Er Jesus bare min?

«Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. » (1 Joh 2,2)

Hva tenker du om kristne, som ikke vil snakke om troen sin, fordi de mener dette er en privatsak? Har du lest om eller møtt slike? Jeg for min del har det. Noen av dem er kjendiser. De vil gjerne snakke om karrieren sin, ja, om vær og vind, men ikke om troen sin. Troen plasserer de så å si innerst på soverommet, lengst inne i den private sfære.

Hva skal vi si om slikt? La oss være litt forsiktige. Folk kan ha sine grunner som ikke vi kjenner til. Jeg bestrider naturligvis heller ikke det faktum at det går an å snakke om troen på feil måte, til feil tid og på feil sted. Hvor mange av oss har ikke møtt mennesker som har skremt folk vekk fra Jesus i stedet for å lede dem til ham?

Likevel er ikke dette poenget akkurat her. Vi spør om kristentroen er en privatsak. La meg si det så sterkt at det å gjøre kristendommen til en privatsak er en gedigen misforståelse. Troen er slett ikke en privat sak, men en personlig sak som samtidig er av allmen betydning for alle. Kristus er min, men ikke bare min…

Illustrasjonsfoto: Handler troen bare om meg?

La oss se nærmere på dette. Vi bekjenner troen “på himmelens og jordens skaper.” Gud skapte oss alle. Han vedkjenner seg, uten unntak, alle mennesker. Verken hudfarge, språk, kjønn, utrustning eller livshistorie rokker ved det faktum at vi er skapt av Ham. Det er heller ingen skapning som Gud helst skulle sett ikke var skapt. Tenker vi over hva dette betyr? Mange snakker begeistret om Guds fotspor i naturen. Snakker de like begeistret om alle mennesker de møter? Mennesket er nemlig det ypperste i Guds skaperverk! Dette bør få konsekvenser for vår måte å tenke på.

Gud skapergjerning omfatter alle. Men hva med hans frelsesgjerning? Skal frelsen forbeholdes noen få? Jovisst elsket Jesus meg, men var det bare meg han døde for? Nei, Kristus døde ikke for de få utvalgte. Gud elsket hele verden så høyt at han gav sin sønn som gave til oss. Hvorfor? “For at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Illustrasjonsfoto: Gud elsker ikke bare meg, men også deg!

Frelsesbudskapet gjelder alle. Det må videre. Bare Jesu disipler kan bringe det ut. Derfor vil det være katastrofalt om alle valgte å holde troen sin for seg selv. Å gjøre troen til et privat klenodium, et ghetto-anliggende, eller til en norsk stammereligion, er et opprør mot Gud selv. Å holde Jesus for seg selv er tyveri eller egoisme av verste sort: «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.»


Hovedutfordringene innen verdensmisjonen bør stå øverst på dagsorden. Dette bør være vårt hovedoppdrag. Landene med flest unådde folkegrupper er India, Sudan, Kina, Etiopia og Indonesia. Her bor de som “står bakerst i køen” hva tilgangen til åndelige ressurser angår. Mange av disse folkegruppene har ingen bibel på sitt morsmål, ingen misjonær eller utsending som kan vitne for dem, ingen kirke eller menighet, eller ingen andre (kjente) troende.

De minst nådde folkegruppene er ofte å finne på avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige steder, eller på steder hvor en kan møte stor motstand fra radikale motstandere. De er unådde fordi misjonsorganisasjonene ikke har hatt flere folk å sende, fordi de mangler penger, eller kanskje fordi de prioriterer feil? Mange folkegrupper er unådde fordi ingen har vært villig til engang å prøve og nå dem, fordi det er liten bevissthet om saken, fordi en redd for å mislykkes, eller fordi en forventer at andre gjør denne jobben. Her har du et ansvar. Vil du slutte opp om dette oppdraget?

Illustrasjonsfoto: Det finnes fortsatt mange unådde folkeslag i verden.

I tillegg til landene med flest unådde folkegrupper finnes det både små og store enkeltgrupper også i andre land. Store enkeltgrupper på Afrikas horn, i Nord-Afrika og Midtøsten, og folkerike land i Asia med stor befolkningstetthet, er viktige misjonsutfordringer. Dette er områder “hvor skoen trykker.”

For å nå disse gruppene trengs tverrkulturelle misjonærer av ulik type. Disse må være i stand til å arbeide i team med internasjonale grupper, kirker og organisasjoner. I tillegg til kristent fagpersonell er det fortsatt stort behov for “tradisjonelle misjonærer”, som bidrar med teologisk opplæring, undervisning, forkynnelse, lederopplæring, bibeloversettelse osv. innen etablerte nasjonale kirker. Noen av våre samarbeidskirker opplever sterke vekstsmerter. De trenger veiledning og har et skrikende opplæringsbehov. Forlater vi dem for fort? I noen tilfelle tror jeg vi gjør det…

Illustrasjonsfoto: Mursi i Etiopia

Alle misjonærer, uansett støpning og oppgave, må ha former for og en viss mengde teologisk utdanning. Dette gjelder så visst ikke bare dem som driver med undervisning og forkynnelse, men også dem som skal tjenestegjøre som kristne fagpersoner. Ingeniører, sykepleiere, lærere og jordbruksfolk trenger god kristen kunnskap og kjennskap til senderorganisasjonen. De bør få tid til å arbeide med forholdet fag/tro og forholdet forkynnelse/samfunnsengasjement. Kristen tro må gjøres til sin egen, i yrkesidentitet og personlighet.

“Jeg er din O Jesus,” synger vi begeistret i en sang. Jovisst vil han være min. Men er han bare min? Nei, han som skapte hele verden vil at hele verden skal få høre. Det at du er hans innebærer at du står til hans disposisjon. Er du med?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!