Drillo-syndromet


Illustrasjonsfoto: Det er Drillo-feber i Norge

----

Det er Drillo-feber i Norge. Nok en gang er folks oppmerksomhet rettet mot den gamle “raddisen” fra plankebyen. Et fotball-Norge, som nå en god stund har vært nesten likegyldig til landslagsfotball, sitter igjen som klistret foran TV-skjermen. Etter Drillos comeback i 2009, har han rukket å sette fotballstorheter som Tyskland, Frankrike og Portugal på plass, og, som om ikke dette er nok, topper Norge tabellen i sin gruppe i EM-kvalifiseringen.

Hva er hemmeligheten bak “fotballprofessorens” suksess? Svaret er ikke enkelt. La oss se litt på hans bakgrunn:

Egil Roger (“Drillo”) Olsen (f.1942) har allsidig erfaring. Som ung spilte han selv fotball for Sarpsborg, Frigg, Vålerenga, Østsiden og spilte 16 kamper med flagget på brystet. Navnet Drillo fikk han i sin tid som spiller i Vålerenga p.g.a. sin iver etter å drible. Pussig nok er verken dribling eller tekniske ferdigheter det som har preget hans trenergjerning. I denne sammenheng har han syn for det enkle.

Egil Olsen har topp trenerutdannelse, UEFA Pro Lisens, og har i tillegg til herrelandslaget trent en rekke klubb- og aldersbestemte landslag. Han har hovedfag i idrett fra Norges Idrettshøyskole (NIH), og har siden han avsluttet sine studier i 1974 undervist på NIH, med noen korte avbrekk innimellom.

Mens Drillos resultater som klubbtrener har vært varierende, har hans suksess med landslaget vært enorm. I sin første periode somlandslagstrener (1990-1998) klarte han å bringe Norge til VM to ganger. Seirene over England og Brasil er uforglemmelige fotballminner. Da Drillo gav seg som trener, gikk det raskt nedover med landslaget. En erfaren og dyktig trener som Åge Hareide, som hadde ført både norske, svenske og danske klubber til seriegull, klarte ikke å matche Drillos suksess med landslaget. Nå kan dette skyldes mange ting. Alt kan ikke settes opp på en formel, men mange vil vel mene at Drillo hele veien har valgt det enkle og sikre framfor det brilliante og usikre. Han har organisert sitt lag ut i fra de ferdigheter spillerne har og ikke ut fra hva han skulle ønske de hadde. Drillo er en utpreget taktiker. Han er opptatt av hvordan han kan vinne.

I 2009 gjorde han altså comeback. Skeptikerne var mange. Gikk norsk fotball med ryggen mot framtiden? Pipa skulle få en annen lyd da Drillo fortsatte der han slapp. Landslaget begynte med en gang å vinne. Og begeistringen i laget er tilbake. Når internasjonalt erfarne spillere som John Arne Riise og John Carew forteller at det aldri har vært morsommere å spille på landslaget enn nå, må vi tro dem. Dette er karer som har spilt mesterligafinale og som har vært med på det meste.

Mange har fokusert på taktikeren og strategen Drillo. Når Jan Åge Fjørtoft, som var med i Drillos første periode, fremhever Drillos lagbyggeregenskaper framfor spillesystemer og taktikk, er dette også et interessant perspektiv. Er miljøbyggeren og pedagogen Drillo blitt undervurdert i forhold til taktikeren og systemoperatøren? Jeg tror kanskje det. Folk som kjenner han sier at han gir enkle beskjeder, bruker tid på enkeltpersoner og er opptatt av miljøfaktoren. Ex-kaptein Rune Bratseth og sjef Drillo var “på to forskjellige planeter” hva tro og livsfilosofi angikk, men de hadde gjensidig respekt for hverandre. Bratseth satte pris på mannen i støvler, velsignet fri for staffasje og primadonnanykker.

På en måte er det dødsens kjedelig å høre på Drillo. Samtidig er det noe befriende folkelig med han. Det er en ting jeg alltid har lurt på. Hvorfor lyktes Drillo aldri helt da han trente klubblag? Mens Nils Arne Eggen trente RBK til gull etter gull, ja som også maktet å trene Moss (!) til seriegull i sitt “friår” i 1987, maktet Drillo aldri noe tilsvarende. Nils Arne på sin side gjorde vel egentlig aldri noen god figur som landslagstrener sammen med Kjell Schou Andreassen i 1974-1977. Sånn kunne vi fortsatt. Åge Hareide kunne, i motsetning til Drillo, vise til meget gode klubbtrenerresultater, men ikke med landslaget. Svaret er på spørsmålet er ikke gitt. Å lede en prestasjonsgruppe som landslaget er tydeligvis noe annet enn et klubblag.

Illustrasjonsfoto: 2010 er "gamlingenes år". Også Nils Arne Eggen er tilbake i manesjen.

2010 er “gamlingenes år”. At Drillo og Eggen gjør alle kritikere til skamme er morsomt. Eggen forlater RBK ved sesongslutt. Med all respekt for mannen og hva han prestert både før og nå, tror jeg at det er klokt at hans epoke går mot slutten. Jan Jönson blir en god erstatter. At Drillo gir seg i 2012 er også forståelig. Han blir erstattet av en person som har hatt suksess som klubbtrener, Ståle Solbakken. Om han får suksess med landslaget, gjenstår å se. At han i sin tid som trener i FC København sier at han “hater” Norges beste lag, er ikke det beste signalet for oss trøndere, men vi har vi noen gang opplevd at bergensere, moldensere eller “Ex-kanarifugler” har elsket “de svarte kvite”? Sjalusi er vanskelig å hanskes med for de fleste mennesker…!

Men det var Drillo denne artikkelen handlet om. Nå håper vi at han forbereder seg godt til å møte danskene i mars. Etter mange års spydigheter om “norske bjergaper” kunne det vært greit å sette de danske drænge på plass…

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas