“Vi har hørt noen rykter”!

Her kommer en annen opplevelse fra mitt besøk i Etiopia i 1987/1988 og som i likhet med gårsdagens “epistel” (se 2.september; “Han har løst oss fri”!) resulterte i en artikkel i “Utsyn”.

-----

Illustrasjonsfoto: Abayasjøen

Vi parkerte bilen på østsiden av den vakre Abayasjøen. Misjonæren hadde på forhånd fortalt om tre landsbyer som lå på ei øy ikke langt fra fastlandet. Vi ville gjerne over til denne øya. Det var noe som lå oss på hjertet. Vi gikk Kongens ærend!
Men hvordan i all verden skulle vi komme oss over? Etioperen som var med oss visste råd. Han sopte sammen litt halm og gjorde i stand bål. Røyken steg snart til værs. Det skulle være et tegn på at noen var under anmarsj.

Det gikk en stund. Vi ventet på at røyksignalene skulle bli oppfattet der ute på øya. Plutselig så vi noen bevegelser i sivet langt borte, og en båt med to menn kom til syne. Rytmen og teknikken gjorde at vi slapp å vente lenge på dem. Det var sjøvante karer!

Vi ble møtt med en vennlig fredshilsen. Språkmuren var ugjennomtrengelig for meg, men jeg følte at vi kommuniserte bra med fingerspråk og bukking og nikking. Vi hadde all grunn til å føle oss privilegert. De tok oss med til sin landsby. Vi var deres gjester på deres territorium!

Vi ble bedt inn. Ingen bød oss på mat. Det var visst fastetid. Ikke så det ut som de hadde så mye å by på heller. Her fantes ikke bugnende kjøleskap! En enkel kopp kaffe gjorde likevel sin nytte.

Misjonæren hadde vært her før. Han visste hva disse menneskene manglet. Jeg ville nok sagt at de manglet mye. Her var smått stell med mange ting. Likevel var det én mangel som var mest synlig. Herren var ikke deres hyrde. Derfor manglet de alt!
Det fantes som sagt tre landsbyer ute på denne øya. Det var liten kommunikasjon og ferdsel landsbyene i mellom. I dag skulle vi til den sørligste landsbyen. Noen fulgte oss på veien.

Vi ble sittende utenfor en hytte i kveldsskumringen. Praten gikk livlig, og misjonæren stortrivdes. Jeg skjønte lite eller ingen ting, men syntes det var trivelig å være der.

“Har dere hørt om Jesus før”? Spørsmålet fra misjonæren kom som lyn fra klar himmel.´´ Én svarte:” Vi har hørt noen rykter, men fortell oss mer”! Det ble nå fortalt i enkelthet om Jesus og hans sønns betydning for oss. Det var ikke snakk om detaljerte og teoretiske utgreiinger. Nei, her måtte man skissere i grove riss!

Ti mennesker ville tro den kvelden. Vi var glade, selv om vi visste at dette bare var den spede begynnelse. De kunne ikke si med apostelen: “Jeg vet på hvem jeg tror”!

Vi overnattet på øya den natten. Jeg lå der på den harde benken. Søvn ble det lite av, men desto mer tid til å tenke på det jeg hadde opplevd. Misjon er ikke bare en ordre for noen, men misjon er å ta evangeliet og dets rekkevidde på alvor. Under summingen av gresshopper kom dette ordet i tankene mine: “Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens” (1 Joh 2,2).

Det finnes mange unådde folkegrupper i Etiopia, og i hele verden for den saks skyld. Det haster! Vi må nå fram!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!