Mayle Shadas vitnesbyrd

På 1990-tallet var jeg bibelskolelærer/rektor i Gidole i Etiopia. Studentene ved Gidole South West Synod Bible School kom fra ulike folkegrupper. De kom fra bl.a. Welayta, Galta, Borodda, Ganta Geresse, Zergulla, Zeyse, Dirashe, Gommayde, Gobeze, Gawada, Konso, Kolme, Jinka og Turmi. De satt side om side. De fleste av dem skulle forberede seg til tjeneste som evangelister i sine hjemmeområder eller blant unådde folkegrupper i sør. Dette er en del av mitt yrkesaktive liv som jeg kanskje har opplevd mest meningsfullt.

Å være lærer for slike lærelystne mennesker var givende. Jeg sitter igjen med mange minner. Et av fagene jeg underviste var det vi på amharisk kalte "Yezibqet zigidjit", eller "prekenlære" på norsk. Vi fokuserte på prekenens oppgave. Vi samtalte om ulike tekster eller temaer og laget prekener av disse.

Studentene fikk også anledning til å forberede og holde sine egne prekener. Hver dag var det andakt på hospitaltrappa ved Gidole hospital. Jeg hadde gjort avtale med sykehusledelsen om at mine studenter skulle få slippe til som andaktsholdere hver onsdag. Tur på tur forberedte de sine egne prekener og holdt dem. Etterpå gikk vi tilbake til klasserommet hvor en av medstudentene var “kritiker”. Etterpå var det tid for plenumssamtale og respons fra læreren.

Illustrasjonsfoto: Hammer-folk

En dag kom en av mine etiopiske lærere, Ato Laqew Beyene, inn på mitt kontor. “Skal Mayle få lov til å holde andakt på sykehuset”, spurte han. Mayle Shada var en ung hammergutt fra Turmi, et av de unådde områdene i sør. Han var ny kristen. “Mayle er en umoden kristen. Er det rett at han får prøve seg,” undret Laqew. Laqew var gammel og erfaren og jeg lyttet ofte til ham. Likevel var jeg usikker på om han hadde rett. “Kan han ikke i det minste få slippe til med et vitnesbyrd”, spurte jeg. “Kan han ikke få lov til å fortelle hva Gud har gjort i hans liv?” Laqew hørte på meg, og vi ble enige om å slippe Mayle til.

Onsdagen kom og Mayle slapp til. Han hadde forberedt seg godt. Amharisk, prekenspråket, var ikke hans morsmål. Derfor var det viktig å kunne støtte seg til et godt manus. Han trakk fram teksten fra Joh.3,16. “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”. Gud gav sin sønn, understreket Mayle sterkt . “Hvem av dere ville gjort det samme? Hvem av dere ville gitt deres sønner”, spurte han, og kastet blikket på noen mødre på første benk. “Husker dere ikke hva dere gjorde under revolusjonsårene her i Etiopia”, fortsatte Mayle. “Da det kom folk fra det militære til markedsplassene våre for å rekruttere unge mennesker til å bli soldater på krigsfronten mot Eritreas i nord. Mange unge ble fraktet vekk i busser. Hva gjorde dere da? Da dere hørte at slike rekrutteringsagenter var i anmarsj, gjemte dere ikke vekk sønnene deres i skogen? Var dere ikke redde for at de skulle bli tatt”? Så gikk han tilbake til teksten, og fortsatte: “Hva står det i teksten vår? Gud gjorde ikke som dere, han gjemte ikke vekk sin egen sønn! Han gave ham som gave til dere!”

Mayles budskap nådde inn. Tårene rant hos både hos den ene og den andre. Ungdommen fra Turmi hadde skjønt poenget og maktet å formidle det. Verken jeg eller gamle Laqew angret på at vi slapp han til. Er det en andakt som huskes blant studentene, så var det Mayle Shadas vitnesbyrd.

Jeg lurer på hvordan Mayle har det nå. Jeg møtte han da jeg var på besøk for kanskje ti år siden. Jeg fikk en klem som jeg knapt kan huske maken til. Men hvordan har han det nå? Ryktene sier at han ikke lenger er å finne i menigheten. Har han glemt at Gud gav sin sønn – for alle mennesker? Jeg vet ikke, men hans vitnesbyrd sitter fortsatt som spikret. Gud gav sin sønn. Som en gave til oss.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!