Kristen misjon i et nytt landskap



Endringen i verdensmisjonen siden Edinburgh-konferansen i 1910 er dramatisk. Delegatene ved Lausanne III i Cape Town møtte en virkelighet som var svært forskjellig fra den våre forfedre møtte i Skottland for hundre år siden.

Vi ble utfordret til å reflektere over den kristne kirkes identitet og oppdrag i vår tid og til å gjennomtenke status for kristendommens utbredelse på nytt: Hvordan skal vi som engang tilhørte kristendommens geografiske tyngdepunkt, forholde oss til det nye tyngdepunkt? Hva kan vi lære av kirkene i sør? I hvilken grad og på hvilken måte bør vi samarbeide med dem? Vi vil i denne korte artikkelen se litt nærmere på noen av disse utfordringene.

En endret verden
Perioden mellom Edinburgh 1910 og Cape Town 2010 var et århundre med store forandringer innenfor det politiske, religiøse og kirkelige landskap (Gravaas 2011, Yeh 2010, Johnson& Ross 2010). Disse kan oppsummeres slik:

Vi har opplevd to verdenskriger, Holocaust, kriger i Korea- og Vietnam, den såkalt kalde krigen mellom øst og vest, folkemord i Rwanda og på Balkan, økonomiske nedturer og oppturer, økologiske kriser, terrorangrep og atskillige etniske og interreligiøse konflikter.

Tyngdepunktet for verdenskristendommen er forskjøvet. Etter at det globale nord i nesten 1000 år hadde flest antall kristne, befinner majoriteten av kristne seg nå i det globale sør. Selv om denne endringen har skjedd gradvis i det siste århundre, har dette for alvor vært tydelig fra 1970-årene og frem til i dag.
Prosentandelen av kristne i verden er omtrent den samme som for hundre år siden (ca 1/3), men folketallet har steget fra 2 til 6 milliarder. Derfor er det flere kristne i verden nå enn noensinne.

“Misjonsmarken” er gjennom folkevandringer og migrasjonsprosesser kommet til oss. Store folkemasser fra land med ulike religiøse tradisjoner har slått røtter i vårt eget land og utfordrer oss til interkulturell dialog og samhandling samt kristen misjon. Men mange nye landsmenn er også kristne. Den største kirken i London er nigeriansk, og en av de største menighetene i Oslo er kinesisk.

Norge var i mange år det land som sendte fleste internasjonale misjonærer per capita. I dag er det Mongolia, et land som hadde få kristne da bl.a.norsk misjon etablerte seg i 1994, som er verdens ledende misjonsnasjon.

Pentakostal kristendom er den form for kristendom som vokser raskest. Det er ingen ting som tyder på at denne situasjonen ikke vil befestes eller styrkes.
Gamle kirkestrukturer og konfesjonsgrenser oppleves i noen tilfelle som irrelevante eller uhensiktsmessige. African Independent Churches, kinesiske husmenigheter og latin-amerikanske fellesskap utfordrer uten tvil tradisjonelle strukturer.

Flere store misjonskonferanser har vært arrangert i løpet av det siste århundre, og økumeniske organisasjoner er blitt etablert. Det har vært et århundre med sterk misjonsinnsats, og kirkesamfunnene har nærmet seg hverandre. Om ikke den teologiske tilnærming nødvendigvis har vært like tydelig, har for eksempel klimaet mellom protestantisk og katolsk kristendom blitt gradvis endret.

Parallelt med forskyvingen av kristendommens globale tyngdepunkt er koblingen mellom kristendom og velstand også endret. Mens kristendommen står sterkt i deler av den fattige tredje verden, mister den tilsvarende fotfeste i det materielt rike vest.

Korttidsmisjon er mer vanlig enn livslang tjeneste. Å inngå langtids forpliktelse ser ut til å være vanskeligere enn tidligere. Teknologisk utvikling og økt interkulturell kontakt mellom mennesker kan ha bidratt til økt forståelse for kulturelle og religiøse forskjeller. Samtidig har mange mennesker, også misjonærer, blitt rastløse globetrottere som ikke har det samme utgangspunkt for langsiktig planlegging og relasjonsbygging som tidligere generasjoner hadde.

Den teknologiske utvikling har vært enorm. I de første århundreder gav det romersk veinett og Pax Romana store muligheter for spredning av kristendommen. I vår tid gir boktrykkerkunst, radio, TV, internett, satellitt, moderne framkomstmidler og lignende uante muligheter.

Evangeliske kristne ser ut til å være er enda mer bevisst på sitt sosiale engasjement enn tidligere. Kombinasjonen Evangelism and Social Responsibility (Lausanne 1982) ser ut til i større grad å ha festet seg i den evangelikale bevissthet, selv om det også er riktig å tilføye at dette perspektivet var totalt fraværende ved Tokyo 2010-konferansen; en annen av fire store konferanser som markerte 100-årsjubileet for Edinburgh 1910.

Hvilken betydning har denne utviklingen for dagens og morgendagens misjon?

Et nytt tyngdepunkt
Som alt nevnt, har antallet kristne i det globale sør nærmest hatt en eksplosiv vekst. Kirke- og misjonshistorikere har beskrevet utviklingen på forskjellig vis (Johnson & Ross 2010, 50). Kenneth Scott Latourette beskrev utviklingen ved hjelp av begreper som expansion og recession. Ralph Winter betraktet utviklingen som en gradvis gjennomtrenging av større kulturelle enheter i 400-årige etappetrinn. Andrew Walls har brukt begrepet serial expansion for å beskrive kristendommens vekst i noen områder og tilbakegang i de områder hvor den tidligere stod sterkt.

Mens alle kristne var asiater på Jesu tid, ble den kristne kirke gradvis mer europeisk. Selv om kristendommen i perioden år 33-600 spredte seg i nært sagt alle retninger, som for eksempel til Etiopia, Syria, Kina og India, regner en med at i år 1500 var 92 % av alle kristne i verden var nordboere (europeere). Kristendommen slo med andre ord sterke røtter i nord og vest. Dette tallet gikk gradvis nedover og sank til 83% i 1900. Siden 1970 har kristendommen vokst sterkest i sør og øst. Fortsetter utviklingen slik den har vært i tiden fremover, vil 75 % av verdens kristne befinne seg i sør i år 2100.


Hvordan skal vi forholde oss til kirkene i sør?
En kan spørre seg hvilke følger forskyvingen av kristendommens sentrum og tyngdepunkt vil få. Vil dette få teologiske følger? Hva skjer på det konfesjonelle, ekklesiologiske og strukturelle plan? Hva med verdensmisjonen?

Vestens teologer og kirker har dominert, og dominerer fortsatt, teologisk tenkning, utdanning og forfatterskap. Det er på mange måter en stor kulturell, geografisk og teologisk avstand mellom voksende kirker i sør og de store sentra for utdanning i nord og vest, som fortsatt tiltrekker seg oppmerksomhet fra “misjonskirker” med desperat behov for lederutdanning. Hvor lenge vil vestens teologer oppleves relevante og attraktive for kirkene i sør? Hvor lenge vil vestlige kirkers og misjonsorganisasjoners tjenester være etterspurt? Hvordan skal vestens kirker forholde seg til seg selv?

Foto: Henry Orombi

Teologiske utfordringer
Kirkeledere i sør er overveiende mer teologiske konservative i teologi og etikk enn deres partnere i nord. Ved Lausanne III fikk noen av oss et interessant møte med noen anglikanske biskoper, som redegjorde for utviklingen av den teologiske konfliktsituasjon som har oppstått innenfor dette kirkesamfunnet. Denne konflikten, som riktignok har utviklet seg over tid, nådde et kritisk punkt da homofilt samlevende Gene Robinson ble innsatt som biskop i USA i november 2003. Tilstede i Cape Town var bl.a. erkebiskopene Henry Oromibi fra Uganda, John Chew fra Hong Kong og Robert Duncan fra U.S.A. I 1960 hadde den episkopale kirken i USA 3,4 millioner medlemmer. I 2002 var medlemstallet sunket til 2,3 millioner, en nedgang på over 32 %. I 2008 var medlemstallet nede i 2,1 million med gjennomsnittlig ca. 700 000 tilstede på en søndagsgudstjeneste som er lite i et land hvor medlemstall og gudstjenestedeltakelse henger nøye sammen. Denne kirken, som var stolt over å representere majoriteten av dem som skrev under uavhengighetserklæringen i 1776 og som fremdeles kaller seg “the Church of the Presidents”, er blant de kirkesamfunn i USA med sterkest tilbakegang. Kirken representerer mindre enn 1 % av USAs befolkning. Situasjonen i Canada er enda verre. Gjennomsnittlig søndagsgudstjenestedeltakelse i 1970 årene var over en million, mot slutten av 1990-tallet ca. 700 000. I 2008 var tallet sunket til sjokkerende 325 000. Parallelt med den generelle avskalling mellom 1960 og 2010, fikk representanter for klassisk kristendom det stadig vanskeligere i denne perioden. Utvikling i liberalisering retning i sentrale lærespørsmål og i teologisk utdanning førte til at mer enn 40 grupper av anglikanere i de to landene brøt med sin biskop. Det kirkelige lederskapet innen den episkopale kirke og den anglikanske kirke i Canada fjernet biskoper, prester og lekfolk som opponerte mot den kirkelige utvikling. I tillegg til dette ble kirkebygg og kirkelige eiendommer konfiskert med loven i hånd. Alt dette kunne ha knekket alle og enhver som opponerte mot utviklingen. "Redningen" kom gjennom inngripen fra ortodokse anglikanere i det globale sør. De første som grep inn var Rwanda og Sør-Øst-Asia. Deretter kom Uganda, Kenya, Nigeria og sørlige Sør-Amerika. "Ortodokse" menigheter i USA ble satt under tilsyn av utenlandske erkebiskoper og biskoper. Afrikanske, asiatiske og latinamerikanske ledere tok i mot takknemlige hvite. Den kolonialistiske anglikanske kirkestruktur ble snudd opp ned. Krisen i Amerika, og de tidligere underkuede sørlige kirkers “redningsaksjon”, forklarer mye av det som skjer i den anglikanske verden i dag.

Når Mekane Yesus-kirken i Etiopia 24.12.2010 sendte et brev til en av sine eldste samarbeidspartnere, Svenska Kyrkan, og stiller den betingelse at kirken må omvende seg i homofilispørsmålet for fortsatt å kunne opprettholde samarbeidsrelasjonen med en av sine eldste samarbeidspartnere, sier dette noe om hvilke teologiske konfliktsituasjoner som kan oppstå mellom nord og sør i tiden fremover. Behovet for vestlig teologiske ekspertise, utdanning, misjonærstøtte eller samarbeid er ikke automatisk like selvsagt som før.

Går man til teologiske enkeltelementer, vil en ofte se at kirkene i sør, enten de er romersk katolske, anglikanske, pentakostale eller evangelikale, har et sterkere fokus på helbredelse, profeti, omvendelse og streng kristen moral enn deres søsterkirker i nord. Kirkene i sør kan også i noen tilfelle være sterkere på å understreke betydningen av sosial rettferdighet. De utfordrer vestlig evangelikales proteksjonisme om eiendom og privatliv til fordel for sosialt ansvar på det offentlige plan. Ved et seminar i Cape Town avviste afrikanske kirkeledere prosperity gospel på overbevisende teologisk grunnlag.

Etno-lingvistiske utfordringer
Kristendommens bevegelse mot sør har også etno-lingvistisk betydning. Allerede i 1980 var spansk det språk i verden som flest kristne snakket. Kristendommen er nå en virkelighetsforståelse som omfatter en bred variasjon av folkegrupper, kulturelle tradisjoner og språk. Dette innebærer både et behov for tilgjengelige ressurser på de aktuelle språkene, som f.eks. bibeloversettelse, bibelfortellinger, liturgier og faglitteratur, men også en oversettelse den andre veien. Hvordan skal disse språkgruppers bidrag bli den globale kristenhet til del om ikke dette blir oversatt til engelsk, spansk, fransk og andre større verdensspråk? Den kristne tros kontekstuelle dimensjon skal leves ut i spenning mellom den globale og den lokale kirke (Gravaas 2000).

Det er ingen tvil om at det engelske språk er en betydelig maktfaktor innenfor verdenskirken. Engelsk er det språk som binder flest språkgrupper sammen, men er samtidig en faktor hvor noen blir favorisert på bekostning av andre. Dette ble etter min mening tydelig markert under Lausanne III. Den anglo-amerikanske “lovsangsindustri” preget fellesmøtene, og ledere med engelsk som morsmål spilte svært sentrale roller i den store sammenhengen. Samtidig ble sterke personlige vitnesbyrd og dagsaktuell informasjon fra ulike deler av verden formidlet på en måte som gjorde inntrykk på forsamlingen.

Illustrasjonsfoto: Lausanne III

Fattigdoms-
utfordringer

Parallelt med forskyvingen av kristendommens globale tyngdepunkt er koblingen mellom kristendom og velstand endret. Mens kristendommen står sterkt i deler av den fattige tredje verden, mister den tilsvarende fotfeste i det materielt rike vest. Mange kristne i sør mangler et godt helsevesen. Land som Botswana, Zimbabwe og Swaziland, som har mange kristne, er også land som er hardest rammet av AIDS. Ytterliggående karismatiske menigheter med fokus på eksorsisme, helbredelse, tegn og under kan i mange tilfelle være tiltrekkende for mennesker som lever på kanten av stupet hva levestandard og helsesituasjon angår. Et troverdig kristent vitnesbyrd i sør forutsetter en holistisk forståelse av misjonsoppdraget hvor sosialt ansvar og evangelisering, håndens og åndens gjerning, er sterkt knyttet sammen.

Om menigheter i sør er i sterk vekst, kan ikke den materielt rike kirke i nord betrakte sitt misjonsoppdrag og ansvar for menigheter i sør som avsluttet. Kristne i sør etterspør evangelikale vestlige kirker og organisasjoners innsats på det sosiale plan, innen lederopplæring og misjon. En felles innsats er også nødvendig for å nå de folkegrupper som “står bakerst i køen”; de som enda ikke har fått høre det evangeliet om frelse i Jesus Kristus.


Misjonsutfordringer
Cape Town-kongressen reflekterte en viss spenning omkring påliteligheten ved ulikt statistisk materiale, som blir lagt til grunn for misjonsstrategi og missiologisk tenkning. Til stede ved kongressen var representanter fra miljøer som for eksempel Operation World, Center for the Study of Global Christianity ved Gordon -Conwell Theological Seminary, og US Center for World Mission. Dette er ikke stedet for en analyse av de enkelte miljøers bidrag til missiologiske databaser og holdbarheten ved ulike statistikker om verdemisjon, men vi skal være klar over at denne debatten pågår og møte den med kritisk årvåkenhet.



Illustrasjonsfoto: Paul Eshleman

For meg som var tilstede ved Tokyo 2010 konferansen noen måneder før Lausanne III, var det spesielt interessant å være vitne den blandede mottakelse som amerikaneren Paul Eshlemans presentasjon fikk. Eshleman, som er tilknyttet Campus Crusade for Christ og som står sentralt i “Finishing the Task”- bevegelsen, fikk varm mottakelse i Tokyo. Der maktet han å inspirere deltakerne til målrettet innsats for og samarbeid om verdensmisjonen. I Cape Town var deltakerne i større grad opptatt av hans statistiske metodologi og på eksempler på feil og unøyaktigheter i det tallmateriale som ble lagt fram. En kan mene mye om dette, men for meg var fokuset på de gjenstående unådde folkegrupper (the Unengaged Unreached People Groups) og “avslutningen av verdensmisjonen” (“Finishing the Task”) sterkere og langt tydeligere i Tokyo enn i Lausanne. Kan hende hadde dette noe med konferansenes ulike særpreg å gjøre. Mens Tokyo var misjonsorganisasjonenes konferanse, bar Lausanne III preg av å være en kirkeøkumenisk konferanse på evangelikal grunn, og som samtidig rommet evangelikale røster fra kirkesamfunn som vanligvis ikke er regnet som evangelikale i tradisjonell forstand. Lausanne-bevegelsen har nå blitt en velfungerende organisasjon. Denne organisasjonens utfordring, som er tilfelle med alle bevegelser som oppnår en viss alder og blir institusjonalisert, er om den makter å bevare sin profetiske rolle og opprinnelige visjonære friskhet og skarphet.

Om Lausanne III på mange måter var vagere og mer omtrentlig i sin presentasjon av misjonsutfordringen enn Tokyo 2010, utmerket konferansen seg med de mange sterke vitnesbyrd fra den lidende og forfulgte del av den globale kirke. Ingen maktet å fange forsamlingens oppmerksomhet som en frimodig kvinne fra Nord-Korea gjorde. Sterke vitnesbyrd, samtaler rundt bordene, og spontan bønn gjorde inntrykk på oss alle.

Verdenskirken var samlet i Cape Town. Jeg mener det stort sett var et godt og variert program. En kan sikkert spørre seg om hvem som slapp til og hvem som spilte sentrale og mindre sentrale roller i løpet av kongressen. At skandinaver glimrer med sitt fravær i plenumsforedrag er vel noe vi er vant med og som vi kanskje lever godt med, men det var ikke alle som tenkte slik. Jeg ble sittende sammen med en av mine koreanske kontakter. Han kunne fortelle at det var stor irritasjon blant den store koreanske kolonien at ingen av deres ledere fikk bidra i plenum. “Det eneste vi fikk lov til å være med på var å be for en amerikansk foredragsholder,” ble det sagt. Å gjøre alle til lags er krevende, men at Korea representer en betydelig faktor i verdensmisjonen, er det liten grunn til å betvile.
Illustrasjonsfoto: Lausanne III i Cape Town, Sør Afrika

Arven etter Lausanne 1974 gir oss god grunn til å løfte fram de mange unådde folkeslag som finnes i verden. De finnes i alle verdensdeler, og noen grupper er større enn andre. Landene med flest slike folkegrupper finner vi i India, Sudan, Kina, Etiopia og Indonesia. Hvordan skal vi nå de folkegruppene som finnes i disse landene og ellers i verden?

Samarbeidsutfordringer
Lausanne III gav få konkrete svar på hvordan den globale kirke i fellesskap kan samarbeide om de store misjonsutfordringer en står overfor på de ulike kontinenter i dag. Som nevnt, var Lausanne III et viktig samlingspunkt for den evangelikale kristenhet i vid forstand. Konferansen synliggjorde i liten grad de evangelikale kirkelige tverrstrukturer som nå er etablert i mange land og i ulike verdensdeler. Det er ingen tvil om at det fortsatt vil være behov for møtepunkter både mellom ulike menigheter og kirkesamfunn og mellom ulike globale misjonsnettverk- og organisasjoner. Men er det ikke også behov for et samlet overblikk over både kirkelige strukturer og kirkelige tverrstrukturer?

Det som er lite kjent for alle, er at det nå finnes mange nasjonale, multinasjonale, kontinentale og globale misjonsnettverk. The Global Network of Mission Structures (etablert i 2005), Third World Mission Association (etablert i 1989), Asia Missions Association (etablert i 1975) og Cross Global Link (tidligere Interdenominational Foreign Mission Association (IFMA), etablert i 1917) var arrangører av Tokyo-konferansen og er viktige drivkrefter som forsøker å koordinere internasjonalt samarbeid om misjon. Min venn Yong J Cho, leder for the Global Network of Mission Structures, etterlyste sterke europeiske aktører som de kunne samarbeide med og samtale med. Her møter norske misjonsorganisasjoner med solide røtter en utstrakt hånd som vi bør gripe. Vi skal merke oss at Europa både blir sett på som misjonsmark og som potensiell samarbeidspartner i verdensmisjonen. Mye tyder på at kommende års misjonsarbeid vil bli en sendelse fra alle verdensdeler til alle verdensdeler. The Cape Town-erklæringen understreker at alle må være med:

“Vi gleder oss over sterke og voksende nye misjonsbevegelser i majoritetsverdenen og slutten på det gamle mønsteret av misjon ”fra Vesten til resten”. Men vi godtar ikke ideen om at stafettpinnen når det gjelder ansvaret for misjonen, er overlevert fra en del av den verdensvide kirke til en annen. Det er meningsløst å avvise den tidligere triumfalismen i Vesten, bare for å flytte den samme ugudelige ånden til Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Ingen etnisk gruppe, nasjon eller kontinent kan påberope seg det eksklusive privilegium å være de som skal fullføre misjonsbefalingen. Bare Gud er suveren. (Cape Town – Erklæringen, 2011,57).

Lausanne III presenterer verdenskirkens utfordringer og muligheter. Nattverdgudstjenesten siste dag var en mektig manifestasjon av kirkens globale karakter. Et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!

Bibliografi
Cho,Yong J og Taylor David: Tokyo 2010: Global Mission Consultation: Handbook. Tokyo 2010 GlobalMission Planning Committee. Elizabeth St.Pasadena, California, 2010.

Edinburgh 2010: Common Call,http://www.edinburgh2010.org/en/resources/
papersdocuments.html

Gravaas, Hans Aage: Self-Theologization som missiologisk mål og prinsipp. I: Innsyn 1,2000, s.11-14.

Gravaas, Hans Aage: Tokyo 2010: Fokus på folkeslagene og globale sodalitetsstrukturer. I:Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap 2011, vol.1-2.

Higgins, Kevin S.: Missiology and the Measurement of Engagement: Personal Reflections on Tokyo. International Journal of Frontier Missiology, 27:3, 2010, 3.127-132.

Johnson,Tod & Ross, Kenneth (eds): Atlas of Global Christianity. Edinburgh University Press, 2010.

Johnstone, Patrick: The Third Call” for Global Networking: The Case for a Inter-Global Missions Network. International Journal of Frontier Missions, 20:2, 2003, s.51-54.

Lausanne Committee for World Evangelization and the World Evangelical Fellowship: Evangelism and Social Responsibility: An Evangelical Commitment. Lausanne Occasional Paper 21. Grand Rapids, Michigan, 1982.

Lausanne Committee for World Evangelization: The Pasadena Consultation - Homogeneous Unit Principle. Lausanne Occasional Paper 1, 1978.

Latourette, Kenneth Scott: A History of the Expansion of Christianity. Paternoster Press. Exeter,Devon, 1971.

Pierson, A.T, Moody D.L., Studd, J.E.K.m.fl.: “The Third Call” for Global Networking: An Appeal to Disciples Everywhere. International Journal of Frontier Missions, 20:2, 2003, s.37-39

Stanley, Brian: The World Missionary Conference, Edinburgh 1910. Eerdmans. Grand Rapids, Michigan, 2009.

Stott, John: The Lausanne Covenant : an Exposition and Commentary. World Wide Publications, Minneapolis, 1975

Taylor, David: Envisioning a Global Network of Mission Structures: Will Tokyo 2010 Launch New Global Partnerships to Finish the Task? Mission Frontiers, March-April 2010

Taylor, David: The Incredible Progress of the Frontier Mission Movement: From Edinburgh 1980 to Tokyo 2010. Mission Frontiers, January-February 2010.

Taylor, David: Today’s Imperative and the Vision of Tokyo 2010. Mission Frontiers, September-October 2009

Taylor, David: Where do we go from here? The Challenge of Tokyo 2010. Mission Frontiers, November-December 2009

The Cape Town Commitment: A Confession of Faith and a Call to Action.

Thomas, Norman E.: 2010Boston: The Changing Contours of World Mission and Christianity. International Bulletin of Missionary Research, Vol. 35, No. 1. 2011. s. 10-11

Tucker, Ruth: From Jerusalem to Irian Jaya : a biographical history of Christian missions. Zondervan. Grand Rapids, Michigan, 2004.

Winter, Ralph: Is It Possible? Global Cross-Cultural Mission Collaboration 1910 to 2010. Mission Frontiers, January-February 2009

Winter, Ralph og Taylor David: Seeking Closure: The Story of a Movement from William Carey to Tokyo 2010. En artikkel som ble skrevet av Ralph Winter i forkant av Global Consultation on World Evangelization i Seoul, Korea i 1995. Forkortet upublisert utgave av David Taylor.

Winter, Ralph: The Third Call” for Global Networking: 1980 and that Certain Elite. International Journal of Frontier Missions, 20:2, 2003, s.40-46

Winter, Ralph: The Two Structures of God`s Redemptive Mission. Missiology, 2:1974, s.121-139

Winter, Ralph: “The Third Call” for Global Networking: Precarious Milestones to 1980. International Journal of Frontier Missions, 20:2, 2003, s.47-50

Yeh, Allen: Toyo 2010 and Edinburgh 2010: A Comparision of Two Centenary Conferences. International Journal of Frontier Missiology, 27:3, 2010, s.117-125.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!