Teologiske vekkerøster i sør

Foto:Henry Luke Orombi (f. 1949) er erkebiskop for den anglikanske kirken i Uganda og biskop for Kampala. Han har blitt en innflytelsesrik leder for det globale sør innen den anglikanske kirke. Han utnevnte to utbryterprester fra den amerikanske episkopale kirke til biskoper for en amerikansk avdeling underlagt the Church of Uganda. Både Orombi og utbryterprestene protesterte mot den amerikanske kirkens ordinasjon av homofilt samlevende prester og mot andre former for teologisk avvik fra klassisk kristen tro.

Det er onsdag kveld i Cape Town. Vi er snart halvveis i Lausanne III-konferansen. Det har vært en innholdsrik og travel konferanse så langt, og det har vært liten tid til å skrive. Jeg kommer sikkert til legge ut flere innlegg med inntrykk fra Lausanne-konferansen etter at jeg kommer hjem.

Tirsdag ettermiddag var jeg med på et interessant møte med noen anglikanske biskoper, som redegjorde for utviklingen av den teologiske krise som har oppstått innenfor dette kirkesamfunnet. Denne krisen, som riktignok har utviklet seg over tid, nådde et kritisk punkt da homofilt samlevende Gene Robinson ble innsatt som biskop i USA i november 2003.Tilstede her i Cape Town er bl.a. erkebiskopene Henry Oromibi fra Uganda, John Chew fra Hong Kong og Robert Duncan fra U.S.A.

La oss ta utviklingen ledd for ledd:

I 1960 hadde den episkopale kirken i USA 3,4 millioner medlemmer. I 2002 var medlemstallet sunket til 2,3 millioner, en nedgang på over 32%. I 2008 var medlemstallet nede i 2,1 million med gjennomsnittlig ca. 700 000 tilstede på en søndagsgudstjeneste som er lite i et land hvor medlemstall og gudstjenestedeltakelse henger nøye sammen. Kirken, som skrøt over å representere majoriteten av dem som skrev under uavengighetserklæringen i 1776 og som fremdeles kaller seg “the Church of the Presidents”, er blant de kirkesamfunn i USA med sterkest tilbakegang. Kirken representerer mindre enn 1% av USAs befolkning. Situasjonen i Canada er enda verre. Gjennomsnittlig søndagsgudstjenestedeltakelse i 1970 årene var over en million, mot slutten av 1990-tallet ca. 700 000. I 2008 var tallet sunket til sjokkerende 325000.

To trender har påvirket Nord-amerikansk anglikanisme fra 1960-tallet. Det ene er teologisk forfall og liberalistisk utvikling i amerikansk kultur. Revidert gudstjenesteliturgi ble etterfulgt av teologisk revisjonisme.

Parallelt med den generelle avskalling mellom 1960 og 2010, fikk representanter for klassisk kristendom det stadig vanskeligere i denne perioden. Ny liturgi, åpning for vielse av gjengifte, åpning for kvinnelig prestetjeneste og liberalisering av teologisk utdanning førte til at mer enn 40 grupper av anglikanere i de to landene brøt med sin biskop. Etter at homofile ekteskap ble offisielt akseptert i Canada i 2002 og en homofilt samlevende biskop (Gene Robinson) ble innsatt i 2003 ble situasjonen enda vanskeligere.

Det kirkelige lederskapet innen den episkopale kirke og den anglikanske kirke i Canada fjernet biskoper, prester og lekfolk som opponerte mot den kirkelige utvikling (bl.a. Robert Duncan, se nedenfor). I tillegg til dette ble kirkebygg og kirkelige eiendommer konfiskert med loven i hånd. Alt dette kunne ha knekket alle og enhver som opponerte mot utviklingen. "Redningen" kom gjennom inngripen fra ortodokse anglikanere i det globale sør. De første som grep inn var Rwanda og Sør-Øst-Asia. Deretter kom Uganda, Kenya, Nigeria og sørlige Sør-Amerika. "Ortodokse" menigheter i USA ble satt under tilsyn av utenlandske erkebiskoper og biskoper. Afrikanske, asiatiske og latinamerikanske ledere tok i mot takknemlige hvite. Den kolonialistiske anglikanske kirkestruktur ble snudd opp ned. Krisen i Amerika, og de tidligere underkuede sørlige kirkers “redningsaksjon”, forklarer mye av det som skjer i den anglikanske verden i dag.


Foto: Robert Duncan (f.1948): Fra Juni 2009 erkebiskop i the Anglican Church in North America og Bishop of the Anglican Diocese of Pittsburgh etter å ha blitt fratatt sine presterettigheter i den amerikanske episkopale kirke i 2008
.


Erkebiskop Robert Duncan - lederen for den "frigjorte" anglikanske kirke i Nord-Amrerika - forteller i Cape Town om hva de har lært av den prosessen som de nå har vært igjennom. Jeg klipper:

1. Standing in God`s truth raises God`s allies
First, when any of us stand for God`s Truth in first order issues, where the salvation of souls rather than condemnation of opponents is our goal, it brings unity in the Church. The whole Church throughout the world is also challenged to stand with you. Foreign and ecumenical partners are invited to be at their best, and allies emerge from countless unexpected places. "Fear not, for those who are with you are more than those who are against you". (2 Kgs. 6:16). Faithful Anglicans in other parts of the World were willing to stand with us once they knew we refused to compromise the faith once delivered. Not only that, but ecumenical allies have come along to side of us, allies as diverse as Metropolitan Jonah of the Orthodox Church in America and Dr. Rick Warren of Saddleback Church in California, both at this Congress. Many here at Lausanne III, and countless souls you lead, have acted to encourage us and to intercede for us. This unity goes way beyond anything I have ever expected. Both ethnic division and denominiationalism fade away...

2.Humility builds God`s partnerships
Second, humilty builds God`s partnerships. Humility and charity - as well as forgiveness and reconciliation - among those partnering are essential for God to work in situations where social, economic colonial and ecclesiastical ineqaulities have heretofore operated. Partnership of extraordinary proportion emerge. New learnings abound. We in the U.S. and Canada have learned a great deal about ways churches can be planted, about the necessity of ending our silence concerning resurgent Islam, about evanglism and discipleship, an even about how ancient strcutures might serve mission once again. The rich have to become poor in the things they have previously judged to be their riches, and the poor have to see themselves as God sees them: perhaps from the weakest of the tribes," but "mighty men of valor" nonetheless (Judges 6:11-16).

3. God does lift up the Lowly
Thirdly,God "magnifies" the lowly. Global South Anglicanism is now majority Anglicanism. The average Anglican is now a woman, an African, a mother, and under the age of 20. We are not the Church of England any more. God speaks to us of previously unimaginable possibilities. Four us in the Anglican Church in North America we believe God has set us to planting 1000 new churches in our first five years of life. 1 or 2 potential church-planters contacts our office every day! 500 will gather at our Anglican 1000 summit in January. What is equally astounding is what I call "Anglican fever" on university and Seminary campuses. Five weeks ago, Dean Timothy George of Beeson School of Theology in Birmingham, Alabama, a school of Baptist foundation, informed me that "the fastest growing group of students are the Anglicans." I met with twenty eager Wheaton College students in August. All are part of newly formed Anglican congregations in the Chicago area. None of them were raised Anglicans. All believe themselves called to some kind of missionary life as committed disciples of Jesus. They do not only want to tell about Jesus, but to do what Jesus did. These are by no means isolated North American stories. From the ruins of heretical and wayward denominations that marginalized, exciled and expelled the faithful of an earlier generation, a new generation is clearly being drawn to believing and serving in the humbled and renewd Anglican Church that is emerging.

4. Personal Conversion deepens with Gospel suffering and sacrifice.
Fourth, personal oonversion deepens with sacrifice and suffering. We have learned that the cross of Jesus is the way of life. We have firsthand evidence that those who are prepared to give up buildings and endowments and relationships and respectability, for the sake of the gospel, are far more committed disciples than they were before their trials and their struggles. Deciding for Jesus changes people, not only at the first, but every time the cross is embraced. Among those already facing challenges of poverty, war, disease and famine - but who nevertheless act to help other suffering brothers and sisters - perhaps even on a faraway continent- for these God also deepens their conversion, often also bringing new friends and new hope, renewing godly self-image, and opening lines of provision for their original needs.

Scattering the Proud and Lifting Up the Lowly
I speak to you with all humility. Ours is no North American triumph. Ours is a rescue story in a global Church. It is not necessarily an Anglican story. It is a story of the whole Christian Church at its best.


---
Denne historien er uhyre interessant. Den forteller oss at bibelsk lære og åndelig vekst og velsignelse henger sammen. Den forteller oss også at kristne i sør ikke bare er "frukter av vår tjeneste", men også betydningsfulle medarbeidere i internasjonalt kristenliv og verdensmisjon! Sist, men ikke minst, kanskje de teologiske vekkrøster fra sør kan utfordre vestlig liberalteologi? Det snakkes mye om økumenikk i vår tid, men lytter den økumeniske bevegelse egentlig til disse frimodige røstene fra sør?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!