesus løfter fram en radikal utfordring med litt andre dimensjoner. Han stillte enkeltmennesker overfor et valg som var det viktigste valget de noen gang kunne stå overfor. Hva tenker du om Guds sønn? Hvordan forholder du deg til han? Hva betyr han for deg? Jesus bagatelliserer ikke de viktige spørsmål, men løfter fram det aller viktigste: Hvordan forholder du deg til meg? Vil du tro på meg! Vil du tro på meg, ja da må du også følge meg!

Unnskyldningene og hindringene var mange. De vil alltid være der. Unnskyldningene om å ikke velge Gud, unnskyldninger som innebærer utsettelse av valget, unnskyldningen om å gjøre valget på en slik måte at det ikke rokkerer på min/din rett til å være herre i eget hus. Noen vil bruke familien som unnskyldning. Andre vil bruke noe annet. Det holder ikke, sier Jesus. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å velge Gud som orienteringspunkt og holdepunkt for livet.

Det er dette Jesus utfordrer! En vil aldri stå overfor viktigere valg! Karriere, popularitet, omdømme, selvbilde, interesser… alt dette er sikkert viktig, men er det viktigst?

Jeg sa nettopp at Jesus hadde minst tre grupper mennesker rundt seg. Han hadde disipler rundt seg. Disipler i vid forstand som gav uttrykk for at de ville følge ham. Slike finnes også i vår tid! Og det er da også mange som i vid forstand ønsker å gi sitt liv til sin Herre og Mester og følge han og hans veiledning for livet. Det er mange spennende historier om dette, som vi har hørt eller lest om. Jeg er sikker på at flere av dere som er her i dag hadde mye å spennende fortelle om, hvordan livshistorie og troshistorie bindes sammen i en spennende krønike.

Man kan lære mye av kristne fra andre himmelstrøk. Jeg opplevde møtet med etioperne sterkt; kanskje sterkest var møte med dem som med rette kunne kalle seg første generasjons kristne. Jeg intervjuet mange av disse i forbindelse med et bokprosjekt som jeg avsluttet for ca. 12 år siden. De kunne gi meg del i brennende vitnesbyrd om det valg som de tok da i mot den kristne tro. Noen ble utstøtt fra lokalsamfunnet, de fikk ikke gravlegge sine døde der andre gravla sine døde, deres barn fikk i leke med andres barn, ektefellen deres ble utsatt for psykisk press. Noen ble selv slått, mishandlet og fengslet. I møte med disse kjente jeg på et utrolig ubehag. Jeg var selvsagt glad for at jeg levde i et samfunn hvor jeg slapp slike følger ved å bekjenne min kristne tro. Men likevel satt jeg med andre spørsmål: Unndrar jeg meg noen av de omkostninger som kristentroen fører med seg? Er kristentroens betydning i mitt liv redusert til enkeltområder av livet? For mine etiopiske venner fikk troen altomfattende betydning.

Jesus utfordrer meg og deg i dag: Vil vi egentlig være hans disipler? Hans etterfølgere som tar i mot han i tro og som er villig til å la hans perspektiver på livet være viktigere enn våre? Våger vi det? Kristen tro er ingen livsforsikringspolise som aktiveres når vi dør. Tar vi mot frelseren Jesus, da ber vi han også om å være Herren Jesus i våre liv! Våger vi å slippe han til?

I dag som på Jesu tid, finnes det mennesker som tilhører folkemengden. De leter, de søker. De er nysgjerrige på hva livets mening egentlig går ut på. Det har aldri vært flere spørsmål enn nå og heller aldri flere svar. Søken etter mening er viktig. Hvordan kan jeg få det travle og sammensatte livet mitt til å gå i hop, og hvordan forholder min hverdag seg til de dypeste livsspørsmålene. Tap av mening er det verste som kan skje et menneske ! (Clifford Geertz)

Hva gjør vi som – alle våre nederlag til tross – regner oss for Jesu disipler med dette? Hvordan møter som kristne kirke disse menneskene? Lar vi dem leve i fred? Deler vi vår tro med dem? Det er ett uttrykk som er på mote i vår tid: ”Vi er underveis”. Er vi underveis da er det riktig godt stelt med oss. Sier vi at vi har funnet noe som vi opplever som godt og slitesterkt, da er v i skråsikre, følelseskalde og arrogante. Nå har vi alle god grunn til å bevare ydmykheten. Det er mange saker vi ikke forstår. Men likevel: Våger vi å peke på Jesus? Våger vi å dele vår tro? Er den kristne kirke redd for dette, ja hvordan kan da kirken forvente at folk som befinner seg i kirkens periferi eller langt på avstand skal finne fram til troen på Jesus?

Jeg leste for mange år siden et sitat, hentet fra A-magasinet, hvor redaktør Kjersti Løken Stavrum sier følgende: ”Jakten på noe å tro på har aldri vært mer intens. Vi vil ha mer enn bare kjøpekraft. Spørsmålet er om Jesus er svaret. For det er lenge siden den norske kirke har vaiet sine standpunkter med offensiv stolthet. Å tro på Gud er blitt noe lavmælt og svært personlig. Kirken står i fare for å bli konturløs”!

Vi utfordres til tro og etterfølgelse. Finanskjeltringen Sakkeus var en av datidens nysgjerrige. Med hans rulleblad var det god grunn til å gjemme seg bort. Det var sikkert mange som han ikke våget å se i øynene. Men Sakkeus var foruftig. Liten som han var, klatret han opp i morbærtreet. Han sikret seg en plass i morbærtreet hvor han kunne se Jesus – med egne øyne! Han gjorde noe med nysgjerrigheten! Han var beredt på å ta et valg.

Måtte vi som kirke beholde morbærtrærne. La oss skape utkikksposter hvor folk får lov til å se Jesus. Gis de anledning til å se han, se hvem han virkelig er, da kaller han dem selv ned. Kom! Følg meg! Og som han sa til Sakkeus: ”I dag vil jeg ta inn i ditt hus”!

Jesus hadde også et ord til eventuelle motstandere. «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» Det var mange som kunne gjemme seg unna, men Menneskesønnen kunne seg ikke gjemme seg unna. For hans oppgave var å dø for menneskeslektens skyld og bli løsepengen for de mange.

Bibelordet forteller oss om Jesu radikalitet. Han var og er Guds sønn! Og det er som Guds sønn han kaller oss til tro og etterfølgelse etter hans anvisning! Teksten forteller oss også noe om Jesu raushet. Han er romslig når han kaller. Han ønsker alle som kommer velkommen. Han bryr seg ikke om hvordan folk kommer, men at de kommer.

Teksten forteller oss noen om prioriteringer. Vi må prioritere i livet. Noen ting er uvesentlige. Andre er vesentlige. Blant de vesentlige er noe vesentligst. Teksten forteller oss også noen om troens omfang. Troen er ingen del av vårt liv, ikke en privat sfære, men den opererer i livet og strekker seg ut over livet.

Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var er og bli en sann Gud fra evighet til evighet. AMEN!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas